oss 150 kroner!
Analyser som spår det vestlige verdenshegemoniets sammenbrudd blir stadig vanligere. Utvidelser av Brics, færre land som handler i dollar, vestafrikanske land som kaster ut franske styrker og amerikansk imperialisme som feiler i Midtøsten, peker alle i retning av den imperialistiske, vestlige herskerklassens tilbakegang.
Debattinnlegg.
Dette vil selvsagt også påvirke forholdene innad i de vestlige landene, men dessverre glemmer de geopolitiske analytikerne for ofte av den tidligere arbeiderklassens rolle. Ignoreringen av under- og middelklassen og klassekampen de fører, gjør at de geopolitiske analysene mister en vesentlig dimensjon, i tillegg til at de virker overdrevet pessimistiske.
I denne teksten skal vi se nærmere på hvordan denne ignoreringen hemmer analysen som Thomas Fazi legger frem i et intervju i La Nouvelle République. Fazi ser bort fra klassekampen som har blitt og blir ført, og dermed gir ikke analysen hans noe håp om at klassekamp kan bedre forholdene. Selv om klassekampen stadig føres av begge sider.
Vasall: En misvisende metafor
Fazi er ikke alene om å omtale dagens europeiske politikere som vasaller under et amerikansk rike. Dette gjør imidlertid ikke språkbruken mer presis og mindre misvisende. For selv om «vasall» på overflaten kan synes som en treffende betegnelse, så røyklegger den også viktige deler av virkeligheten. Vasaller følger ordre og forpliktelser, mens flere europeiske politikere heller fremstår som truet til å gjøre som de blir bedt om. For eksempel den norske statsministeren Støre som dagen etter den russiske invasjonen av Ukraina sa klart nei til å sende våpen, men snudde etter bare 2 dager. Et annet eksempel er Olaf Sholtz som brukte nesten et år på å gi Ukraina Leopard 2.
Akkurat hva de ble presset med er ikke lett å si, men det er høyst relevant å nevne drapsforsøket på den slovakiske statsministeren Fisco i denne forbindelsen. Selvsagt må det ikke ha vært trusler om døden, som presset de nordeuropeiske lederne til å skifte mening. Det er imidlertid klart at de i utgangspunktet ikke var villige til å gjøre som amerikanerne ønsket. Begge tilfellene, samt drapsforsøket på Fisco viser at Europa ikke opptrer underdanig av seg selv, men må presses til underdanighet.
Sprengingen av Northstream er enda et eksempel på at vasall-begrepet er mindre treffende enn mafiametoder. Sprengingen viser at USA ikke har tillit til Tyskland, og den manglende etterforskningen viser at den tyske øvrigheten frykter det tyske folkets reaksjoner. Snakket om at europeiske land er USAs vasaller gjør altså at man ser bort fra potensialet til befolkningen, som kan presse politikerne i motsatt retning. I tillegg gir uttrykket vasall inntrykk av at ting skjer innenfor legale former, mens man i virkeligheten har med mafiametoder og terrorisme å gjøre.
Epsteins praksis: viser en overklasse som må trues til enhet
Flere har snakket om en Epstein-klasse i forbindelse med -filene. Med nærmere ettertanke fremstår det som klart at Epstein-filene viser at overklassens såkalte objektive interesser, ikke er nok til å skape enhet i den. Det trengs også kompromitterende informasjon om overklassens medlemmer, for å gjøre dem motivert til å føre visse former for politikk. Et eksempel på dette fikk man sannsynligvis med de nylig offentliggjorte filene om Donald Trump, som etter alt å dømme ble frigjort på grunn av Trumps uvilje mot å forlenge krigen mot Iran. Uansett viser skadepotensialet, som ligger i filene, hvilken betydning omdømme og anseelse i de brede lag av befolkningen har i dagens samfunn. Dette potensialet ville vært langt mindre i et samfunn, hvor det store flertallet av befolkningen var maktesløs.
Dette er et poeng som flere enn Fazi ser bort ifra når de omtaler filene. Fazi bommer også når han påstår at mangel på spiritualitet er årsaken til at folk reagerer med vantro på Epstein-filene. Det er ikke fraværet av troen på begrepet ondskap som gjør at folk har vanskelig for å takle det verste innholdet i Epstein-filene, men samfunnets distanse til død og ekstrem lidelse. Fintfølelsen, som denne bivirkning av velstanden fører med seg, er igjen noe påvirkningstjenestene spiller når de forsøker å skremme folk om farene ved konspirasjonsteorier og lignende. Denne typen metapolitikk ville imidlertid ikke vært nødvendig om herskerklassen hadde så godt grep om befolkningen som Fazi antyder at den har.
Selv om Epstein-filene på mange måter viser en degenerert herskerklasse, så viser de også den mest perverse delen av herskerklassens kamp mot under- og middelklassen og andre deler av overklassen. Filene er et eksempel på en av flere mafiametoder som blir brukt for å svekke virkningen av demokratiske prosesser som valg.
