oss 100 kroner!
En kommentar til Erik Klepsvik og Gro Finne. Rolf Galgerud fortsetter debatten om Kina.
Av Rolf Galgerud, tidligere leder av Heismontørenes Fagforening.
Erik Klepsvik hevder som et hovedbevis for at Kina er sosialistisk er fordi 1,4 milliarder kinesere sier det. Og jeg tror han på hans ord – det kan nok stemme – at de sier det. Kommer tilbake til dette litt seinere.
Først ønsker jeg å rette opp en feiltakelse hos han. «Rolf Galgerud og Gro Finne har skrive artiklar med tema Kina og sosialisme. Begge har tydelegvis ei fortid i den norske ml-rørsla». Jeg antar at han her mener AKP(m-l) og «underliggende» organisasjoner. Det er for mitt vedkommende total skivebom.
Eriks andre bevis for at Kina er sosialistisk er, som han sier, at det har vært en massiv økning av lønn og pensjon, bedring av helseomsorg, en radikal økning av levestandard.
Jeg kan, med hans forklaringsmodell for sosialisme, bevise at Norge er «mye mer sosialistisk» enn Kina.
Ut fra det han skriver, leser jeg en primitiv fortolkning av begrepet sosialisme som noe som kan måles i kroner og øre. Riktignok er økonomisk framgang og sosial sikkerhet viktig, men sosialisme er noe mye mer. Både Marx og Engels, og kanskje særlig Lenin var opptatt av arbeiderklassens nyvunne mulighet ved sosialismen til et rikt demokratisk liv på en helt annen måte enn under kapitalismen. De ville da for første gang få anledning til å forme sitt eget samfunn, forme sin framtid. Og de, Marx, Engels og Lenin hadde ingen begrensninger for demokratiet. Enten det var på arbeidsplassen, lokalsamfunnet eller nasjonen, så skulle arbeiderne nå få bestemme. Og med demokratiet, også menneskelig og sosial frihet.
Marx laget et bilde av denne nyvunnen frihet omtrent slik; ønsket han, arbeideren, en dag å gå på fisketur i stedet for å gå på jobb, ja så gjorde han det. Med et slikt bilde ville Marx fortelle hva slags samfunn han ville oppnå. Livet rikdom telles ikke med mynt, men gode opplevelser. Dette er det egentlige hovedinnholdet i marxismen, slik jeg ser det. Men det demokratiske system i sosialismen er et altfor lite utviklet tema i den marxistiske teorien. Her er fortsatt mye ugjort.
Jeg var en stund i tvil om jeg skulle skrive dette innlegget. Ingen av de som har skrevet og som har henvist til meg, har på noen måte kommet inn på de åtte punktene som jeg i starten hadde satt opp som grunnlag for debatt om Kina og den påståtte sosialismen. Det eneste som har skjedd er at de står og proklamerer at Kina er sosialistisk, uten å underbygge sine påstander, annet enn det som jeg over har kommentert. Ingen henviser til Marx, Engels eller Lenin hvor disse sier at et samfunn med utstrakt kapitalisme, ja også vertskap for multinasjonale selskaper, er å regne som et sosialistisk land.
Disse proklamasjonene synes jeg har et nesten religiøst preg, man vegrer seg for å diskutere fakta, men gjentar sin tro. «Når Kina «føler» seg som sosialistisk, ja så er de det». Jeg får si det med Rudolf Nilsen: «Bedre enn mange som tror, trenger jeg noen som vet».
Men den 27. august skjer det noe nytt. Erik Klepsvik kommer med et nytt innlegg; «Ein avkorta marxisme». Her bekrefter han, i klartekst, min påstand om at Kina ikke er et sosialistisk land i en marxistisk betydning av begrepet. Han bruker den australske Roland Boer til å forklare «sosialisme med kinesiske kjennetegn»:
For mange vestlege marxistar tyder sosialisme fyrst og fremst at arbeidarklassa er eigar av produksjonsmidla, medan ein sosialist i eit fattig utviklingsland truleg vil meina at sosialisme fyrst og fremst er «frigjering av dei produktive kreftene», slik det har vore tilfellet i til dømes Vietnam, Laos, Cuba og Kina. Vestlege marxistar har som underliggjande premiss at det i hovudsak er fordeling, og ikkje utvikling, av produktivkreftene, som er viktig, sidan produksjonen alt er på eit høgt nok nivå. Sosialistar i fattige utviklingsland er derimot opptekne av å byggja storskala industri som kan gje alle greiner av nasjonaløkonomien nødvendig teknisk utstyr, og bare på ein slik basis gjennomføra ei fornuftig arbeidsdeling i samfunnet, ein fornuftig bruk av landets arbeidskraft og ressursar, og dermed oppnå høg produktivitet.
(Min uthevning). Han problematiserer ikke noe om hvordan resultatet av produksjonen skal disponeres, hvem som skal bestemme det, hvem som skal bestemme hva som skal produseres osv. osv.. Kort sagt; hvem har styringsretten i denne form for «sosialisme»?
Mot dette vil jeg gjenta min påstand fra mitt innlegg her på steigan.no den 18. august: «Hovedinnholdet i marxismen kan kortes ned til en setning: Arbeiderklassens overtakelse av eiendomsretten til produksjonsmidlene. Dette er marxismens kjerne. Er ikke kjernen til stede, er alt annet rundt bare tomt skall – i marxistisk forstand».
Argumentasjonen til Erik Klepsvik minner mye om DNAs «samarbeidslinje» fra 1950 – 70 åra. Hovedinnholdet her var at man ikke skulle drive klassekamp, men samarbeide for å skaffe størst mulig overskudd. Og som kjent; regner det på presten, så drypper det på klokkeren. Men marxisme er det ikke.
