oss 150 kroner!
Vel to døgn etter at USA gikk til militært angrep på Venezuela og kidnappet president Nicolás Maduro Moros, henger det meste i lufta. Ulike scenarier står opp mot hverandre. President Donald Trump har gått fra løgn til løgn i flere måneder, minst like lenge som Pentagon, krigsdepartementet, USAs Southern Command og CIA har drevet nitid planlegging og gjennomkjøring av angrepet natt til lørdag.
Løgnene har ikke forsvunnet, men de overdøves av motstridende uttalelser fra Trump og hans stab. Hva legger de i at USA nå skal styre Venezuela under trusler om et større militært angrep? Onsdag trer kongressen på Capitol Hill sammen igjen etter å ha blitt sendt på tidlig juleferie på grunn av det redigerte frislippet av dokumenter i Epstein-affæren. Den kommer nå til å drukne i den allerede skarpe debatten som har utviklet seg om det militære angrepet på Venezuela.
Mandag blir sannsynligvis president Maduro framstilt for domstolen i Southern New York rettsdistrikt. Der vil umiddelbart spørsmålet om legitimitet komme opp: Maduros legitimitet som leder for et suverent land, og det militære angrepets legitimitet med hensyn til USAs grunnlov, for ikke å si i henhold til folkeretten.
Det underliggende spørsmålet som stadig dukker opp i alle saker, er presidentvalget i juli 2024. Det er gjennomgående opplest og vedtatt, basert på opposisjonens påstander og angivelige dokumentasjon, at “diktator” Maduro stjal valget, vel vitende om at de fleste for lengst har glemt valget og ikke går anklagene nærmere etter i sømmene –og kanskje avdekke informasjon som kan åpne for muligheten for at valget ikke ble stjålet. Her fins det en parallell til presidentvalget i Bolivia i oktober 2019, hvor det ble hevdet at Evo Morales hadde stjålet valget. Nærmere ettergang viste at Morales vant, men ble likevel tvunget til å gå av.
Jeg har ingen teknologiske ekspertise, men har her funnet fram artikler om cyberangrep og aktører i og rundt valget som aldri blir referert til, men som gir grunnlag for å reise spørsmålet om opposisjonens scenario “Overveldende seier eller valgfusk” i virkeligheten var et velregissert scenario for delegitimere valget og for å styrte president Maduro.
Ingen samlet opposisjon
En viktig stolpe i begrunnelsen for å gi den høyreekstreme opposisjonspolitikeren María Corina Machado Nobels fredspris for 2025, var at hun hadde klart å samle opposisjonen forut for presidentvalget i juli 2024. Men denne opposisjonen var verken samlet før, under eller etter presidentvalget. Likevel har det glidd inn som en opplest og vedtatt sannhet.
Valget til den nye nasjonalforsamlinga 25. mai i fjor gir et annet og mer nyansert bilde av “diktaturet” Venezuela. Valgalliansen Demokratisk enhetsplattform (Plataforma Unitaria Democrática, PUD) som sto bak Machado og deretter hennes erstatter, Edmundo González, valgte nok en gang å boikotte på grunn av presidentvalget som de mener ble stjålet.
Derimot stilte to av opposisjonens tidligere presidentkandidater opp, Henrique Capriles som stilte mot president Hugo Chávez i oktober 2012 og deretter mot Nicolás Maduro i april 2013 for opposisjonsfronten Rundebordet for demokratisk enhet (Mesa de la Unidad Democrática, MUD), og Henri Falcón fra Avanzada Progresista (Progressivt framskritt) som stilte mot Maduro i mai 2018 da MUD boikottet. Begge ble valgt inn i nasjonalforsamlinga hvor de har uttalt seg fordømmende til Machados gjentatte oppfordringer til USA om å angripe Venezuela militært.
Opposisjonen var delt blant annet om hvordan den skulle forholde seg til Chávez- og Maduro-administrasjonen da den selvutnevnte presidenten Juan Guaidó som både USA og EU valgte å støtte i april 2021 til tross for det eklatante bruddet på Venezuelas grunnlov, opprettet PUD. I slutten av juni 2021 stadfestet det nasjonale valgrådet (CNE) at den allerede eksisterende valgfronten MUD som ble dannet i 2008, kunne delta i regionalvalget i november 2021. Gitt omstendighetene gikk MUD inn i PUD i august 2021, slik at opposisjonen stilte med to fronter i valget: PUD og Demokratisk allianse (Alianza Democrática, AD) som hadde stilt i parlamentsvalget i desember 2020.
