«Energi-motorveiene» er forutsetningen for EUs «grønne» omstilling.

Den 23.2.26 kunne en i nettavisen.no lese at: «EU ønsker å innføre en egen skatt- en form for bompenger på nettleien i Norge»

Dette forslaget er en sentral del av EUs fjerde energimarkedspakke (Clean Energy for all Europeans).

Når EUs Nettpakke nå er på høring, er det hele kun et spill for galleriet.

Det fremstår som en demokratisk prosess, men de juridiske skinnene er allerede lagt av EUs 4 energimarkedspakke, der Norge er låst til EU-masten så lenge EØS-avtalen ligger fast.

EU ser på et tett sammenvevd strømnett som avgjørende for å nå sine klimamål.

Ved å bygge ut «energi-motorveier» vil overskudd av fornybar energi  flyttes dit behovet er størst.

Forslaget om å bruke deler av nettleien (såkalte flaskehalsinntekter) til nettutbygging i andre land er ment å finansiere denne infrastrukturen for å sikre et stabilt, utslippsfritt system i hele Europa, der Norges befolkning, bedrifter og industri skal bidra i den «grønne» dugnaden .

I Norge har disse flaskehals-inntektene fungert som en støtpute for å holde nettleien nede for norske husholdninger.

Når disse pengene nå skal finansiere infrastruktur i f.eks. Tyskland eller Polen, betyr det i praksis at norske strømkunder subsidierer det europeiske nettet over sin egen strømregning.

Historisk har billig vannkraft vært fundamentet for norsk industri og bosetting.

Norsk industri har overlevd høye lønnskostnader og lange transportavstander takket være lave energikostnader.

Når Nettpakken tvinger frem en raskere integrering, forsvinner dette fortrinnet.

I EUs logikk er denne kraften nå en felles europeisk ressurs som skal balansere ustabil vind- og solkraft på kontinentet. Slik fjerner EU det som i over hundre år har vært fundamentet for norsk velstand og industriell utvikling. 

For norsk kraftkrevende industri, som er bygget på premissen om evigvarende billig kraft, fremstår Nettpakken som slutten på en epoke.

EU har gjort seg avhengig av ustabil vind- og solkraft uten å ha nok lagringskapasitet.

De ser på våre vannmagasiner som sitt batteri. Når det ikke blåser i Tyskland, skal de kunne tappe våre magasiner.

«Energi-motorveiene» jeg nevner, er forutsetningen for EUs «grønne» omstilling.

Det er viktig å merke seg at EU bruker klimamålene som den juridiske begrunnelsen for å overta styringen. Ved å definere rask nettutbygging som «tvingende allmenne hensyn» (Overriding Public Interest), vil de sette til side nasjonale lover om naturvern og lokalt selvstyre.

EU har skapt en «super-paragraf» som trumfer alt annet i det norske lovverket.

For Norge betyr dette at vi må ofre vår egen natur og vårt lokale demokrati for å bygge en infrastruktur som presser opp våre egne strømpriser, mens kraften sendes ut av landet.

Artikkel 7 i Nettpakken innfører strenge tidsfrister og automatisk godkjenning.

Hvis norske myndigheter bruker for lang tid på å utrede miljøkonsekvenser eller høre ut lokal motstand, anses tillatelsen som gitt.(stille samtykke)

Forslaget om at konsesjoner kan godkjennes automatisk hvis tidsfrister brytes, er ment å hindre at nasjonal byråkrati bremser EUs «grønne»skiftet.

Artikkel 7 er den juridiske sementen som sørger for at lojalitetsplikten (Artikkel 3 i EØS) blir operativ i felt.

Den fjerner muligheten for nasjonal trenering og sørger for at «EUs ønsket resultat» oppnås ved at nasjonale beslutningsprosesser i praksis blir redusert til ekspedisjonskontorer for felleseuropeiske «energi-motorveier».

Gjennom EØS-avtalen og Nettpakken er Norge pålagt å stille minst 70 % av kapasiteten i mellomlandsforbindelsene til disposisjon for markedet, til enhver tid. .Minst 70% altså….

Selv om Norge skulle trenge kraften selv for å holde prisene nede for egen industri, har vi juridisk frasagt oss retten til å «stenge krana».

EU har dermed sikret seg fri tilgang til norsk vannkraft, uavhengig av norske behov.

Jussens logikk i EØS er her nådeløs: Nasjonale hensyn må vike for det indre markedets effektivitet.

TEN-E-forordningen sørger for at EU kan definere hvilke «motorveier» som skal bygges på norsk jord.

Ved å definere kabler og nett som «tvingende allmenne hensyn», vil EU forsere utbygginger som utelukkende tjener kontinentets behov for balansekraft. Norge bærer naturinngrepene, mens EU forsyner seg av stabiliteten.