1945-70: Ikke et tilfeldig unntak, men et resultat av en klassekamp
Perioden fra 1945 til 1972 anses av flere som høydepunktet av arbeiderklassens klassekamp. Fazi omtaler forholdene under perioden som:
«Et produkt av en unik historisk konvergens: det geopolitiske presset fra den sovjetiske utfordringen, den utbredte appellen til sosialistiske ideologier, keynesianske økonomiske rammeverk som formidlet mellom lønn og profitt, og den strukturelle styrken til industrielle arbeiderklasser som var innebygd i fordistiske produksjonssystemer».
Dette innebærer imidlertid en ignorering av klassekampen som skjer i forkant, under og etter den nevnte perioden. Den keynesianistiske politikken, den sosialistiske ideologien og organiseringen av arbeiderklassen, var alle resultater av målrettet arbeid av folkene i arbeiderbevegelsen og presset de utøvde på politikere fra høyresiden. Dette arbeidet hadde da pågått i minst 150 år, og før den tid hadde man sett forløpere i de demokratiske og den humanistiske tenkningen fra renessansen til og med opplysningstiden. Grunnlaget for disse igjen var blant annet kristendommens tanke om menneskets likhet, som spilte en sentral rolle i avskaffelsen av slaveriet i flere land.
Klassekampen hadde altså gjort flere fremskritt før 1940, og bare fra 1800 til 1900 så man i Vesten en økning i gjennomsnittlig levealder på ca. 25%. Det blir derfor feil å snakke om en midlertidig evne til å organisere arbeidskraft, som om det hele berodde på forhold som eksisterte i et kvart århundre. Ser man på Vesten i dag så ser man for eksempel at velstanden er langt skjevere fordelt i USA enn i de Skandinaviske landene, uten at dette har så mye med graden av industri i de forskjellige landene å gjøre som med graden av fagorganisering. Dette viser at det fortsatt nytter å organisere seg, og det faktum at folk i hele Vesten lever lengre og jobber mindre enn for 150 år siden, viser at Fazi overdriver fælt han snakker om en tilbakevending til «kapitalens nakne styre». Samtidig vet man at organisering i fagforeninger ikke er nok. Fazi tar heller ikke feil i at flere ting har gått i feil retning siden 1970, og man gjør derfor klokt i å se nærmere på hva man kan gjøre annerledes.
Arbeiderbevegelsens feilskjær
Som antydet har ikke under- og middelklassen greid å føre en effektiv metapolitisk kamp, noe som blant annet har resultert i begrensninger av ytringsfriheten. I tillegg har det ført til at deler av herskerklassen har greid å skape rom for skadelig politikk, som at man bør oppildne Ukraina til å kjempe til siste ukrainer. I Ukraina-saken har bortfallet av et klasseperspektivet fra offentligheten vært avgjørende for å rede grunnen for en politikk, som har skadet under- og middelklassen i alle involverte land.
Tilbakegangen i fagorganiserte er et annet eksempel på hvordan den demokratiske bevegelsen har tapt terreng. I tillegg har ikke fagforeningene utviklet virkemidler som gjør at man kan kjempe mot andre former for utbytting. Man har ikke hengt med i utviklingen og har derfor ikke redskaper som kan motvirke effekten av utbytting gjennom gjeld, avgifter eller økende priser.
Den nasjonale organiseringen har også vært en begrensning, mens man har kjempet mot krefter som er internasjonalt organisert. Dette ble for eksempel tydelig under troikaens rasering av Hellas, som en samlet europeisk fagbevegelse burde ha massestreiket for å ha forhindret.
Kort sagt:
Mens krigen raser i Midtøsten er det lett å glemme at Vestens potensial til å føre krig har blitt kraftig redusert siden Vietnamkrigen. En av den demokratiske bevegelsens største seier er at regjeringer ikke lengre kan ofre titusenvis av liv i kriger rundt omkring, uten å møte kraftig motstand. Dette begrenser også hvilken type kriger de våger å føre. Imperialismen kan imidlertid begrenses ytterligere.
Transnasjonal organisering er lettere å få til i dag enn før, på grunn av utviklingen innen informasjonsteknologi. Internett gjør det mulig å organisere demonstrasjoner og streiker på tvers av landegrensene, mer eller mindre samtidig. Muligheten man har til å presse politikere og kapitaleiere fra å føre uforsvarlig politikk er derfor ikke mindre nå enn for 50 år siden. Det som hemmer en fra å føre en kontinental kamp mot amerikansk rustnings politikk og imperialisme, er altså ikke mangelen på «en unik historisk konvergens». Det som mangler er et begrep om en demokratiske bevegelse og et utbredt ønske om å føre kamp mot 5%-målet og amerikansk imperialisme.