AD markerte den “fysiske” splittelsen innen opposisjonen og internt i de viktigste opposisjonspartiene, inkludert det sosialdemokratiske Acción Democrática (AD) og det kristensosiale Copei (Comité de Organización Política Electoral Independiente), høyrepartiet Primero Justicia (Rettferdighet først) og det høyreekstreme Voluntad Popular, partiet til Leopoldo López og Guaidó.
Den nye fronten besto dessuten av mindre partier som den evangelikanske Esperanza por el Cambio (Håp for forandring), partiet til business-pastor Javier Bertucci, Primero Venezuela (Venezuela først) som består av tidligere medlemmer av MUD, det grønne Movimiento Ecológico de Venezuela (MOVEV) og Cambiemos Movimiento Ciudadano (Borgerbevegelsen La oss forandre). Senere sluttet avskallinger fra Voluntad Popular seg til.
Splittelsen vedvarte etter presidentvalget i juli 2024, slik parlamentsvalget i fjor avdekket. AD stilte opp mot den regjeringsvennlige alliansen, Gran Polo Patriótico Simón Bolívar (GPPSB), med ideologen og nasjonalforsamlingas president, Jorge Rodríguez, som leder. Det samme gjorde sentrum-høyrepartiet Unión y Cambio (Forening og forandring, UNT-UNICA) som ble opprettet i april 2025 av en gruppe opposisjonsmedlemmer ledet av Capriles og Tomás Guanipa som hadde forlatt Primero Justicia.
Til sammen stilte 54 partier for å velge 285 representanter for nasjonalforsamlingen, 24 delstatsguvernører og 260 regionale lovgivere. Blant dem Fuerza Vecinal (Nabolagstyrken, FV), et lite parti som teller en gruppe ordførere og politiske ledere som har sine politiske røtter i de mer velstående Caracas-bydelene Baruta, El Hatillo, Los Salias og Chacao øst i hovedstaden hvor opposisjonen står sterkt.
Valg og splittet opposisjon
Gran Polo vant en overveldende seier, ikke minst fordi opposisjonen var splittet. Vestlige medier forvrengte nok en gang resultatene, i den grad valget i det hele tatt ble omtalt. Fordi det ikke passet inn i bildet av “diktaturet” Venezuela og fordi det ville slå tilbake på den vedtatte “sannheten” om presidentvalget i 2024.
Gran Polo tok 253 seter i parlamentet, vant alle guvernørposter unntatt én og tok dermed tilbake tre av de fire delstatene de tapte i forrige valg. Adán Chávez, en eldre bror av president Hugo Chávez, vant i hjemdelstaten Barinas i den vestre sentrale delen av landet, ikke langt fra grensa til Colombia.
Machado hevdet at valget til nasjonalforsamlinga bare «legitimerer» regjeringa. Hun omtalte, i kjente vendinger, de som deltok i den demokratiske prosessen for «skorpioner». Fra sitt skjulested – som innenriksminister Diasdado Cabello hevder at myndighetene har visst om fram til hun forlot Venezuela for å hente Nobelprisen – oppfordret Machado til skjerpede sanksjoner som først og fremst rammer vanlige folk, både direkte og indirekte, og til militær intervensjon.
Hun hadde ingen innvendinger til at venezuelanske migranter ble flydd til torturfengselet CECOT i El Salvador eller ble plassert på “Aligator Alcatraz” i Florida eller Guantanámo på Cuba. Hun støttet USAs utenomrettslige henrettelser av mannskapet på angivelige narkosmuglerbåter, som Trump hevder tar livet av 25.000 amerikanere gjennom hver båtlast (selv om lasten ikke engang går til USA, men i langt større grad går til Europa).