Dette fungerte i Norge den gang. Man hadde på de store bedriftene Samarbeidsutvalg eller Produktivitetsutvalg. Fagbevegelsens rolle var å sørge for arbeidsro. Ingen streik, ingen aksjoner, ingen «urimelige» lønnskrav. Man skulle, når tiden var inne, i mai måned, få en ny 10-øring lagt på lønna.
Det var mest i produksjonsbedrifter dette var utbredt. Det var mye bruk av tidsstudier hvor hver bevegelse ble målt og studert med stoppeklokke.
Mange «gode» sosialdemokratiske tillitsvalgte fulgte dette opp – med liv og sjel. En metode som «arbeidsgiveren» brukte for å smøre dette systemet var å gi klubbformannen (det het det på den tida) et kontor på bedriften og lønnet kontortid der, hel eller delt dag. Det var også de arbeidsgivere som smurte på med en bil i tillegg der dette kunne forklares som nødvendig og ikke som en smøring.
Hvordan dette fungerte i praksis fikk jeg ved en tilfeldighet oppleve en dag i 70-åra da jeg var på jobb på Tiedemans Tobakksfabrikk. Der kommer det gående en «legevisitt» gjennom lokalene. I spissen klubbformannen, et utrivelig kvinnfolk, representanter for bedriftsledelsen og tidsstudiefolk. Hun stopper innen hørevidde fra meg og nikker imot et transportband der det satt ei ung jente og jobbet. «Der sitter hun som klaget, men bry dere ikke om det, jeg skal sørge for at vi blir kvitt henne».
Årsaken til klagen fant jeg ut var at man med hjelp av tidsstudie hadde økt hastigheten på transportbandet. Jenta hadde klaget over at hun ble sjuk av å måtte jobbe så fort hele dagen, «oppnå høg produktivitet» som Erik Klepsvik kalte det.
Vær så snill – kall ikke dette sosialisme
Jeg lovet innledningsvis å komme tilbake til Erik Klepsvik og hans påstand om at for å forstå sosialismen i Kina, så bør man ha vært der og opplevd landet, snakket med folk. Med litt vrang lesning, så ser det ut som om Erik har snakket med alle. Han sier: «Problemet er bare at 1,4 milliardar kinesarar … meiner at Kina er sosialistisk». Og jeg sa at jeg tror han har rett i det. Men jeg vil i all beskjedenhet hevde at de tar feil. Og jeg skal fortelle hvorfor.
I 75 år har kinesere, fra morgen til kveld, i radio, aviser og tv blitt fortalt at de er så heldige at de lever i det sosialistiske Kina – i 75 år – hver dag, hver time har denne «sannheten» blitt fortalt dem, og neppe noen som forteller noe annet. Det er derfor ikke det minste rart at de tror det, at Kina er sosialistisk. Så, enten du møter en kineser som hater Kina eller en som elsker Kina, så vil du alltid få det samme svaret; Kina er sosialistisk. Det er deres virkelighetsoppfatning.
Men jeg har ikke tenkt å spørre noen kineser, jeg spør Marx, Engels og Lenin, for det er marxisme vi drøfter, og det svaret de gir meg er at Kina ikke er sosialistisk. Så er det opp til mine meddebattanter å vise meg hvor hos disse tre herrer jeg finner dekning for deres syn, at Kina i dag er sosialistisk. For Kina hevder jo at de bygger på marxismen – leninismen, så det burde jo være en enkel sak for en marxist å finne dette.
Så en liten tur til Gro Finne. I sitt innlegg den 28. august sier hun bl.a.:
«Helt riktig, min artikkel handlet ikke om Kina som sådan. Hva skal vi med fyrtårn? Jeg er hundre prosent enig med Klepsvik i at man må ha konkrete kunnskaper om Kina og det gjelder forøvrig alle land, for å kunne kritisere landets styresett».
Jeg har vel egentlig kommentert dette over, men gjentar; hva med litt konkret kunnskap i marxisme når det er marxisme eller ikke, som er tema? Hun fortsetter:
«Jeg er derimot uenig med ham i at det ikke er relevant hva partier på venstresida har ment og mener om Kina. Hva vil for eksempel fagforeningsmannen Galgerud med å erklære Kina for kapitalistisk, samtidig som USA erklærer Kina som hovedfiende?
«Hardeste kritikk av Kina noensinne» er VGs overskrift 11 juli.
Natosjefen Jens Stoltenberg sier at Natolandene aldri før har kritisert Kina i så sterke ordelag». «Kina utfordrer vår sikkerhet og våre verdier», uttaler Nato-toppmøtet i sin felles uttalelse. Landene krever at Kina stanser sin støtte til Russlands krigføring. https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/kwE7yL/stoltenberg-hardeste-nato-kritikk-mot-kina-noensinne
At fagforeningsmannen Galgerud, i denne atmosfæren, finner det betimelig å erklære Kina for kapitalistisk og dermed en fiende av «ekte sosialister» er et bomskudd».
Var det ikke denne type debatteknikk som Bjørneboe kalte «brønnpissing»?
Klare man ikke ballen, så forsøk å ta mannen.
Gro Finne er langt ute på jordet hvis hun tror at USAs «krig» mot Kina er en strid mellom kapitalisme og sosialisme. Så lenge Kina var et fattig, «sosialistisk» land, ja da valfarta folk fra USA til Kina, og alt var bare jubel. Men når Kina nå er i ferd med å bli ledende på verdensmarkedet og skyver USA ned fra tronen, ja da blir Kina en trussel mot USA. Dette dreier seg om økonomi og makt, ikke ideologi.
Tidligere artikler i denne diskusjonen:
