oss 150 kroner!
Førti år etter drapet på Olof Palme ser vi igjen hvordan krigens språk overtar for diplomatiet. Nå, natt til lørdag gjennomførte USA, i tett samarbeid med Israel, nye angrep mot mål i Iran. Eksplosjoner i Teheran og andre byer blir forklart med velkjente fraser om sikkerhet, forebygging og nødvendighet. Vi har hørt det før. Vi vet hvor det ender.
Begrunnelsen er Irans atomprogram. Den samme begrunnelsen som har vært brukt i over tjue år for å legitimere sanksjoner, sabotasje og trusler. Den samme typen påstander som ble brukt mot Irak i 2003. Den gangen handlet det om masseødeleggelsesvåpen som aldri eksisterte. Resultatet ble hundretusener av døde, et land i ruiner og en hel region kastet ut i kaos. Nå gjentas mønsteret. Igjen presenteres militær makt som eneste løsning. Igjen forventes det at vi skal godta påstandene uten kritiske spørsmål.
Det finnes ingen troverdig dokumentasjon som tilsier at et massivt angrep på iransk territorium vil gjøre verden tryggere. Tvert imot vet vi at slike angrep styrker de mest hardlinjede kreftene i Iran. Hver bombe som faller gir prestestyret i Teheran et nytt argument for å slå ned intern opposisjon. Hver militær eskalering gjør det vanskeligere for reformkrefter å vinne fram.
Når vestlige ledere sier at de vil støtte det iranske folk, men samtidig bomber landet deres, er det en åpenbar selvmotsigelse.
Irans historie er tett vevd sammen med vestlig innblanding. I 1953 ble en demokratisk valgt statsminister styrtet i et kupp støttet av USA og Storbritannia. Sjahens brutale regime ble i flere tiår holdt oppe med vestlig støtte.
Revolusjonen i 1979 var i stor grad et opprør mot denne underordningen. At revolusjonen senere utviklet seg til et autoritært prestestyre fritar ikke Vesten for ansvar for den historiske bakgrunnen. Tvert imot viser det hvordan ytre inngrep ofte skaper nye former for undertrykkelse.
I dag fremstilles konflikten som et spørsmål om å stanse en trussel. Men hvem definerer trusselen, og på hvilket grunnlag? USA trakk seg ensidig fra atomavtalen i 2018, til tross for at internasjonale inspeksjoner slo fast at Iran overholdt sine forpliktelser. Sanksjonene som fulgte, har rammet vanlige iranere knallhardt. Økonomisk krigføring har blitt normalisert som politisk verktøy. Når sanksjoner ikke fører til regimeskifte, tas neste steg: bomber.
Dette handler ikke bare om Iran. Det handler om en verdensorden der militær overlegenhet brukes for å håndheve politiske og økonomiske interesser. Midtøsten er strategisk avgjørende for energi, handelsruter og regional maktbalanse. Å kontrollere utviklingen der er et overordnet mål for stormaktene. Når det snakkes om sikkerhet, handler det ofte om å sikre egne allianser og dominans, ikke om å beskytte sivile liv.
Olof Palme advarte mot nettopp denne logikken. Han kritiserte stormaktenes dobbeltmoral og insisterte på folkerettens betydning. Kanskje derfor han ble tatt av dage. I dag er hans ord og folkeretten igjen under press. Forebyggende angrep og selektive tolkninger av selvforsvar uthuler de prinsippene som skal hindre at verden glir inn i permanent krig.
Hvis det aksepteres at sterke stater kan bombe svakere stater basert på antatte framtidige trusler, finnes det ingen grenser.
Det er fullt mulig å kritisere Irans regime og samtidig avvise militær aggresjon. Å være mot krig er ikke det samme som å være for prestestyret. Det er å erkjenne at bomber ikke skaper demokrati. Erfaringene fra Irak, Libya og Syria burde være mer enn nok. Hver gang har løftet vært stabilitet og frihet. Hver gang har resultatet vært ødeleggelse og langvarig lidelse.
Det siste angrepet øker risikoen for en regional storkrig. Iran har allerede svart. Israel varsler nye operasjoner. USA lover å stå løpet ut. I denne spiralbevegelsen er det vanlige mennesker som betaler prisen. De mister hjem, familie og framtid. Samtidig sitter politiske ledere langt fra frontlinjen og snakker om strategiske gevinster.
Europa og Norge må ta stilling. Skal vi stille oss bak enda en militær eskalering i Midtøsten, eller skal vi kreve umiddelbar stans og reelle forhandlinger? Å tie nå er å akseptere at makt går foran rett. Hvis vi ikke lærer av de siste tiårenes katastrofer, vil vi bli medansvarlige for den neste.
Førti år etter Palmes død er spørsmålet fortsatt det samme: Skal internasjonal politikk styres av folkerett og diplomati, eller av bomber og trusler? Svaret vi gir i dag, vil avgjøre hvilken verden vi overlater til neste generasjon.