Ordvalget for å delegitimere “den bolivarske republikken” har alltid vært viktig. Vestlig media har helt siden president Hugo Chávez brukt vokabularet til opposisjonen med en båndopptagers nøyaktighet. Opposisjonen tapte ikke valg, verken i mai i fjor eller tidligere, den ble “fratatt (…) noen av de siste posisjonene den hadde», ifølge New York Times – selv om opposisjonen er splittet eller til og med når den har boikottet valg. Opposisjonen har historisk bare godtatt valg den har vunnet; aldri noen de har tapt. I vestlig presse fins ikke den chavistiske velgermassen selv når den har vært ute på gatene med større massemobiliseringer enn opposisjonen noen gang har maktet å mobilisere.
I en årrekke, uansett hva som skjedde i Venezuela eller internasjonalt, hevdet de opposisjonskontrollerte meningsmålingene at Chávez og Maduro aldri hadde mer enn tjue prosent oppslutning. Det ble velvillig kolportert av de mediale klippekort-ekspertene Benedicte Bull og Leiv Marsteintredet og ikke minst tankesmia Civita.
– Etter 32 valg, midt i blokader, strafferettslige sanksjoner, fascisme og vold, viste vi i dag at den bolivarske revolusjonen er sterkere enn noensinne, sa Maduro etter det siste valget.
Opposisjonen i Venezuela har vært splittet siden Chávez og hans Movimiento V [Quinta] República (Den femte republikkens bevegelse, MVR) overrumplet maktmonopolkameratene Acción Democrática og Copei ved å vinne presidentvalget i desember 1998. Splittelsen på opposisjonens side har vært en løpende strid om politisk retning og ikke minst strategi om hvordan den skulle forholde seg til den nye bolivarske bevegelsen som sprang ut av caracazo, det folkelige opprøret mot den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andrés Pérez (CAP) i februar 1989.
Caracazo og den politiske situasjonen i Venezuela står i grell kontrast til det bildet som Nobels Fredssenter har presentert i sitt forsvar av fredsprisen.
Splittende strategi
Under det siste parlamentsvalget i mai i fjor hevdet opposisjonspolitikeren Henrique Capriles at Gran Polo «jobber i harmoni», i kontrast til opposisjonen som delte seg i tre leire. Capriles underslår neppe de interne rivningene i Gran Polo, og i kommunistpartiet PCV.
Situasjonsbeskrivelsen av opposisjonen er treffende, slik den har vært i 25 år: Det skjerpet seg de siste sju åra og ikke minst de siste fire da det har vært hektisk på eksklusjonspeletongen etter at de høyreekstreme kreftene i opposisjonen vant posisjoner under Guaidó. Dette forsterket striden i opposisjonen om hvorvidt den skal boikotte valg eller ikke.
Det var i denne avholdende situasjonen at Machado vant fram fordi de “avholdende” i opposisjonen ikke tok stilling til splittende taktiske vurderinger, mye fordi hverdagens problemer tok overhånd. Splittelsen ble dessuten forsterket av at USA – fra president Barack Obama –ikke har anerkjent noe presidentvalg som legitimt siden 2012 da Chávez ble gjenvalgt.
Det åpnet for den voldelige linja som skulle berede grunnen for USAs sanksjoner og militære trusler ved å erklære Venezuela som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet – med alt hva det innebærer – og som aldri blir tatt med i rapporteringa eller i utlegningene fra Latin-Amerika-ekspertene.
Virkningene av USAs sanksjonspolitikk – eller økonomiske terrorisme –som særlig Cuba, Venezuela og Iran blir utsatt for, blir undervurdet og passer ikke i analysene. USAs sanksjoner blir i beste fall fotnoter i omtalen av Venezuela.
USAs politikk har gitt den høyreekstreme opposisjonen fullt spillerom til å ikke anerkjenne landets konstitusjonelle autoritet. Machado refset derfor alle som deltok i Barbados-forhandlingene med Maduro-administrasjonen – og fikk anerkjennelse for det av Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes som i sin nobeltale hevdet at Machado var for dialog, men ikke i han kalte “useriøse forhandlinger ” som Norge var involvert i.
Frydnes og hans komité fikk seg en smekk tilbake lørdag da den alltid like kvinnefiendtlige president Trump avskrev Machado som en leder uten støtte og respekt eller tillit i Venezuela. Det må fortone seg som et nakkeskudd mot Nobelkomiteen og den norske regjeringa som har stilt seg politisk så til de grader bak tildelinga at det har blitt uhyre vanskelig å hevde skillet mellom Nobelkomiteen og norsk offisiell utenrikspolitikk.
Konsekvensene av å avvise landets konstitusjonelle myndigheter, slik opposisjonen fortsatte å gjøre etter å ha vunnet parlamentvalget i desember 2015, er at PUD-opposisjonen nektet å legge fram bevis for at de faktisk vant valget da de ble innkalt av Venezuelas høyesterett for å legge fram det de bygde sine påstander på. Dette ble i stedet overlatt til media, særlig New York Times som kom fram til sine antakelser etter angivelig å ha ettergått 27.000 valgresultater i løpet av fire dager.
(se bloggen: “Krigspris og klassekamp. Vil selge Venezuela“)
De “glemte” sanksjonene
Washington Post er, ved siden av NYT, Wall Street Journal og Miami Herald, ledende i å servere opposisjonens fortelling om situasjonen i Venezuela og hevder at «den faktiske roten til fattigdom har vært mangel på demokrati og frihet» uten å nevne sanksjonene som var ment å lamme Venezuelas økonomi og drive millioner ut av landet.
Det blir brukt som påskudd til å intervenere landet, ikke bare politisk, men militært. Dette er en oppskrift som vi vil se mer av, og som også rammer USAs stilltiende allierte når de bryter folkeretten. De utgjør en kollektiv straff mot en hel befolkning.
Verken Carter Center eller andre valgobservatører og valganalytikere dvelte i forbindelse med valget i juli i fjor ved problemstillinga om hvorvidt valg er eller kan være “frie og rettferdige” når et lands økonomi – ikke enkeltpersoner –er så underlagt USAs sanksjoner og sekundærsanksjoner som Venezuelas. Eller når Trump truer med å strupe bistanden til det bistandsavhengige Honduras om folk ikke stemmer på hans kandidat. Eller når Trump legger 40 milliarder dollar i potten for å stemme på president Javier Mileis La Libertad Avanza (LLA) i Argentina. Eller når Ukraina tvinges til å gjennomføre valg mens krigen med Russland raser.
I den grad sanksjonene blir nevnt, blir de aldri gjenstand for hvorvidt de er legitime eller hvilke omfattende virkningene de har på landets økonomi og på befolkninga. President Trump kom selv indirekte inn på virkningene av sanksjonene da han beskrev hvor nedslitt oljesektoren er når USA nå skal inn og ta over. (En annen årsak er at faglært nøkkelpersonell har dratt fra landet, blant annet til bedre betalte jobber i utlandet.)
Men å sette sanksjonene inn i en politisk sammenheng, passer ikke med bildet som blir tegnet av hele den bolivarske perioden. Trump nevnte forfallet i infrastrukturen, men ikke den sosiale boligbygginga av tre millioner hus i de gamle fattigstrøkene som har kravlet oppover fjellene som omkranser Caracas.
Dermed blir velgergrunnlaget til den bolivarske Gran Polo radert ut for å rydde plass til fortellinga om bandelederen Maduro og hans lille krets på toppen. Det fins ingen plass til folkelig støtte (særlig blant eldre kvinner i arbeiderklassen) som kan så tvil om opposisjonens gjentagende påstander om valgfusk som USA og EU har gjort til bærebjelker i sin politikk overfor Venezuela. Eller ved ganske enkelt å overse valget som det i juli i fjor som så mye ellers av hva som skjer i Venezuela som ikke kommer fra opposisjonen.
Når media peker på at oppslutninga om det siste valget var lav, underslår de samtidig at valgdeltakelsen generelt er lav når det ikke er presidentvalg, slik som ved mellomvalgene i USA, og underslår at Gran Polo fikk flere stemmer enn ved det siste regionalvalget. Det er snakk om “aktive velgere”, påpeker valgkommisjonens leder Elvis Amoroso, de som er i landet, ikke de registrerte velgerne som befinner seg i utlandet.
NRKs og TV2s dekning av tildelinga av nobelprisen var en oppvisning i politisert kunnskapsløshet som ikke bedret seg med den løpende dekninga av USAs militære kidnapping av president Maduro. Den kler statsminister Jonas Gahr Støres taushet og utenriksminister Espen Barth Eides spake betraktning om at militæraksjonen “ikke er i tråd med folkeretten”.
Varslet “valgfusk”
I god tid før presidentvalget streket María Corina Machado opp ett scenario: Dersom vi/jeg ikke vinner, skyldes det valgfusk. Det er et scenario som opposisjonen har lansert før, men flere ting fyrer opp mistanken om at det denne gangen ikke kan utelukkes at det var regissert (selv om det er akkurat hva eksperter, kommentatorer og media har gjort).
Det blir sjelden referert til at representantene fra partiene i opposisjonens demokratiske allianse Alianza Democrática (AD) undertegnet protokollene som godkjente valget og deltok på møtene med valgkommisjonen der PUD ikke møtte opp for å framføre sine protester.
Her la det nasjonale valgrådet (CNE) fram hvordan de hadde blitt utsatt for et cyberangrep under overføringa data slik at det ble nødvendig å aktivere beredskapsprotokollene for første gang siden det helautomatiserte valgsystemet ble tatt i bruk. Cyberangrepet hindret CNE fra å kunngjøre det offisielle resultatet, ifølge myndighetene. Opposisjonen la deretter fram sine resultater på et nettsted som var opprettet rett før valget. Offentliggjøringa utløste umiddelbart voldsaksjoner på valgnatta. Det ble satt fyr på offentlige bygninger og partikontorene til det forente sosialistpartiet Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV). Aksjonene tok livet av 25 PSUV-medlemmer og folk fra sikkerhetsstyrkene i løpet av to dager.
Det fikk Maduro til å levere inn en henstilling til Høyesterett, med henvisning til grunnloven fra 1999, valgloven fra 2009 og loven om Høyesterett fra 2010, om å behandle klagen fra opposisjonen offentlig uten at PUDs kandidat, Edmundo González, hadde bedt om det. Etter å ha gjennomført den rettslige prosessen med etterforskning og verifisering, godkjente Høyesterett resultatene fra CNE, står det i redegjøringa som Venezuelas ambassadør til Norge, Ramón Gordils og førstesekretær Marynna Saatdjian sendte ut.
De peker dessuten på at Høyesterett ba CNE om å offentliggjøre de endelige valgresultatene, stemmekrets for stemmekrets. Det skjedde aldri. Det har heller ikke opposisjonen gjort. Dataene skal angivelig befinne seg i Panama.
Anklager om cyberangrep
Opposisjonen har avvist at det fant sted et cyberangrep. Men Amoroso meldte i CNEs andre valgbulletin 2. august, fem dager etter valget, at det massive cyberangrepet fra forskjellige deler av verden mot CNE og de venezuelanske statseide fortsatt hadde effekt og forsinket overføringa av valgdata. Samtidig prøvde CNE å få oversikt over skadene fra de brente valglokalene og sentre for overføring og evaluering av valgdata, noe som førte til skade på valgsystemets infrastruktur.
Kenny Ossa, president for Venezuelas nasjonale informasjonsteknologisenter (CNTI), la dagen etter valget fram grafer og data som viser at kartet fra Ziwit HTTPCS viser at Venezuela hadde uvanlig mange cyberangrep på valgdagen og dagen etter, anslagsvis nummer 39 av 200 land/områder. Sanntidskartet fra Kaspersky Lab Venezuela (ventas@securebyte.com.ve // www.securebyte.com.ve) fra kl. 19:55 den 29. juli viser at Venezuela var “på 46. plass blant landene som har blitt utsatt for det høyeste antallet cyberangrep i verden,” meldte den nettbaserte nyhetsplattformen Misión Verdad som “dekker politiske, sosiale og etterforskningstemaer, med fokus på saker som påvirker Latin-Amerika”.
Ossa viste til «den tydelige økninga» av botnett som «påvirket Venezuela».
