SDCA og basepolitikken – når språket brukes for å omgå suvereniteten

Spørsmålet er ikke om Norge er medlem av NATO, eller om USA er vår allierte. Spørsmålet er langt mer grunnleggende – og langt mer alvorlig:

Har Norge, i fredstid, etablert fremmede militærbaser på eget territorium i strid med sin egen basepolitikk og Grunnlovens suverenitetsprinsipper, uten å si det høyt?

Svaret, juridisk sett, er ja.

Basepolitikken – ikke symbol, men bindende statsrettslig praksis

Norges basepolitikk, formulert i 1949 og gjentatt uavbrutt i over 70 år, er klar:

«Det skal ikke opprettes baser for fremmede makters stridskrefter på norsk territorium i fredstid».

Dette er ikke en høflig intensjon. Det er en statsrettslig doktrine, en selvpålagt begrensning av suverenitetsavståelse, og en del av Norges konstitusjonelle praksis. Den er brukt konsekvent overfor både Sovjetunionen, Russland og NATO.

Basepolitikken er ikke opphevet. Den er ikke endret. Den er ikke erstattet. Den er heller ikke forlatt gjennom åpent stortingsvedtak.

SDCA – hva avtalen faktisk gjør, ikke hva den kalles

Gjennom SDCA-avtalen har Norge etablert såkalte «omforente områder». Språket er teknisk. Virkningen er ikke det.

Disse områdene innebærer:

• – Permanent tilgjengelighet for amerikanske styrker i fredstid,  
• – forhåndslagring av våpen, materiell og militært utstyr,  
• – eksklusiv amerikansk kontroll over tilgang og bruk, 
• – amerikansk myndighet til å opprettholde intern orden og sikkerhet,  
• – begrenset norsk jurisdiksjon, også i straffesaker og  
• – begrenset norsk innsyn i hva som lagres og bringes inn.  

Dette er ikke øvelser.  

Dette er ikke midlertidig transitt.  

Dette er ikke krisetiltak.

Dette er **permanente, baselignende ordninger i fredstid**.

Juridisk realitet: Form kan ikke erstatte innhold

At man kaller dette «omforente områder» endrer ingenting rettslig.

I statsretten gjelder et enkelt prinsipp:  

Realitet går foran benevnelse.

Når alle materielle kjennetegn på en militærbase er til stede, er det juridisk sett en base – uavhengig av hvilke ord man bruker i en avtaletekst.

Å hevde noe annet er ikke jus. Det er semantikk brukt som politisk skjold.

Grunnloven: Hvor grensen faktisk går

Grunnloven bruker ikke ordet «base». Den bruker noe langt viktigere: suverenitet.

Grunnloven § 1 – statens uavhendelighet  

Norge er et «fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike».  

Dette innebærer at suverenitet ikke kan tappes bort gjennom praksis, forskrifter eller tekniske avtaler. Når fremmede styrker gis varig kontroll over områder på norsk jord i fredstid, er dette i direkte spenning med § 1.

Grunnloven § 3 – utøvende makt  

All myndighetsutøvelse på norsk territorium skal i siste instans være norsk. Når USA gis selvstendig ordensmyndighet og eksklusiv kontroll i «omforente områder», er dette funksjonell maktdeling, ikke bare samarbeid.

Grunnloven § 25 – kommando over Forsvaret  

Norsk forsvar skal stå under norsk kommando. Grunnloven åpner for allierte styrker, men ikke for permanente fremmede militærstrukturer i fredstid uten åpent brudd med basepolitikken.

Grunnloven § 26 – traktatgrenser  

Stortinget kan samtykke til traktater, men kan ikke gjennom traktat omgå Grunnlovens materielle grenser. Avtaler må vurderes etter faktisk virkning, ikke bare ordlyd.

Grunnloven § 92 – rettssikkerhet og ansvar  

Staten har plikt til å sikre rettssikkerhet. Når norsk jurisdiksjon, etterforskning og innsyn begrenses i deler av landet, oppstår en konstitusjonell rettssikkerhetsrisiko staten ikke kan outsource.

Jurisdiksjon: Når staten frasier seg sin kjerne

SDCA innebærer at:

• – USA avgjør selv hva som regnes som «official duty»,  
• – denne vurderingen er bindende for norske myndigheter  
• – Norge fraskriver seg primær strafferettslig jurisdiksjon og
• – norsk politi og påtalemyndighet får sekundær rolle.  

Dette er ikke tekniske detaljer. Dette er statens kjerne: voldsmonopol, rettshåndhevelse og ansvar.

Når disse funksjonene deles eller fraskrives, er suvereniteten ikke lenger hel.

Den egentlige omgåelsen

Problemet er ikke at basepolitikken er opphevet.  

Problemet er at den ikke er det.

I stedet har man:

• – Beholdt basepolitikken i ord,  
• – forlatt den i praksis,  
• – gjort det gjennom traktatteknikk og forskrifter –
• – uten å be Stortinget ta stilling til realiteten.  

Dette er ikke åpen politikk.  

Det er konstitusjonell omgåelse.

Når suverenitet blir et administrativt vedlegg

Dette handler ikke om USA. Det handler ikke om NATO. Det handler om hvem som faktisk styrer Norge.

En stat som lar fremmede militærmakter etablere baselignende strukturer i fredstid, gi dem eksklusiv kontroll, egen ordensmyndighet og forrang i straffesaker – uten å si det høyt – er ikke bare i ferd med å endre politikk. Den er i ferd med å endre statsform i praksis.

Suverenitet er ikke noe man kan beholde i festtaler og avgi i fotnoter. Den kan ikke outsources gjennom forskrifter, skjules bak tekniske begreper eller flyttes i stillhet uten å bryte tilliten mellom stat og folk.

Hvis basepolitikken er forlatt, må det vedtas åpent.  

Hvis den fortsatt gjelder, må SDCA bringes i samsvar med den.

Alt annet er ikke kompromiss.  

Det er ansvarsfraskrivelse forkledd som administrasjon – og et demokratisk svik som historien vil dømme hardt.