oss 150 kroner!
Burkina Faso tenner forhåpninger
Under kuppforsøket mot president Ibrahim Traoré i Burkina Faso 3. januar strømmet unge menn og kvinner ut i gatene og slo ring rundt Kosyam-palasset og offentlige bygninger og tok kontroll med viktige knutepunkter i hovedstaden Ouagadougou for å verne om hva de opplever seg en revolusjon.
Framskrittene de siste to åra på det økonomiske og sosiale området har vært betydningsfulle, og ute på landsbygda har sikkerheten blitt bedre etter en omfattende reorganisering av sikkerhetsstyrkene og opprettelsen av lokale selvforsvarsgrupper. Den 37-år gamle kapteinen Traoré framstår som en panafrikansk leder, ikke bare i hjemlandet der innbyggerne ser tilbake til den legendariske revolusjonshelten Thomas Sankara, omtalt som “Afrikas Che Guevara”. Han ble brutalt myrdet i oktober 1987 etter bare fire år, et mistenkt bestillingsverk fra Paris. Traoré blir også feiret av unge afrikanere i andre land i Vest-Afrika, Sahel-beltet og Sentral-Afrika. Det uroer mange statsledere i det politisk urolige vestafrikanske ECOWAS-området der det stadig er tilløp til militærkupp og folkelige opprør.
Det gjør at Burkina Faso framstår som et forhåpningens lys for framtida for mange unge afrikanere, inkludert risikoen for den erfaringsmessige faren ved å la seg blende.
Dette er del 2. Del 1:
“Kupp avverget i Burkina Faso. Mistankene rettes mot Paris”
“International motherfuckers”
Det var det offensive tiåret for strukturtilpasningsprogrammene (SAP) til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) under det som ble kalt Washington-konsensus. Det kom samtidig med at gjeldsbomba eksploderte på Manhattan da Mexicos finansminister i august 1982 meddelte at landet ikke var i stand til å betjene gjeld og avdrag ved neste avbetaling. Kreditorene sjekket sine regneark og fikk bekreftet hva de allerede visste: Gjeldssituasjonen gjaldt ikke bare Mexico og andre land i Latin-Amerika som var verdt utsatt, mye på grunn av enorm kapitalflukt til skatteparadiser, men også land i kolonnen for Afrika. De hadde de samme problemene med “mangel på utenlandsk valuta til å betale renter og avdrag det mest akutte problemet,” skriver Tore Linné Eriksen, historiker og Norges fremste Afrika-ekspert med vekt på utviklingspolitikk og -sosiologi (et studium jeg selv har vært innom med oppgave om “det økonomiske miraklet” i Brasil og forholdet mellom sentrum og periferi innad i landene og mellom landene og tidligere kolomimakter i imperialismens midte).
Eriksen viser i det enorme standardverket “Afrika. Fra de første mennesker fram til i dag” (Cappelen Damm) hvor i dag ikke er lenger tilbake enn 2019, til Elfenbenskysten og Uganda som brukte mer enn 60 prosent av eksportinntektene, og skriver: “Nesten alle afrikanske stater møtte stengte dører hos de internasjonale storbankene, og Midtøstens rike oljestater begrenset sin sjenerøsitet til afrikanske land med arabisk eller muslimsk tilknytning. Det var derfor ingen annen utvei annet enn å be vestlige bistandsgivere, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) om mer hjelp. Men her var det markedsliberalistiske oppskrifter som rådde grunnen, med en lang rekke detaljerte krav som ga lite rom for forhandlinger. Det nye honnørordet var ikke utvikling, men ‘strukturtilpasning’. De viktigste innslagene i de nye programmene handlet om å bygge ned statsapparatet, privatisere, senke tollsatser, fjerne subsidier og la priser og valutakurser bli avgjort av markedet.”
Eriksen trekker deretter fram enkelte statsledere som “forsøkte i det lengste å stritte imot”, som Tanzanias president fra uavhengigheten i 1964, Julius Kambarange Nyerere, “Mwalimu” (lærer) som døde i oktober 1999. Da han ikke fikk støtte fra de nordiske landene mot IMFs strukturtilpasningsavtale, valgte han å gå av i 1985, mens etterfølgeren Ali Hassan Mwinyi undertegnet. Det er slike eksempler som har gitt opphav til at IMF, på grovt folkemunne, omtales som “International Motherfuckers”.
Eriksen trekker også fram Thomas Sankara, som “den aller skarpeste kritikeren av Verdensbanken og IMF, og sto fram med et radikalt program som hentet inspirasjon fra den kubanske revolusjonens store satsing på utdanning og helse. Men hans forsøk på en annen utviklingsvei ble brått avbrutt etter fire år. Da ble han myrdet under et nytt militærkupp.”
Jeg pleide som internasjonal sekretær i AKP (m-l), kontakten med Sankaras høyre hånd som forsøkte å skaffe “røde eksperter” på solidaritets”lønn” til det nye Burkina Faso, “De høyreiste menneskers land” som Øvre Volta ble omdøpt til på årsdagen for Sankaras bokstavelige maktovertakelse 4. august 1984. Han ble skutt sammen med Sankara og elleve andre på et møte i den revolusjonære sentralkomiteen under president Blaise Compaorés coup d’etat en français med føringsoffiserer i det franske generaldirektoratet for utenriksetterretning (Direction générale de la Sécurité extérieure, DGSE).
“Sankara 2.0”
Kaptein Ibrahim Traoré som fjernet kuppmakeren Paul-Henri Sandaogo Damiba i september 2022 etter bare 249 dager, har gjenopplivet den panafrikanske og revolusjonære ånden fra Thomas Sankara. Han har satt i gang et omfattende program for å løfte Burkina Faso, et av verdens 46 MUL-land (minst utviklede land), økonomisk og plante et eksempel for andre land i regionen og i Afrika under de nye rådende omstendighetene som den globale situasjonen åpner for, for “å frigjøre nasjonen fra det han anser som klørne på vestlig imperialisme og nykolonialisme,” ifølge BBC World.
Litteratur: "Thomas Sankara Speaks: The Burkina Faso Revolution, 1983–87", Pathfinder Press, 1988; "We Are the Heirs of the World's Revolutions: Speeches from the Burkina Faso Revolution 1983–87", Pathfinder Press, 2007; "Women's Liberation and the African Freedom Struggle", Pathfinder Press, 1990
Det har gitt gjenklang over hele Afrika og utover, selv om han fortsatt i en alder av 37 år er et politisk ubeskrevet blad. – Traorés innflytelse er enorm. Jeg har til og med hørt politikere og forfattere i land som Kenya si: ‘This is it. Han er mannen’», sier Beverly Ochieng, seniorforsker ved det globale konsulentfirmaet Control Risks, til den britiske utlandskringkasteren BBC. Kenya har de siste åra vært åsted for flere opprør, tilskrevet Generation Z, som de månedlange protestene fra begynnelsen av juni til begynnelsen av juli i fjor.
De var en forlengelse av de neste to måneder lange budsjettprotestene i Nairobi fra juni til august.
– Budskapet hans gjenspeiler tidsalderen vi lever i, hvor mange afrikanere stiller spørsmål ved forholdet til Vesten, og hvorfor det fortsatt er så mye fattigdom på et så ressursrikt kontinent, sier hun. Etter å ha tatt makten i et kupp i 2022, forlot Traorés regime den tidligere kolonimakten Frankrike til fordel for en sterk allianse med Russland, som har inkludert utplassering av en russisk paramilitær brigade, og vedtatt venstreorientert økonomisk politikk.
Traoré politikk , som de andre landene i den nye Sahel-alliansen (Alliance des États du Sahel) eller konføderasjonen med Mali og Niger (Confédération des États du Sahel), henger etter med å kopiere, har også flere likhetstrekk med hva “Bretton Woods-brødrene” ved Potomac River i Washington, Verdensbanken og IMF, kalte “naturressursnasjonalistene” i Sør-Amerika: president Hugo Chávez i Venezuela, president Evo Morales i Bolivia og andre som ville nasjonalisere gruveselskap og kreve at utenlandske selskap reforhandlet sine lukrative kontrakter for å sikre en høyere nasjonal eierandel og overføre faglig kunnskap og teknologi.
Traoré krevde at 15 prosent skulle tilbakeføres lokalt. Det inngikk i kontrakten som det russiske gruveselskapet Nordgold tegnet i slutten av april for investeringene i Burkina Fasos gullindustri. Den har blitt god som gull i disse dager. I kontrakten inngår det dessuten å bygge ut et gullraffineri for å bygge opp nasjonale gullreserver.
Mali vil ha samme ordninger med hensyn til litium; Niger med hensyn til uran og urania (yeollow cake, “en type pulverisert urankonsentrat utvunnet fra utvaskingsløsninger, som representerer et mellomtrinn i behandlinga av uranmalm,” ifølge wikipedia).
Dette blir nå møtt med heftig motstand fra vestlige selskap, ikke ulikt det som skjedde under råvareboom med Kina under den politiske “rosa bølgen” (marea rosa) på 2000-tallet i Sør-Amerika. Australske Sarama Resources innledet allerede i slutten av 2024 en voldgiftssak mot Burkina Faso fordi selskapets letelisens etter gull ble trukket tilbake. Sarama Resources krever 115 millioner dollar.
Det er bare en del av nasjonaliseringa av det meste av gullsektoren under Traoré, og som gjør at det fortoner seg som politisk gull alt som glimtrer, selv om det fins svarte flekker, som kriminalisering av homoseksualitet (i likhet med 33 av 54 afrikanske stater) i juli 2024 og gjeninnføringa av dødsstraffen i november 2024 etter et kort opphold siden 2018 under den siste sivile presidenten Roch Marc Christian Kaboré fra Folkebevegelsen for framskritt (Mouvement du Peuple pour le Progrès, MPP) fra desember 2015 til januar 2022.
“De unge levende”
Traoré er “uten tvil Afrikas mest populære president», fastslår Enoch Randy Aikins, forsker ved Institute for Security Studies (ISS) i Nieuw Muckleneuk i Sør-Afrikas administrative hovedstad Tshwane (“Vi er like”), bedre kjent som Pretoria.
Det henger ikke bare sammen med de framskrittene som Burkina Faso har gjort, men like mye at støtten til “vestlig demokrati” har falt i takt med den vestlige imperialistiske utbyttinga og at forestillinga om USAs og Vestens angivelige “regelstyrte verdensorden” har falmet lenge før Canadas statsminister Mark Carney slapp sin erkjennelsesbombe mellom alpetoppene i Davos.
Det slår forskninga som blant annet Aikins driver med, fast. En undersøkelse fra 2024 i 39 land utført av Afrobarometer viste nedgang i støtten til demokrati, selv om det fortsatt var den mest populære styreformen.
På den andre sida blir det ført imot Traoré av BBC og andre at han opptrer i KI-genererte videoer med stjernegalleriet Beyoncè, Rihanna, Justin Bieber og “The King of Pop-Soul” R.Kelly som han aldri har møtt, men bruker til å vise fram nye prosjekter.
Anklagene virker kunstige med tanke på det helt åpenbare politisk gehøret Traoré har oppnådd. “Gjennombruddet” kom på det russisk-afrikanske toppmøtet på Expo Fortum i St. Petersburg i slutten av juli 2023, sytten måneder etter Russlands folkerettsstridige og illevarslende invasjon i Ukraina.
Her gikk Traoré ut i felten og oppfordret afrikanske ledere til å «slutte å oppføre seg som marionetter som danser hver gang imperialistene trekker i trådene».
Talen vakte umiddelbart oppsikt og ble av russiske medier brukt som indirekte støtte til krigen i Ukraina og Moskvas egen politikk overfor “det globale Sør”.
Det russiske leiesoldatfirmaet Wagner-gruppa (Gruppa Vagnera) var da allerede på plass flere steder i Afrika. I forbindelse med Burkina Fasos og AES-alliansens militære brudd med Frankrike, har Traoré invitert russiske styrker inn til å bekjempe al-Qa’ida og Daesh-terrorister (Den islamske staten).
Traorés utfall mot vestlig nykolonialisme og imperialisme rører ved panafrikanske strenger i Afrika og blant den svarte befolkninga i USA, Storbritannia, Frankrike og andre deler av Europa. De politiske røttene går tilbake til blant andre George Padmore (1903-59) fra Trinidad som ble en ledende panafrikanist, i spennet mellom Sovjetunionen, kolonialismen og de vestlige kommunistpartiene. Han stilte spørsmålet “Pan-Africanism or Communism? The Coming Struggle for Africa” (Dennis Dobson, London, 1956) og endte opp i Accra hvor han var med å forme politikken til Ghanas panafrikanistiske president Kwame Nkrumah (1909-72) og hans Convention People’s Party (CPP, akan: Apam Nkorɔfo Kuw). Det la grunnlaget for opprettelsen av Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) i 1963, tre år før Nkrumah ble styrtet under anklager om å være kommunist med bånd til Sovjetunionen og Kina.
Nå stiller Traoré, sammen med statsjefene i Mali, general Assimi Goïta som har sittet siden mai 2021, og Nigers statssjef, general Abdourahamane Tchiani som kuppet seg til makta i juli 2023, i front “i krigen mot terrorisme og imperialisme for enhver pris». Det har gjenklang i den anti-rasistiske bevegelsen i Vesten. Det er illustrerende at Frankrikes president Emmanuel Macron, på sedvanlig vis, plasserer Traoré i spissen for en «barokk allianse mellom selverklærte panafrikanere og neoimperialister». Han anklager Russland og Kina for “å provosere fram kupp i Afrikas tidligere franske kolonier, og hyklersk hisse opp gamle argumenter om suverenitet og kolonial utnyttelse,” skriver BBC.
Den ghanesiske sikkerhetsanalytikeren, professor Kwesi Aning, som tidligere jobbet ved Kofi Annan International Peacekeeping Training Centre, peker derimot på at Traorés popularitet reflekterer det politiske skifte som har funnet sted i Vest-Afrika og i andre deler av Afrika og som langt på vei har sendt Frankrike ut av regionen, men med Elfenbenskystens tidligere hovedstad Abidjan som et kolonialt vannhull, et “Petit Paris”.
Den panafrikanske marxisten Thomas Sankara var 33 år da han greip makta. Traoré, født 14. mars 1988 i Kéra i det sentrale Bondokuy-fylket, var 34. Medianalderen blant Burkina Fasos vel 23 millioner innbyggere er bare 18,7 år. 41-42 prosent er under 15 år, bare litt over tre prosent er over 64 år. Forventet levealder for kvinner er 66 år; for menn 62 år.
Traoré er “ung i et land med ung befolkning,” slik Sankara var¸ bemerker Rinaldo Depagne, nestleder for Afrika i tankesmia International Crisis Group.
– Demokratiet har ikke klart å gi håp til ungdommen. Det har ikke gitt jobber eller bedre utdanning og helse», slår professor Aning fast overfor BBC.
Det spirer i landet …
Juntalederen Traoré framstår som et handlekraftig alternativ som vekker oppmerksomhet med sin framoverlente stil, og det gjør utslag. Han har gjennom 2025 fått mer å vise til. Verdenbanken og IMF var generelt positive og framhevet «prisverdige framskritt», ikke minst på bakgrunn av den «utfordrende humanitært og sikkerhetsmessig» regionale og globale situasjonen, lød dommen i april i fjor og spådde at 2025 ville bli “robust”.
De haket av for
(v) økte innenlandske inntekter,
(v) kontrollerte offentlige lønnsutgifter,
(v) økte utgifter til utdanning, helse og sosiale ytelser.
Verdensbanken anmerket at
- v) inflasjonen gikk opp fra 0,7 prosent på årsbasis i 2023 til 4,2 prosent i 2024,
(v) den ekstreme fattigdomsraten (mindre enn 2,15 dollar om dagen) falt nesten to prosentpoeng til 24,9 prosent,
(v) «robust vekst» i landbruks- og tjenestesektoren.
I løpet av fjoråret tok det sjølberga landbruket basert på småbønder og matvareforsyninga nye steg som følge av den bevisste satsinga på distriktene, kalt P2RS (Programme de Résilience à l’insécurité Alimentaire au Sahel). Det er programmet for å styrke matproduksjonen og øke ernæringssituasjonen i de sårbare distriktene i Sahel og er flaggskipet til African Development Bank Group og Den permanente mellomstatlige komiteen for tørkekontroll i Sahel (Comité permanent inter-État de lutte contre la sécheresse au Sahel, CILSS).
Det innebærer blant annet å diversifisere landbruket for å kunne gjøre den tradisjonelle grønnsaksretten babenda, med bitre grønnsaker som spinat, grønnkål, sennepsblader eller sveitserbladbete, og peanøttpulver, og andre måltider mer varierte. Det gjelder blant annet ris og sesam ved siden av den mer hardføre, grove hirsesorten sorghum.
Skolene på landsbygda dyrker nå egen skolemat for å sikre at barn og ungdom får en mer variert kost med tomater og andre grønnsaker sammen med vaksiner og piller mot helt vanlige plager.
Det har ført til at elever som fullfører skolen og består har skutt i været på de stedene hvor programmet er innført.
