Det norske paradokset.

I adressa.no kunne en den 22.2.26 lese:

«Jeg har aldri stemt for at fjell, hav og landskap i Trøndelag skulle industrialiseres. Likevel er det nettopp det vi har fått.»

Beklager å være party-pooper, for det er nettopp dette som beskrives i artikkelen majoriteten i Norge har stemt på, i tiår.

Jeg har lyst til å peke på «det norske paradokset»:

Et overveldende flertall av folket sier fortsatt nei til EU-medlemskap, (hele 72 % i nyere målinger), men stemmer samtidig på partier som forsvarer EØS-avtalen….

Dette skaper en situasjon der Trøndelag og resten av landet ender opp med akkurat den politikken som artikkelen beskriver.

-Det er på høy tid at folk følger med i timen, så de skjønner konsekvensene av det partiet de stemmer på.

-Ikke minst:

Det er på høy tid at norsk media gjør jobben sin, og informerer folket om realiteten de har unnlatt å snakke om i flere tiår!

Gjennom EØS-avtalen overtar Norge lover og regler fra EU, uten at nordmenn via norsk media, er informert om hva det faktisk betyr.

Dette gjelder i høyeste grad energipolitikken, der ACER og EUs energipakker legger sterke føringer for hvordan kraften vår skal forvaltes.

Partiene på Stortinget ser på EØS som selve fundamentet for norsk økonomi og markedsadgang.

Selv om velgerne deres er imot EU-medlemskap, prioriterer altså partiene den økonomiske stabiliteten de mener EØS gir, selv om det i realiteten betyr at man gradvis gir fra seg kontroll over naturressurser og kraftpriser.

EØS fungerer som en politisk «sovepute» fordi den sikrer at vi unngår den store debatten om tilknytning til Europa, samtidig som integrasjonen i realiteten blir dypere og dypere for hvert år.

Så lenge flertallet på Stortinget består av EU/EØS-tilhengere, vil rammene for kraftpolitikken alltid ligge i Brussel.

Det betyr at krav om naturinngrep i EUs «grønne» omstilling og europeiske strømpriser fortsetter, fordi det er en del av den «pakka» de på Stortinget vedtok i 1992, og siden har valgt å beholde.

Det en ser utspille seg i Trøndelag, og resten av landet for den del, er et direkte resultat av de politiske valgene som gjøres ved valgurnene.

Det norske folk har i flere tiår valgt partier som i sum opprettholder et system der EU får stadig større kontroll, selv der partiene formelt sier nei til fullt medlemskap.

For det hjelper ikke å si nei til EU, når EØS avtalen fungerer som det juridiske rammeverket, der avgjørelsene omhandlende vår hverdag uansett tas i Brussel.

Høyesterettsdommen i den såkalte «Hjemfallssaken» viser historisk hvordan Norge har kjempet for nasjonal kontroll over vannkraften.

Da Høyesterett i 1918, og senere i 2007 (etter press fra ESA) behandlet prinsippet om hjemfall, handlet det om én ting: Vannkraften tilhører det norske folk.

Da EFTA-domstolen i 2007 slo fast at det norske hjemfallssystemet diskriminerte private (utenlandske) aktører, måtte Norge endre loven.

Selv om vi fortsatt eier ressursene, har vi via EØS, godtatt et regelverk som begrenser hvordan vi kan bruke dem til egen fordel.

Før bygde man ut vannkraft for å skape lokal industri og billig strøm til folket.

I dagens EØS-styrte system bygges naturinngrepene i Trøndelag -og resten av landet- for å tilfredsstille et europeisk energimarked, ikke for å sikre nordmenn billigst mulig kraft.

Når nye vindkraftområder eller linjenett bygges i Trøndelag i dag, skjer det under et regime der målet er europeisk forsyningssikkerhet og prisutjevning. Dette bryter med den historiske kontrakten fra 1918, der lokalbefolkningen aksepterte naturinngrep, mot at de fikk ta del i verdiskapingen gjennom lave priser og lokale arbeidsplasser.

Når myndighetene ber om «lokal aksept» for vindkraft på Fosen eller i Namdalen, ber de i praksis om at trønderne skal ofre sine fjell og beiteområder for å hjelpe Europa med å nå sine klimamål.

Vi har gått fra en politisk styrt kraftøkonomi, til en markedsstyrt energiunion, der Norges natur i praksis har blitt en innsatsfaktor for EUs grønne giv, uten at det tjener folket som bidrar i dugnaden.

Dagens politiske flertall har valgt å prioritere EØS-samarbeidets spilleregler over de gamle prinsippene som sikret at kraften var vårt viktigste politiske verktøy.

Hvis vi derimot legger premisset om at Norge bruker sin maktposisjon som energi- og råvareleverandør til å sikre seg fordeler utenfor EØS, ville situasjonen for Trøndelag sett slik ut:

Trøndelag ville hatt full suverenitet over kraftprisen.

Uten EØS-avtalens krav om fri flyt og likebehandling, kunne man gjeninnført to-pris-systemet.

Trøndersk industri og husholdninger ville fått strøm til selvkost, mens overskuddskraften kunne blitt solgt til EU, til blodpris om vi ønsket det.

Det hadde blitt stans i tvungen elektrifisering.

Uten EØS/ACER kunne man politisk bestemt at trøndersk kraft først og fremst skal sikre lokale arbeidsplasser og lave priser, fremfor å bli brukt som et verktøy for å pynte på EUs utslippsregnskap gjennom elektrifisering av sokkelen (som Draugen-feltet).

Presset på å bygge ut omstridt vindkraft i trøndersk natur (som på Fosen) ville mistet sitt økonomiske fundament, når målet ikke lenger var å sende kraften ut av landet.

Man kunne prioritert oppgradering av eksisterende vannkraft fremfor nye naturinngrep.

EU når ikke sine klimamål uten norsk gass, vannkraft, karbonlagring og mineraler.

Uten EØS-avtalens begrensninger kunne Norge brukt dette som et rent «forhandlingskort» for å diktere egne vilkår – altså å kreve lav pris hjemme og full markedsadgang ute, fordi EU rett og slett ikke har noe valg om de skal nå sitt mål om å bli det første klimanøytrale kontigent i 2050.

I dette scenariet ville Trøndelag gått fra å være en «taper» som får naturrasering og høy strømregning, til å være en kraft-bastion der den lokale verdiskapingen forblir i regionen, mens Europa betaler prisen for den «grønne» omstillingen de er avhengige av at vi bidrar til.

Siri Hermo