oss 150 kroner!
USA – eller Store Satan som iranere sier – er vår tids banditter. Et land uten venner, bare interesser. Om vi skal tro Frankrikes Charles de Gaulle og USAs Henry Kissinger.
Men har du noen gang tenkt på EU som et underbruk av USA, og Norge som et underbruk av både EU og USA?
Og lurt på hvorfor politikere som er imot norsk medlemskap i EU, samtidig forsvarer nære forbindelser med USA?
For EU-ledere flest, er USAs president sjefen. Deres «pappa».
Utad vil Trump ha fred i Ukraina, men ser samtidig – som forretningsmann – fordeler av en langvarig «europeisk» krig.
USA tjener grovt på eksport av krigsmateriell og energi. EU taper konkurransekraft når milliarder brukes til ødelegging framfor oppbygging.
Å tro at forholdet til USA vil ta en annen vending når Trump er borte, er ønsketenkning. NATOs paragraf fem er ingen garanti for det som kalles vår «frihet». Som verdens største imperialistmakt er USA avhengig av å undertrykke og profitere på andre for å bevare sin posisjon.
Enten presidenten heter Trump eller Obama.
Støre og Stoltenberg på hastebesøk til Trump, KI-generert bilde.)
Mer enn tidligere presidenter demonstrer Trump maktarroganse og forakt. Allikevel står vestlige ledere fortsatt last og brast med USA. I Korea, i Vietnam, i Jugoslavia, i Afghanistan, i Irak, i Libya, i Ukraina.
Når Gaza utslettes med amerikanske våpen, når Iran bombes, når Venezuelas president bortføres og Cuba utsultes, møtes det snarere med forståelse enn kritikk.
Med Trump som president er den offisielle tonen blitt mer utilslørt. Og våre egne ledere mer avslørt.
Rett nok har enkelte EU-land gått i mot Trumps krav på Grønland – men hva skal egentlig USA med Grønland så lenge de gratis kan true seg til alle rettigheter?
Og hvorfor skal USA donere våpen til Ukraina, når noen europeiske land – med Norge i spissen – er villige kjøpere av de samme våpnene fordi de tror at sånt er veien til fred?
Visste du at USA var EUs fødselshjelper?
Det begynte med amerikanernes Marshall-hjelp i 1948 som både skulle bygge opp igjen Europas krigsherjede industri og stanse kommunismens fremmarsj.
USAs krav var
- At europeiske land måtte samarbeide om en felles gjenoppbyggingsplan.
- At landene måtte forplikte seg til minst mulig statlig inngripen – «markedsøkonomi».
- At dollaren måtte få en fremtredende plass i alle valutatransaksjoner.
- At handel mellom USA og Europa måtte oppmuntres og hindringer fjernes.
- At kommunister måtte ekskluderes fra regjeringer i land som mottok Marshallhjelp.
Norge var blant de 16 europeiske land som takket ja. Amerikanske dollar ble viktigere enn alliansefrihet og nøytralitet.
I 1951 ble Marshallhjelpa avløst av Den europeiske kull- og stålunionen, EKSF. Presset fram av USA og amerikanskvennlige europeere som Schuman og Monet.
Målet var fortsatt å svekke sovjetisk innflytelse, men også å effektivisere europeisk industri. Til større produksjon og kjøpekraft, til bedre for USA.
Kull- og stålfelleskapet styrket USA. Samtidig skulle «keep the Russians out, the Americans in and the Germans down» umuliggjøre ny krig mellom Tyskland og Frankrike.
- I 1957 underskrev de 6 landene i Kull-og stålfelleskapet – Vest-Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg – den såkalte Romatraktaten. Samarbeidet ble nå utvidet til også å omfatte hele økonomien (EØF), samt atomenergi (EURATOM).
- 10 år seinere ble alt slått sammen til det europeiske felleskap, EF – også kalt EEC – European Economic Community.
- 1993 ble Maastricht-avtalen vedtattt. EF skiftet navn til EU, Den europeiske union. Euro skulle bli felles valuta. Medlemsstatene fikk vetorett.