Via klimapolitikken har EU i realiteten annektert kontrollen over våre magasiner.

Dersom norske myndigheter prøver å prioritere nasjonale hensyn, trer ACER og ESA inn.

Deres oppgave er ikke å ivareta norske strømkunder, men å påse at det indre markedet flyter fritt. 

Enhver norsk «brems» vil bli møtt med sanksjoner for traktatbrudd, fordi vi setter «EUs ønsket resultat» i fare.

Forslaget om å bruke flaskehalsinntekter til utbygging i utlandet er det endelige beviset på forsyningsrollen.

Norske husholdninger betaler for infrastrukturen som gjør det mulig for EU å hente ut kraften vår.

Vi finansierer altså vår egen prisstigning og tap av konkurransekraft.

«Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare» er kjernen i saken:

I det øyeblikket norsk kraftpolitikk kolliderer med EUs mål om et grenseløst energimarked, har norsk politikk allerede tapt juridisk.

Det er dette som gjør høringsprosessen til en øvelse i tilpasning, snarere enn reell medbestemmelse.

Nettpakken er selve «blåkopien» for hvordan EUs klimapolitikk materialiserer seg i norske dalfører og kystlinjer.

Fysisk vil vi se nye kabler og master bygges for å støtte EUs grønne giv. Vi vil se naturen raseres med vindkraft.

Juridisk sørger EØS-avtalen for at disse prosjektene følger europeiske tidsfrister og prioriteringer fremfor norske.

Norske fjell og vassdrag blir dermed underlagt EUs behov for «energi-motorveier» og «overstyrende allmennhensyn», der nasjonale innvendinger blir juridisk irrelevante.

Dette betyr på godt norsk at så lenge EØS-avtalen ligger fast, er Nettpakken ikke bare et forslag til vurdering, men en integrert del av den rettslige stien Norge valgte å gå med EØS vedtaket i 1992.

Pakken er i realiteten en gigantisk verdioverføring fra norske strømkunder, bedrifter og norsk industri til europeiske energiselskaper og forbrukere.

-Norge bærer de miljømessige kostnadene ved utbygging og naturinngrep.

-Norge bærer de økonomiske kostnadene gjennom økt nettleie og skyhøye strømregninger.

Gevinsten derimot havner på kontinentet i form av stabilisering av deres kraftsystem.

Ved å akseptere EUs logikk-via EØS- om «felles ressurser», har vi i praksis gitt fra oss nøklene til vårt eget skattekammer.

Norge har slik gått fra å være en selvstendig energinasjon, til å bli en råvareleverandør underlagt EUs instruksjonsmyndighet.

Via EØS-avtalen fungerer Norge i praksis kun som et «forsyningskammer» for EU.

Vi er satt sjakk matt:

-Stortinget kan ikke lovlig vedta politikk som hindrer strømflyt eller utbygging av prioriterte kabler eller «grønne» prosjekt ala vindindustri.

-NVE må rette seg etter tidsfrister satt i Brussel (Artikkel 7).

-Domstolene må dømme i favør av EU-forordningene ved konflikt.

Kraftpolitikken har alltid vært Norges viktigste verktøy for distriktspolitikk og næringsutvikling.

Før kunne Stortinget bruke lave kraftpriser for å sikre bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Dette verktøyet er tatt fra oss.

Uten EØS-avtalen ville norske folkevalgte og domstoler stått fritt til å si at norsk natur og norsk selvstyre veier tyngre enn EUs behov for kraftflyt. Nå er denne avveiningen allerede tatt for oss i Brussel.

Uten EØS-avtalen ville Norge vært eier av sitt eget kraftsystem.

Med avtalen er vi redusert til en tjenesteyter som plikter å levere billig balansekraft til et «grønt» skifte på kontinentet, mens regningen sendes til norsk industri, bedrifter og norske hjem.

Systemet er rigget for at Norge skal tilpasse seg, ikke omvendt.

Mens Energipakke 3 og ACER fjernet den juridiske kontrollen over energiområdet vårt, vil Nettpakken fjerne den økonomiske selvråderetten (flaskehalsinntekter) samt den administrative  muligheten (stille samtykke) til å si nei til videre integrasjon. 

For norske bedrifter, industri og forbrukere betyr dette at strømmen nå for fullt går fra å være en strategisk ressurs for landet, til å bli en ren handelsvare styrt av Brussel.

Denne Nettpakken fullfører transformasjonen: 

Norge har -via EØS-,gått fra å være en selvstendig energinasjon til å bli en integrert energiprovins underlagt ACERs og EU-kommisjonens overordnede planverk.