oss 150 kroner!
Stortingspresidentens rolle er en av de viktigste institusjonelle funksjonene i norsk politikk. Embetet skal representere hele Stortinget, ikke et parti, ikke en regjering og ikke en bestemt politisk linje i utenrikspolitikken. Nettopp derfor bygger rollen på en forventning om tilbakeholdenhet og institusjonell nøytralitet. Når denne grensen blir uklar, oppstår et demokratisk problem som fortjener en åpen debatt.
I den norske statsforfatningen er stortingspresidenten ikke bare en vanlig politiker. Rollen står helt sentralt i statens maktstruktur og rangerer i praksis rett under kongen i det offisielle hierarkiet. Nettopp derfor forventes det at personen i dette embetet opptrer objektivt, samlende og nøytralt på vegne av hele Stortinget. Stortingspresidenten skal ikke fremstå som en aktiv politisk aktør i kontroversielle spørsmål, men som en garantist for Stortingets verdighet og institusjonelle integritet.
De siste årene har vi imidlertid sett en utvikling der stortingspresidenten i større grad opptrer som en tydelig politisk stemme i spørsmål om krig og internasjonale konflikter. Når en person i en så sentral institusjonell rolle uttrykker aktiv støtte til den ene siden i en krig, oppstår et helt legitimt spørsmål. Snakker han da som partipolitiker, eller snakker han som representant for hele Stortinget?
Det norske politiske systemet bygger på en klar rollefordeling. Regjeringen fører utenrikspolitikken. Stortinget kontrollerer regjeringen og fatter vedtak. Stortingspresidenten derimot skal først og fremst lede Stortingets arbeid og ivareta institusjonens verdighet. Rollen er ikke å være politisk frontfigur i spørsmål som splitter både befolkningen og det politiske landskapet.
Dette betyr ikke at en stortingspresident må være taus om alt som skjer i verden. Men det finnes en vesentlig forskjell mellom å uttrykke støtte til generelle prinsipper som folkeretten og å opptre som politisk talsperson i en konkret krig. Når slike uttalelser kommer fra landets stortingspresident, vil de uunngåelig bli oppfattet som et uttrykk for Stortingets samlede holdning, selv om det ikke foreligger noe vedtak som dekker dette.
For mange stortingsrepresentanter som ikke deler denne holdningen, fremstår dette som en svært problematisk situasjon. Det er tross alt et bredt politisk spekter representert på Stortinget, og stortingspresidenten skal være president for dem alle. Når han fremstår som en tydelig forkjemper for én bestemt linje, kan det oppleves som en tilsidesettelse av de representantene og velgerne som mener noe annet.
Dette er ikke bare uheldig. Det er også en stor skam mot de stortingspolitikerne som ikke er enig med ham, men som likevel forventer at stortingspresidenten skal opptre som en nøytral leder av nasjonalforsamlingen.
Norge har lange tradisjoner for at stortingspresidenten holder en viss avstand til den daglige politiske striden. Historisk har innehavere av vervet forsøkt å tre litt tilbake fra partipolitikken nettopp fordi rollen krever en annen type ansvar. Embetet skal fungere som en samlende institusjon i et parlament der uenighet er selve drivkraften i demokratiet.
I en tid preget av krig, geopolitisk uro og sterke følelser i offentligheten er denne rollen viktigere enn noen gang. Nettopp derfor burde det også være større bevissthet rundt hvordan uttalelser fra sentrale institusjonelle posisjoner blir oppfattet. Når stortingspresidenten fremstår som en politisk aktør i en konflikt, sender det et signal om at Stortingets øverste representant ikke lenger står over den politiske striden.
Dette handler ikke om å ta stilling til hvem som har rett i en krig. Det handler om institusjonell ryddighet og respekt for rollen man er satt til å forvalte. Når roller i staten glir over i hverandre, svekkes de demokratiske spillereglene som skal sikre at makt utøves på en tydelig og ansvarlig måte.
Derfor er tiden inne for å stille et mer grunnleggende spørsmål. Passer en person som aktivt fronter egne politiske standpunkter i krigsspørsmål egentlig i rollen som stortingspresident?
Mange vil mene at svaret begynner å bli tydelig. Dersom stortingspresidenten ikke klarer å holde den nødvendige avstanden til politiske konflikter, svekkes tilliten til selve embetet. Det er ikke bare et personlig problem. Det er et institusjonelt problem.
Kanskje er tiden derfor inne for å finne en ny, mer uavhengig stortingspresident. En som forstår at rollen først og fremst handler om å være nøytral, samlende og tro mot mandatet Stortinget har gitt. En stortingspresident skal ikke drive sololøp for egne holdninger. Han skal representere hele nasjonalforsamlingen.