- Lisboatraktaten i 2007 hadde som mål å modernisere og effektivisere EU. Byråkratiet ble styrket på bekostning av enstemmighet og de enkelte lands selvbestemmelse. Visjonen var en europeisk superstat, et «Europas forente stater».
- I denne perioden vokste EU fra 6 til 28 medlemsland.
- I 70-årene fulgte Danmark, Irland og Storbritannia.
- I 80-årene Hellas, Portugal og Spania.
- i 90-årene Finland, Sverige og Østerrike.
- I vårt århundre Kypros, Estland, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn, Bulgaria, Romania og Kroatia. Storbritannia valgte BREXIT og forlot unionen.
- For president Kennedy var Europa partner, ikke rival. For president Biden var medlemsforhandlinger med Ukraina og Moldova «historisk øyeblikk for Europa og for det transatlantiske partnerskapet».
- President Trump befester USAs dominans gjennom å styrke EU-kritiske politikere. Et utvidet EU er i USAs interesse. Til flere EU-medlemsstater, til mer indre uenighet og politisk uro.
For tjue år siden var EUs og USAs økonomi jevnstore. Siden den gang har USAs økonomi vokst 50% raskere enn EUs, og den amerikanske gjennomsnittsborgeren har nærmere 40% høyere levestandard enn EUs.
Mens EU har underinvestert i høyproduktive sektorerer som teknologi, har USA ledet an.
Energiprisen i EU er det dobbelte av USAs.
Flytende gass fra USA som skal kompensere for boikott av russisk gass, koster det firedobbelte.
Fortsatt er EU og USA hverandres største handelspartnere. Mens handelen tidligere var i EUs favør, er det i dag omvendt.
Med sånne fakta kunne EU prioritert å styrke eget næringsliv. I stedet skjer det motsatte: EU gjør seg enda mer USA-avhengig. Stimulerer amerikansk industri framfor å styrke sin egen akterutseilte.
Regninga sendes EUs innbyggere og EUs «kolonier».
Kutt i velferd. Stadig større integrasjonskrav til blant annet Norge.
Trumps toll- og importrestriksjoner på varer fra EU, er illustrerende. Framfor å svare med samme mynt, valgte EUs regjering, Kommisjonen, å
- Fjerne toll på alle amerikanske industrivarer og samtidig gi amerikanske varer utvidet markedsadgang.
- Innen utgangen av 2028 å kjøpe amerikansk energi for 750 milliarder dollar, og investere 600 milliarder dollar i strategiske amerikanske sektorer.
- Øke innkjøp av amerikansk militært utstyr.
- Ikke kreve noe «grønt skifte» av USA.
- Ikke skattlegge store amerikanske teknologiselskaper.
Selv om amerikansk høyesterett har erklært Trumps toll for ulovlig, og selv om EU-parlamentet ennå ikke har strødd sand på avtalen, tyder alt på at Trump får det som han vil. Både på hjemmebane og bortebane.
Norge er intet unntak. Da USA la 15% toll på norske varer, dro Stoltenberg og Støre på et smiskebesøk til Washington. Trump stod fast på sine toll-satser. Det var bred politisk enighet om ikke å treffe norske mot-tiltak.
I stedet opphevde Stoltenberg Oljefondets etiske retningslinjer sånn at det ble lettere å investere i amerikanske firmaer, uansett delaktighet i folkemord og krigsforbrytelser.
Fortsatt er over halvparten av Oljefondets formue plassert i USA. Fortsatt gir regjeringa grønt lys til amerikansk okkupasjon av norsk område. USAs 12 militærbaser øker sjansene for at Norge dras inn i en storkrig.
Motstand mot både EØS-avtalen og EU er viktig for å styrke norsk uavhengighet og selvråderett.
Like viktig er å frigjøre seg fra USAs favntak og innflytelse.
Som EU-medlem har vi tapt. Utafor EU har vi fortsatt muligheter.
Når skal nei til EU-dominans også bli et nei til USA-dominans?