Botnett er en samling datamaskiner som uten eiernes viten deltar i et større nettverk. Botnett kan bestå av alt fra noen hundre til flere titalls millioner maskiner, og styres av hackere som har fått tittelen gjetere. En maskin blir en del av et botnett gjennom å bli infisert med skadevare der dette er nyttelasten. Bakmennene benytter så maskinene i botnettet til å utføre oppgaver slik som masseutsendelse av søppelpost, tjenestenektangrep, knekking av kryptering og drift av fildelingsnettverk. I mange tilfeller utføres disse tjenestene mot økonomisk kompensasjon fra andre. Maskinenes eiere vil ikke vite eller merke at dette foregår, men alle spor av handlingene peker mot disse maskinene. Botnettene kontrolleres gjennom åpne og lite sporbare kommunikasjonskanaler. Dette kan for eksempel innebære at infiserte maskiner leter etter skjulte kommandoer på tilsynelatende normale nettsider, eller at de fanger opp instruksjonene via chattetjenester. Kilde: Store norske leksikon.
Ifølge Ossa ble “en bikube av roboter ondsinnet drevet inn den venezuelanske cybertmosfæren under valgkampen” med «en topp av ondsinnede IP-adresser mellom klokken 12:00 og 15:00 den 28. juli (6154 IP-adresser) og 29. juli (4714 IP-adresser).» Dette var «IP-adresser for kommando og kontroll av botnett, spam, DDoS-angrep osv.,» ifølge dataene fra Ziwits HTTPCS.
Allerede om morgenen den 29. juli rapporterte president Maduro om aktiviteten fra boter til fordel for opposisjonskandidaten González Urrutia og om et cyberangrep mot CNEs overføringssystem. Cyberangrepet åpnet for DDoS-angrep på nettsteder til flere institusjoner, inkludert CNE, og gjorde disse nettstedene utilgjengelige. Målet med disse svermangrepene kan variere, men de har ofte til hensikt å stjele konfidensiell informasjon og forårsake skade på målets infrastruktur, ifølge dataeksperter som Misión Verdad var i kontrakt med i dagene etter valget.
“Alt dette indikerer at Venezuela faktisk var mettet med cyberangrep. I tillegg var det et forsøk på valgblackout: et scenario som krever et høyt sikkerhetsnivå og seriøsitet i en tid der cyberdomenet dominerer og er av kritisk og daglig bruk,” konkluderer nettstedet.
Det rapporterte angrepet mot CNE-systemet var rettet mot overføring av data som ikke påvirker innholdet i dataene, siden sikkerhetsmekanismene garanterer for integriteten. Resultatene som overføres, kan ikke endres, men angrepet påvirket overføringa av informasjon. Forsinkelsen som er forårsaket, har vært bemerkelsesverdig, siden angrepene, ifølge IT-spesialist og ekstern revisor i CNE, Victor Theoktisto, «reduserte forbindelsene på en slik måte at de sjelden ble fullført uten problemer, noe som bremset hele opptellingsprosessen.»
I en samtale med Sputnik forklarte Theoktisto at «kommunikasjonen mellom stemmemaskinene og sentralen er basert på et WAN [Wide Area Network] levert av den venezuelanske nasjonale telefonoperatøren gjennom televerket som overfører telefonlinjedata [Dial-up], Metro Ethernet og GSM-tjenesten eller via satellitt i avsidesliggende områder.» «Overføringsnettverket som brukes er eksklusivt for valgprosessen og bruker ikke Internett,» la han til. «Alt dette er ekstremt sikkert og kryptert, noe som gjør det umulig å endre de overførte dataene.»
Siden CNE har et system for å støtte opp om avstemninga, har de alle valgprotokollene som bekrefter at Nicolás Maduro vant presidentvalget. Når det gjelder overføringssystemet, støtter Theoktisto anmodninga fra president Maduro til regjeringa og Det nasjonale forsvarsrådet av 30. juli om å beskytte den valgteknologiske sikkerheten, skriver Misión Verdad.
Edison Research og CIA
Amerikanske medier forholdt seg derimot til det amerikanske selskapet Edison Research som “utfører spørreundersøkelser og tilbyr strategisk informasjon til et bredt spekter av kunder over hele verden, etter å ha gjennomført forskning i 66 land,” ifølge egenmeldinga. ER var raskt ute med å så tvil om det offisielle valgresultatet. Dette er ingen “upartisk observatør”, konstaterer nettstedet.
