EØS var bakveien inn og nå står sokkelen, oljen, gassen og fiskerinæringen på spill

Det norske folk sa nei til EU i 1972. Det norske folk sa nei igjen i 1994. To ganger ble medlemskap avvist. To ganger sa flertallet at suvereniteten skulle ligge i Norge. Likevel ble vi knyttet tettere og tettere til Den europeiske union.

EØS-avtalen, Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, ble forhandlet fram og signert i 1992 under Arbeiderpartiets regjering ledet av Gro Harlem Brundtland. Den ble stående som Norges permanente tilknytning etter at EU-tilhengerne tapte folkeavstemningen i 1994. Avtalen ble fremstilt som en teknisk løsning for markedsadgang. I realiteten ble den en konstruksjon som sikret omfattende integrasjon uten nytt ja fra folket.

Dette var bakveien.

EØS forplikter Norge til å innføre store deler av EUs lovverk fortløpende. Vi har ingen stemmerett når reglene vedtas. ESA, EFTA Surveillance Authority, overvåker at vi retter oss etter dem. EFTA-domstolen kan overstyre norske vedtak dersom de bryter med EØS-regelverket.

Nå har EFTA-domstolen slått fast at EØS-avtalen også gjelder på norsk kontinentalsokkel.

Det betyr at regelverket fra EUs indre marked omfatter området der vi henter opp oljen og gassen som har finansiert hele den moderne norske staten. Sokkelens rettslige skjold er brutt. Argumentet om at den lå utenfor avtalens geografiske virkeområde er avvist.

Dette er ikke en formalitet. Det er et gjennombrudd for overnasjonal kontroll over Norges viktigste ressursbase.

Vi får høre at vi fortsatt eier oljen og gassen. Men hva betyr eierskap dersom rammene for virksomheten bestemmes av regler vi ikke har stemt over. Regler om statsstøtte, konkurranse, kapitalbevegelser og etableringsrett kan begrense norske politiske valg. Dersom Stortinget vedtar tiltak som strider mot EØS, kan ESA gripe inn og EFTA-domstolen dømme.

Olje og gass er bærebjelken i vår økonomi. Inntektene har gitt oss Statens pensjonsfond utland og en handlefrihet få land har. Dersom handlingsrommet over denne sektoren innsnevres, innsnevres også vår fremtidige selvstendighet.

Og det stopper ikke der.

Norge er også en av verdens ledende sjømatnasjoner. Fiskeri og havbruk er grunnlaget for liv langs kysten. Nå utvikles det offshore havbruk langt til havs. Når EØS nå er slått fast å gjelde på sokkelen, finnes det ingen garanti for at ikke også denne virksomheten fullt ut trekkes inn under det samme regelverket.

Fri etableringsrett kan åpne for økt utenlandsk kontroll. Kapitalreglene kan begrense nasjonale eierskapskrav. Statsstøttereglene kan hindre aktiv politikk for å sikre norske arbeidsplasser og kystsamfunn. Konkurransereglene kan overstyre strategiske valg.

Summen er en gradvis uthuling av politisk kontroll over både olje, gass og fiskerinæring.

Hvem har ansvaret?

EØS ble etablert av det politiske miljøet som ønsket norsk EU-medlemskap. Da medlemskapet ble avvist i folkeavstemningen, ble EØS stående som alternativet. Arbeiderpartiet og Høyre har siden vært garantister for ordningen og har sørget for å implementere tusenvis av EU-rettsakter i norsk lov.

Dagens statsminister Jonas Gahr Støre arbeidet som en slags hovedarkitekt i Utenriksdepartementet da Norges europapolitikk ble formet, og har senere vært en tydelig forsvarer av EØS som bærebjelken i norsk politikk. Integrasjonslinjen har vært konsekvent i tre tiår, uavhengig av hvem som har styrt.

Senterpartiet har kritisert EØS i opposisjon, men i regjering har partiet ikke brukt reservasjonsretten som finnes i avtalen. Ingen regjering har vært villig til å sette makt bak ordene om suverenitet.

Kan Norge si opp EØS. Ja. Avtalen inneholder en oppsigelsesklausul som gir rett til å trekke seg med tolv måneders varsel. Juridisk er det mulig. Politisk vil det kreve et oppgjør med tretti års integrasjonspolitikk. Markedsadgangen til EU må forhandles på nytt. Det kan bli økonomisk uro i en overgangsperiode.

Men dagens kurs er heller ikke uten kostnader. Den innebærer at stadig mer av regelverket for Norges viktigste næringer bestemmes uten norsk stemmerett. Nå gjelder det også kontinentalsokkelen.

Folket sa nei til EU. Likevel er vi gjennom EØS bundet til et system som i praksis overfører makt på kjerneområder av nasjonal betydning.

Hvis ikke kontrollen over sokkelen, oljen, gassen og fiskerinæringen er selve definisjonen på selvstendighet, hva er det da.

Dette er ikke en teknisk diskusjon om handel. Det er et spørsmål om hvem som skal styre Norges fremtid. Enten erkjenner vi at EØS var og er et integrasjonsprosjekt som omgår folkets nei, eller så fortsetter vi å late som om dette bare handler om markedsadgang.

Oljen, gassen og fisken bygget Norge. Spørsmålet er om vi nå lar styringen over dem gli ut av folkets hender.