Infrastrukturen med veier og vannforsyninga blir bygd ut i det halvtørre Sahel-beltet. Det reduserer tida for transport av landbruksvarer til markedene og butikkene i byene og øker inntektene for bøndene på landsbygda. Dette inngår i den nasjonale transportplanen som ble vedtatt i 2024. Mer enn tusen kilometer mer nye asfalterte og renoverte veier ble anlagt i løpet av ett år, og arbeidet fortsetter i regionene Ouahigouya, Ziniaré, Kaya, Dori og Fada N’Gourma i år med støtte på 70,34 millioner euro i lån fra African Development Fund. Det er opprettet egne brigader for veibygging som fører til sysselsetting. Det ble en suksess i fjor og vil bli bygd ut med fire nye brigader i år.
Megaprosjekter
Infrastruktur er det sentrale satsingsområde for 2026 spesielt gjennom Faso Mébo-initiativet og den nylig vedtatte RELANCE Plan 2026–2030 (Recovery Plan) med en budsjettramme på rundt 65 milliarder dollar for å bygge ut og utvide veier, jernbane og digital infrastruktur.
Utbygginga har ført til at landets første motorvei vil bli åpnet i år. Den forbinder Ouagadougou med landets nest største by, Bobo-Dioulasso, som en del av Faso Mébo-prosjektet som skal modernisere transporten. Det skal legges vel 200 kilometer med veier til Mali i nordvest og Elfenbenskysten i sørvest for å styrke samhandelen i Sahel-konføderasjonen og med den viktige kyststaten.
Burkina Faso har 622 kilometer med jernbane som ruller fra Kaya til grensa mot Elfenbenskysten og er en del av linja mellom Abidjan og Ouagadougou hvor det ikke har gått passasjertog på lenge.
Tanken på å legge spor til den tidligere britiske kolonien Ghana og til tvillingbyen Sekondi-Takoradi ved Atlanterhavet er like gammelt som kolonialismen, eller rettere: den er et resultat av den vertikaldelte kolonialiseringa av Vest-Afrika, der den britiske og franske koloniene lå vegg i vegg langs kysten, fra vest mot øst: Elfenbenskysten (fransk), Ghana (britisk), Togo og Benin (franske), Nigeria (britisk).
Jernbanelinjene ble lagt fra kysten og innover i landene, ikke på tvers. Å ringe fra hovedstaden Accra i Ghana til hovedstaden Lomé i Togo, en veistrekning på 195 kilometer, innebar å ringe til London, bli viderekoblet til Paris og deretter til Lomé.
Det er nå satt av 53 millioner dollar til rehabilitering og utvidelsen som allerede pågår. Det verserer planer om å legge en lokalbane mellom Ouagadougou og Bobo-Dioulasso, om lag 340 kilometer. Faso Rail har nå avløst det gamle Sitarail.
Det var bygd mer enn 50.000 boliger fram til annet halvår i fjor. Det skal strekkes 270 kilometer med fiberoptikk ut fra budsjettet på 110 millioner dollar, og Digital Infrastructure Supervision Center som skal overvåke og beskytte den nasjonale digitale infrastrukturen og sikre digital suverenitet skal stå ferdig i oktober. Rundt tusen steder har fått elektrisitet og innlagt bredbånd, og utvidelsen av mobil- og bredbåndsinternettet skal fange inn 750 såkalte «hvite soner» uten dekning i dag. Målet er å redusere avhengighet av utenlandske plattformer og styrke cybersikkerhet.
Dette krever energi. Det har en egen støpsel i Relance-planen for å bygge solkraft som Burkina Faso, som ligger rett sør for Sahara, har rik tilgang på, og muligens atomkraft gjennom en avtale med det russiske selskapet Rosatom. Kontrakten ble signert av Aleksej Likhatsjev, generaldirektør i Rosatom, og energi-, gruve- og steinbrudd-minister Yacouba Zabré Gouba, 19. juni under St. Petersburg International Economic Forum 2025 (SPIEF).
Kontrakten ble beskrevet som “en logisk fortsettelse av veikartet for utvikling av russisk-burkinsk samarbeid, som ble avsluttet 26. mars 2024 i Sotsji under det internasjonale forumet ATOMEXPO.”
Målet er å tredoble energikapasitet, fra 685 MW til over 2500 MW.
Gull i potten
Dette er enorme planer med «20–30 megaprosjekter» i 2026, inkludert et stadion i Bobo-Dioulasso som blir åpnet i april. Det høres voldsomt ut, nærmest som Dubai som noen skriver på sosiale medier. Gjennomgangen viser derimot at Faso Mébo og Relance-planen har beina bokstavelig på bakken og bør følge det økonomiske terrenget som Burkina Faso befinner seg i uten å kjøre seg fast i sanda.
Det bygger på fire pilarer:
- Å konsolidere sikkerhet, sosial samhørighet og fred, som innebærer å skaffe full kontroll over alt territorium i kampen mot al-Qa’ida-allierte JNIM (Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslimin) og Den islamske staten-Sahel-provinsen eller IS i Stor-Sahara (ISGS).
- Å omstrukturere staten og forbedre styresettet, for blant annet å redusere fattigdommen fra 42 til 35 prosent og bedre.
- Å utvikle utdanninga og øke kunnskapsnivået i befolkninga for blant annet å bedre folkehelsa.
- Å utvikle infrastrukturen og gjennomføre strukturelle omlegginger av økonomien.
Det er her finansieringa kommer inn. To tredeler skal skje med egne ressurser, med en gullstandard i bunnen – og stigende priser på verdensmarkedet. Det gir fullt utbytte for at Burkina Faso har tatt kontroll over gullproduksjonen gjennom en bevisst nasjonaliseringspolitikk.
Gull står nå for mer enn 80 prosent av eksportinntektene – og inntektene blir dirigert inn i utviklinga av landbruket og utbygginga av infrastrukturen. Produksjonen av gull var i fjor på over 94 tonn, opplyste statsminister Rimtalba Jean Emmanuel Ouédraogo til overgangsparlamentet med 71 medlemmer.
Det har gitt resultater, slik Verdensbanken og IMF påpekte allerede i første halvår i fjor. Den foreløpige vurderinga fra IMF er en vekst på 4,2-4,7 prosent som er et konservativt anslag. Regjeringa skilter selv med en vekst i BNP på 6,3 prosent, mest i Afrika og høyt opp på den globale lista, der Bhutan ligger høyest, i dobbelt bemerkning, med 7,4 prosent. IMFs World Outlook Real GNP Growth legger Burkina Faso for 2006 på 4,8 prosent, på linje med Kapp Verde, men lavere enn Benin (6,7 prosent).
Lista viser gode prosenttall for Vest-Afrika generelt, men mange er fortsatt på FN-lista over MUL-land.
Årsakene er forskjellige med hensyn til de politiske forholdene og den økonomiske situasjonen. Men ingen framhever sjølråderett, ressurskontroll og sosial utvikling mer heftig enn Traoré og gir det en politisk og ideologisk overbygging.
Kvinnehelse på landsbygda
Alt er ikke like pragende og foregår under fargerike faner under Burkina Fasos gule stjerne på rødgrønn bunn. Onsdag meldte Verdens helseorganisasjon (WHO) at Burkina Faso leder an i utryddelse av livmorhalskreft fordi landet gjennomfører landsdekkende gratis screening med helsearbeidere ute i felten, ikke ulikt “barfotlegene” fra revolusjonen i Kina og lavterskelhelseprogrammene i andre sosialistiske og slik Cuba har praktisert i andre land.
“Situasjonen deres illustrerer et stort problem: livmorhalskreft er fortsatt en av de dødeligste kreftformene blant kvinner i landet. Før implementeringen av WHOs globale strategi for å akselerere elimineringen av sykdommen, var screeningsdekningen svært lav – mindre enn åtte prosent – og landlige områder var spesielt vanskeligstilte. Kvinner måtte reise dusinvis, noen ganger hundrevis, av kilometer for å komme til et utstyrt senter, ofte uten økonomiske midler til transport eller behandling. Det var mangel på opplært helsepersonell, og bevisstheten var nesten ikke-eksisterende. For å overvinne disse hindringene tok den burkinske regjeringen dristige grep,” melder WHO.
– Regjeringen vedtok et dekret som gjør screening og behandling av forstadier til kreft gratis. Den utstyrte også noen perifere helsesentre og introduserte mobile klinikker for å nå kvinner. Screening bringes nærmere lokalsamfunnene, slik at kvinner kan fortsette sine aktiviteter samtidig som de ivaretar helsen sin» forklarer doktor Nayi Zongo, onkolog, folkehelselege og koordinator for det nasjonale kreftkontrollprogrammet (PNLC),
Resultatene er imponerende, fastslår WHO. Fra oktober 2024 til september 2025 ble det organisert 468 mobile klinikker.
– Burkina Faso viser at med sterk politisk forpliktelse og kontekstutilpassede løsninger er det mulig å overvinne barrierer som en gang virket uoverstigelige. Å fjerne økonomiske og geografiske hindringer gjennom gratis behandling og mobile klinikker er en inspirerende modell for andre land, sier doktor Seydou Coulibaly, WHOs representant i Burkina Faso.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