Blant ERs største kunder finner vi de langtrekkende CIA-propagandakanalen Voice of America, Radio Free Europe/Radio Liberty og Middle East Broadcasting Networks som alle er underlagt det Washington-baserte Agency for Global Media som er en fontene av desinformasjon i USAs tjeneste eller et «verdensomspennende propagandanettverk bygget av CIA», slik New York Times skrev i 1977. Dette er ikke en anti-amerikansk påstand. Radio Free Europe/Radio Liberty (RFE/RL) skriver på sin nettside: «I utgangspunktet ble RFE og RL hovedsakelig finansiert av den amerikanske kongressen gjennom Central Intelligence Agency (CIA)».
RFE/RL gikk i eteren som «Radio Liberation from Bolshevism», og omtalen av “den bolivarske republikken i Venezuela” som “kommunistisk”, går igjen blant den mest krigerske og Trump-lojale fraksjonen av Republikanerne på Capitol Hill, som Arkansas-senatoren Tom Cotton, leder av etterretningskomiteen med militær bakgrunn, og Ohio-representanten Jim Jordan som leder justiskomiteen.
De legger ikke skjul på at USA bør okkupere Venezuela og ta tilbake oljereservene som ble nasjonalisert i 1976, under sosialdemokraten Pérez (ikke under Chávez som krevde at oljekontraktene til de amerikanske selskapene og Statoil ble reforhandlet).
BBC benytter seg også av Edison Research (som er basert i New Jersey) for å vinkle sine sendinger i nettopp så ideologiserte forhold som Venezuela og meningsmålinger i Ukraina, Georgia og Irak, med andre ord områder som er strategisk viktig for USA.
Edisons internasjonale virksomhet blir ledet av selskapets konserndirektør Rob Farbman som var til stede under presidentvalget i Venezuela. Farbman skriver på sin LinkedIn-side at han har overvåket «valgmålinger for internasjonale klienter, seinest i Venezuela, Irak, Ukraina og Republikken Georgia» og at «Edison jobber med et bredt spekter av kommersielle kunder, myndigheter og frivillige organisasjoner». Han navngir ikke hvilke myndigheter. Kundelista teller Big Tech-gigantene Amazon, Apple, Facebook, Google og Oracle som har milliardkontrakter med CIA, Pentagon, Homeland Security Department, Immigration and Customs Enforcement (ICE) og andre amerikanske myndigheter.
Venezuelanske myndigheter rapporterte at cyberangrepene kom fra Nato-landet Nord-Makedonia som har tette bånd til USA og deler etterretning og har felles program innen cybersikkerhet tilbake i 2018 under US Cyber Command. Det ligger siden februar i fjor under general Timothy Dean Haugh som også er direktør for National Security Agency (NSA) som fører tilsyn med cyberdomenet.
“Tilsynet” strekker seg langt utafor USAs grenser, i rundt tjue land i 2024, opplyste den pensjonerte generalen i flyvåpenet i april. Han omtaler det som “proaktiv tilnærming” og hemmeligstemplet. Cyberaktiviteten i Nord-Makedonia omfatter krigen i Ukraina. CIA hadde et skjult interneringssenter (black site) i hovedstaden Skopje som ble avdekket i 2007.
Nord-Makedonia er ikke “av alle steder”, slik NRK-reporter Kristin Solberg uttrykte seg for å latterliggjøre at Venezuelas valgsystem kunne ha blitt cyberangrepet under nobelprissendinga. Venezuelas anklager var ikke rettet mot myndighetene i Skopje, verken president Gordana Siljanovska-Davkova eller statsminister Hristijan Mickoski.
“Ifølge Kaspersky Cybermap økte ondsinnet cyberaktivitet fra Nord-Makedonia betydelig 28. juli, nådde toppen 29. juli og viste en stabil trend i de påfølgende dagene. Disse dataene utvider perspektivet på cyberangrepet mot CNE, et forsøk på å kaste valgsystemet ut i kaos, en teknisk detalj som har vært nøkkelen til det nåværende kuppscenarioet ledet av María Corina Machado,” mener Misión Verdad.
Kuppscenario
Det var Edison Research som presenterte den første valgdagsmålinga som hevdet at Edmundo González ville vinne med 65 prosent av stemmene, sammenlignet med 31 prosent for Maduro. Den ble raskt brakt videre av amerikansk presse og Reuters og av Tesla-milliardæren Elon Musk og den høyreekstreme eksilpolitikeren Leopoldo López.
Målinga fra det uavhengige meningsmålingsbyrået Hinterlaces, som anslo at Maduro fikk 54,6 prosent mot 42,8 prosent for González, ble ikke brakt videre. Dette var tett opp til det offisielle resultatet fra CNE: 51,2 prosent for Maduro; 44,2 prosent for González og 4,6 prosent for de åtte andre kandidatene, eller med over 700.000 stemmer.
Observatører fra U.S. National Lawyers Guild skrev at delegasjonen deres i Venezuela «observerte en transparent og rettferdig avstemningsprosess med nøye oppmerksomhet på legitimitet, tilgang til valglokalene og pluralisme». De fordømte sterkt opposisjonens «angrep på valgsystemet samt USAs rolle i å undergrave den demokratiske prosessen».
Dette blir det heller ikke referert til. Det er et kjent mønster fra tidligere valg. Dette er fullt i samsvar med at USA aldri har anerkjent Maduro som legitim president. Det er ikke noe som springer ut av valget 28. juli 2024. Dette er heller ingen ukjent framgangsmåte for hvordan USA opererer i andre land. Det var derfor advarslene kom allerede før valget da Machado, López og andre i opposisjonen la fram sitt scenario: Overveldende seier eller gedigent valgfusk.
Utenriksminister Yván Gil Pinto var tydelig da han besøkte New York 13. juni, vel halvannen måned før valget. Han advarte mot en hybridkrig fra USA-imperialismen mot Venezuelas “bolivarske revolusjon for sosialisme i det 21. århundre.” Venezuela hadde holdt tretti valg på 25 år og skolert en helt ny skare av unge og gamle velgere som ikke hadde deltatt i politikk før. Det skapte en base som opposisjonen ikke kunne rokke ved slik at det påkalte bruk av andre midler ved siden av USAs og EUs bokstavelig talt drepende sanksjoner gjennom over ti år.
Eller “Vår motstandskraft demonstrerer styrken til vår revolusjonære demokratiske prosess,» slik Gil uttrykte det i New York.
«Vi har vært offer for et breit spekter av angrep som har som mål å bryte vår revolusjonære enhet. Imperialismen har ikke vært i stand til å lykkes fordi folket selv skapte grunnlaget for det venezuelanske demokratiet. For å forstå hvordan vi motstår disse aggresjonene, gå tilbake til 1998, da comandante Hugo Chavez oppfordret oss til en folkelig revolusjon for å gjenoppbygge nasjonen”.
Mens president Joe Biden og utenriksminister Antony Blinken var opptatt av Israels folkemord i Gaza, gikk valget i Venezuela under radaren samtidig som oljeproduksjonen i landet gikk opp for fjerde år på rad. Dette var tema for Trump fra første gang han begynte å snakke høyt om Venezuela. Det la et press for påkrevd regimeskifte fordi valgstrategien slo feil etter at kuppforsøket til Guaidó fislet ut. Gil minnet sitt publikum i New York om kuppforsøket mot Chávez i april 2002 og om den selverklærte presidenten Guaidó og skjerpede angrep på økonomien i 2019.
«I dag, under strammere sanksjoner, har vi funnet ut at den eneste måten å mobilisere på er å fortelle sannheten og stole på folkets visdom. Imperialistene retter en sterk mediekrig mot oss. USA promoterer sine allierte – den lille høyreorienterte opposisjonen som håper å gjenvinne en andel av Venezuelas olje. De skammer seg ikke over å støtte sanksjoner og være marionetter for imperialistene. De har ingen folkelig støtte. For å motvirke dette tvangsmessige miljøet har president Nicolás Maduro gått ut i gatene, fra hus til hus, til hele det sosialistiske landet, og delt den enorme lidelsen forårsaket av sanksjonene og sørget for at fienden blir identifisert. Vi er sikre på at valgresultatet vil bli solid. Vår bekymring er at USA ikke vil respektere det,» sa Gil før presidentvalget – og fikk rett.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
