oss 150 kroner!
Demonstrasjonene i Iran som pågår nå i januar 2026 er i svært stor grad utløst av økonomiske faktorer. De startet seint i desember 2025 med protester mot en kollapsende valuta (rialen), skyhøy inflasjon og stigende priser på mat, medisin og andre nødvendigheter, noe som har rammet store deler av befolkninga hardt. Roten til misnøyen ligger primært i økonomisk desperasjon snarere enn rene politiske eller kulturelle krav. Dette kan man til og med lese hos CNN.
Hva er årsaken til den økonomiske krisa?
Når norske politikere fra Bjørnar Moxnes til Jonas Gahr Støre kommer med sine solidaritetserklæringer til det iranske folket unngår de behendig å snakke om årsakene til de økonomiske problemene som folket i Iran opplever. Og det kan man godt forstå, fordi Vesten og deriblant Norge, i høy grad er medskyldige at disse problemene har oppstått i første omgang.
Sanksjonene mot Iran, som har vært på plass i ulike former siden 1979 og intensivert siden 2012, har ført til omfattende økonomiske skader som ofte sammenlignes med virkningene av krig, særlig når det gjelder helse- og humanitære konsekvenser. Ifølge en studie publisert i The Lancet i 2025, har internasjonale sanksjoner, spesielt unilaterale og økonomiske typer, «en dødelighetseffekt som er sammenlignbar med væpnet konflikt», med anslagsvis 564.258 årlige dødsfall globalt knyttet til unilaterale sanksjoner i perioden 2010–2021, tilsvarende 0,02% av befolkninga i berørte land.
Denne effekten forsterkes over tid, med økt dødelighet blant barn under 5 år og eldre over 60, delvis på grunn av redusert tilgang til medisiner, mat og helsetjenester – faktorer som også rammer økonomien bredt.
For Irans del har sanksjonene primært rammet oljesektoren, som står for en stor del av landets inntekter. Dette har utløst en kaskade av negative kjedereaksjoner.
Sanksjonene har begrenset Irans oljeeksport dramatisk, fra et toppnivå på 2,7 millioner fat per dag i 2018 til rundt 1,7–1,9 millioner fat per dag samme år, med ytterligere nedgang forventet. Kilde: Center for Strategic & International Studies. Dette har redusert statens inntekter betydelig, siden olje utgjør opptil 50–60 % av regjeringens budsjett.
Den iranske økonomien har opplevd gjentatte sammentrekninger. IMF anslår en nedgang på 1,5% i 2018 og 3,6% i 2019, i stedet for forventet 4% vekst uten sanksjoner. Over lengre tid har sanksjonene ført til et årlig inntektstap på rundt 3000 USD per innbygger mellom 2012 og 2019, delvis på grunn av isolasjon fra globale finanssystemer som SWIFT. Den iranske rialen har mistet over to tredjedeler av verdien siden 2018 på det uoffisielle markedet. Inflasjonen har steget kraftig, fra rundt 10% i 2010 til 40% i 2019, og offisielle tall viser topper på 31,4% i september 2018. Dette har slått beina under den iranske middelklassen.
Det har gjort importerte varer dyrere og redusert kjøpekraften, spesielt for basisvarer som mat og medisiner. Arbeidsledigheten har økt, særlig blant unge, med offisielle tall som viser en økning knyttet til redusert investering og handel. Middelklassen, definert som husstander med 11–110 USD per person per dag (i 2011 kjøpekraftvektede priser), har krympet med gjennomsnittlig 17 prosentpoeng årlig fra 2012 til 2019, fra en forventet 84% til faktiske 56% av befolkninga. Sanksjonene har redusert tilgang til importerte medisiner og utstyr, noe som indirekte rammer økonomien gjennom lavere produktivitet og høyere helseutgifter. Mattrygghet og energiforsyning er også påvirket, med mangler på strøm og vann som forverrer situasjonen.
13. januar kunngjorde Donald Trump en 25% toll på alle land som handler med Iran. Dette er aggressiv økonomisk krig.
Omfanget av skadene
Omfanget er massivt og kumulativt over tid. Verdensbanken anslår at løfting av sanksjoner ville øke Irans per capita velferd med 3,7%, hovedsakelig gjennom økt oljeeksport og redusert handelskostnader, noe som impliserer tilsvarende tap under sanksjonene. (Verdensbanken.)
Samlet har sanksjonene ført til en fall i nasjonale inntekter, økt inntektsulikhet og fattigdom, med effekter som strekker seg utover økonomi til helse og sosial stabilitet. Studier viser at effekten forsterkes jo lenger sanksjonene varer, med økende dødelighet og økonomisk stagnasjon – en situasjon som fortsatt preger Iran i 2026, til tross for forsøk på å diversifisere økonomien gjennom strategier for «motstandøkonomi».
Vesten – og vi – er i høy grad skyld i den krisa folk protesterer mot
Hensuíkten med sanksjonene har hele tida vært å ramme folket for å skape motstand og eventuelt opprør mot regimet. Og slik sett har vår krig mot det iranske folket vært vellykket. Vi har skrudd til smerteskruen til det punktet der selv vanligvis lojale sjikt i befolkninga gjør opprør mot sin egen regjering.
Norge har vært med på sanksjonene mot Iran, men ikke gjennom de unilaterale sanksjonene til USA. Norge følger i stedet FNs sanksjoner og slutter seg systematisk til EUs restriktive tiltak mot Iran. Dette har vært praksis i mange år, og gjelder både de eldre sanksjonene knyttet til Irans atomprogram (fra 2006–2010-tallet) og nyere tiltak etter JCPOA-perioden (atomavtalen fra 2015), inkludert de som ble gjeninnført eller utvidet etter 2022. Se Forskrift om sanksjoner og tiltak mot Iran.
Krokodilletårer
Det er svært mye man kan kritisere den islamske republikken Iran for. Det er korrupsjon, det er vanstyre, det er det vi har kalt en «mullakapitalisme» som favoriserer spesielle sjikt i den iranske maktstrukturen. Det er undertrykking og brutalitet.
Les for eksempel:
Men akkurat denne krisa som massedemonstrasjonene og protestene retter seg mot akkurat nå, er først og fremst et produkt av den økonomiske krigen vi i Vesten, også Norge, Marie Sneve Martinussen, har ført og fører mot Iran.
Derfor er det krokodilletårer vi ser i politikernes øyne når de uttrykker sympati med folket i Iran. Hvis de mente noe med sympatien, kunne de oppheve den økonomiske krigen som påfører det iranske folket smertene, men det gjør de sjølsagt ikke.
Det vi opplever er en vedvarende krig mot Iran med Israel og USA i førersetet, og mange mener at en ny åpen krig kan komme før vi aner det:
