oss 150 kroner!
De siste dagene har vi vært vitne til noe sjeldent: en krig som knapt har begynt før forklaringene på hvorfor den startet allerede motsier hverandre. Uttalelser fra Donald Trump, utenriksminister Marco Rubio og andre amerikanske toppolitikere tegner et bilde av en beslutningsprosess preget av hastverk, politiske hensyn og motstridende fortellinger.
Når historien om krigen allerede spriker etter få dager, er det grunn til å stille et enkelt spørsmål: Hva er egentlig sannheten bak angrepet på Iran?
Da USA og Israel startet de første angrepene mot Iran, ble operasjonen presentert som et nødvendig forebyggende tiltak. Iran ble fremstilt som en stat på randen av å true regionen og kanskje også utvikle atomvåpen som kunne destabilisere hele Midtøsten.
Kort tid etter begynte imidlertid forklaringene fra Washington å endre seg.
Først sa USAs utenriksminister Marco Rubio at USA i praksis handlet fordi Israel planla å angripe Iran uansett. Hvis Israel først gikk til angrep, fryktet Washington at Iran ville svare med å angripe amerikanske baser i regionen. Dermed valgte USA å slå først.
Dette er en bemerkelsesverdig begrunnelse. Den innebærer i praksis at USA gikk til krig ikke fordi landet selv var blitt angrepet eller sto overfor en umiddelbar trussel, men fordi en alliert stat planla en militær operasjon som kunne trekke USA inn i konflikten uansett.
Kort tid senere kom president Donald Trump med en annen versjon. Han avviste at Israel hadde presset USA inn i krigen. Tvert imot hevdet han at Iran kunne komme til å angripe først. Samtidig la han til noe oppsiktsvekkende: at han selv kanskje hadde “tvunget Israels hånd”.
Plutselig hadde vi tre forskjellige forklaringer på den samme krigen.
Først: Israel planla angrep, og USA handlet for å beskytte egne styrker.
Deretter: Iran sto på terskelen til å angripe først.
Til slutt: Kanskje var det USA som presset frem eskaleringen.
Når slike forklaringer dukker opp nesten samtidig, er det fristende å avfeie dem som forvirring eller dårlig kommunikasjon. Men fenomenet er faktisk langt mer systematisk enn som så.
Når en stat går til krig, trenger den nesten alltid en politisk fortelling som kan legitimere beslutningen. Kriger blir sjelden presentert som resultat av strategiske vurderinger alene. I stedet begrunnes de gjerne med selvforsvar, beskyttelse av allierte eller behovet for å avverge en overhengende trussel.
Problemet er at den virkelige beslutningsprosessen ofte er langt mer komplisert. Strategiske interesser, allianseforpliktelser, innenrikspolitikk og militære vurderinger flettes sammen. Resultatet kan bli at myndighetene presenterer ulike forklaringer til forskjellige publikum.
I USA forsterkes dette av at flere maktsentre deltar i beslutningene. Det hvite hus, Pentagon, utenriksdepartementet, etterretningstjenestene og Kongressen kan alle ha ulike vurderinger av situasjonen. Dermed kan presidenten si én ting, utenriksministeren noe annet, og militæret gi en tredje versjon.
Dette skaper et offentlig bilde av en historie som stadig endrer seg.
Samtidig spiller juridiske hensyn en rolle. I USA finnes det grenser for når presidenten kan bruke militær makt uten godkjenning fra Kongressen. Derfor blir selve begrunnelsen for krigen viktig. Hvis den kan presenteres som selvforsvar, er terskelen lavere. Hvis den derimot fremstår som et forebyggende eller strategisk angrep, kan den møte større motstand.
Det er derfor ikke uvanlig at begrunnelsen for en krig justeres etter hvert som kritikken vokser.
I tillegg foregår det en kontinuerlig informasjonskrig. Alle parter forsøker å påvirke hvordan konflikten blir oppfattet – både hjemme og internasjonalt. Narrativet om hvem som startet krigen og hvorfor, kan være nesten like viktig som selve militæroperasjonene.
Derfor kan kommunikasjonen være bevisst fleksibel.
Også historisk sett er dette et velkjent mønster. Før invasjonen av Irak i 2003 ble verden fortalt at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen som kunne true Vesten. Etter krigen viste det seg at grunnlaget for invasjonen var svakt eller feil.
Vietnamkrigen ble eskalert etter Tonkin-hendelsen i 1964 – en hendelse som senere viste seg å være langt mer uklar enn den først ble fremstilt. Også intervensjonen i Libya i 2011 startet med begrunnelsen om å beskytte sivile, men endte med regimeskifte.
Mønsteret er altså ikke nytt.
Det betyr ikke nødvendigvis at alle forklaringer er bevisst usanne. Men det viser hvor komplekse beslutninger om krig ofte er – og hvor viktig det er å være kritisk til de første historiene som presenteres.
Når forklaringene på en krig allerede spriker etter få dager, bør alarmklokkene ringe.
For hvis grunnlaget for krigen er uklart fra starten, er det liten grunn til å tro at historien vi får servert i dag er hele sannheten.
