oss 150 kroner!
Hele verdensordenen, slik vi har kjent den i vår levetid, avvikles i hurtigtogsfart. Mens USA og Europa preges av stagnasjon, krig og politisk kaos, rister resten av verden av seg imperialismens åk.
Årskavalkader og oppsummeringer preger årsskiftet. At vi lever i «urolige tider» er blitt en frase som ofte benyttes, ikke minst av statsminister Jonas Gahr Støre. Nå gjelder det å sikre «trygg styring» får vi høre, noe som i praksis betyr å føre en stram økonomisk politikk. Videre hevdes det at vår nasjonale sikkerhet er avhengig av NATO-medlemskapet, og at norsk økonomi er helt prisgitt EØS-avtalen. Uten disse pilarene går det visstnok ille med Norge.
Men analysen er feil. Vi lever ikke i «urolige tider», det er mer treffende å snakke om revolusjonære tider. Det tragiske for Norges del er at vi står på feil side av historien, med et politisk lederskap – og en Stortingsopposisjon – som er ute av stand til å skjønne konsekvensene av de radikale endringene som skjer i verden, og som derfor trår feil.
Hele verdensordenen, slik vi har kjent den i vår levetid, avvikles i hurtigtogsfart. I et geopolitisk perspektiv ser vi slutten på mer enn 500 år med vestlig imperialisme, og det politiske tyngdepunktet flyttes fra vest mot øst. Samtidig vil vi ikke få en situasjon slik vi har hatt det siden 1990-tallet, der en suveren supermakt har dominert og terrorisert resten av verden. Overgangen fra en unipolar verden, som i praksis betyr USAs fall som hegemon, og til en multipolar verden med flere regionale maktsentre, skjer nå rett foran øynene våre.
Det gamle maktsenteret gjennomgår for øyeblikket sterke krampetrekninger. Dette gir seg konkrete utslag i kriger, krigshissing, et omfattende sanksjonsregime og økonomisk stagnasjon. Trumps økonomiske politikk er et uttrykk for desperasjon. Også USA-allierte land pålegges høye tollsatser, et tiltak ment å flytte industriproduksjon til USA. Men alt vil være forgjeves, de geopolitiske endringene lar seg ikke stoppe.
De amerikanske imperialistenes drøm, slik den ble formulert av Zbigniew Brzezinski i boken «The Grand Chessboard», har vært å ta kontroll over hele det eurasiske kontinentet, fra Atlanterhavet til Stillehavet. Det så ut til å lykkes ved Sovjetunionens fall. Støttet av USA, Vesten og internasjonale finansinstitusjoner ble Russland utsatt for en rask overgang til kapitalisme. Resultatet ble katastrofalt. I løpet av 1990-tallet ble Russlands BNP redusert med 50%, en historisk rekord for noe land i fredstid. 1990-tallet ble tyvenes (oligarkenes) tiår i Russland, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble milliardærer over natten. Vestlige kapitalinteresser fulgte med som gribber. I 1996 ble Boris Jeltsin gjenvalgt takket være valgfusk og massiv innblanding fra USA.
Vladimir Putins popularitet må forstås på denne bakgrunnen. Han kom inn og reverserte mye av det Jeltsin ødela, og tok et visst oppgjør med oligarkenes makt. Putin lot seg heller ikke herse med eller kontrollere av USA. Den amerikanske imperialismens drøm om å kontrollere hele det eurasiske kontinentet ble satt på pause.
For strategen Brzezinski, og for innflytelsesrike tenketanker i Washington, var det avgjørende å knekke Russland. Brzezinski mente at Ukrainas utvikling ville avgjøre den sikkerhetspolitiske utviklingen i Europa. Derfor fikk vi NATO-ekspansjon østover, og det USA-støttede Maidan-kuppet i Ukraina i 2014, som ble opptakten til dagens tragiske krig.
Å nekte Ukraina nøytralitet betydde å velge krig med Russland. USA/NATO/EU håpet at en slik krig ville svekke Russland så kraftig at det kunne styres av Vesten, gjerne også deles opp i mindre stater som lett kunne kontrolleres. Men det har ikke skjedd. Tvert imot ser vi at USA har fått kalde føtter, og at både EU og NATO knaker i sammenføyningene. Det er slett ikke sikkert at verken EU eller NATO har noen fremtid. For å videreføre krigen har 24 av EUs 27 medlemsland bestemt å gi Ukraina et lån på 1071 milliarder kroner, penger EU skaffer på det internasjonale obligasjonsmarkedet. Rentene betales over EU-landenes statsbudsjetter, noe som betyr kraftige kutt i europeernes velferd i uoverskuelig fremtid.
Mens USA og Europa preges av stagnasjon, krig og politisk kaos, rister resten av verden av seg imperialismens åk. BRICS og Shanghai Cooperation Organization (SCO) bygger en ny verdensorden basert på gjensidig fordelaktig handel og investeringer.
BRICS ble grunnlagt i 2009 som BRIC, av Brasil, Russland, India og Kina, og ble utvidet med Sør-Afrika i 2010. I dag har BRICS 11 medlemsland, i tillegg har over 40 land sagt at de ønsker å slutte seg til. Sammenslutningen utgjør ca. halvparten av verdens befolkning og mer enn 41% av verdens BNP. Den er en økonomisk stormakt, med ledende produsenter av viktige råvarer. BRICS-landene utfordrer det internasjonale handelsregimet som USA utformet etter 2. verdenskrig, et regime som har favorisert USA og som har holdt store deler av verden nede i fattigdom. Særlig viktig er det at BRICS vil transformere det internasjonale monetære systemet, og utfordre dollarens dominans i verdenshandelen.
Samtidig fremstår Shanghai Cooperation Organization (SCO) som en maktfaktor egnet til å demme opp for vestlige imperialisters planer på det eurasiske kontinentet. Med Kina som drivkraft ble organisasjonen stiftet i 2001, som en organisasjon for gjensidig sikkerhet, og politisk og økonomisk samarbeid. Med Kina, Russland, India og Iran blant medlemmene er SCO blitt en politisk maktfaktor som stadig flere stater søker seg til, og som dramatisk svekker USA-imperialismens muligheter.
Tall fra Verdensbanken viser med all tydelighet hvor verden går. Mens Kina siden år 2000 har hatt en vekst i BNP på 1273%, kan USA til sammenlikning bare vise til en vekst på 136%, omtrent en tiendedel! Russland har siden 2000 hatt en vekst i BNP på 740%, et tall som viser klokskapen i å kaste de økonomiske rådgiverne fra Vesten ut døren.
Kina er snart verdens største økonomi, og leder an i den teknologiske utviklingen. Stadig flere av verdens land vender seg til Kina for samarbeid og inspirasjon. For kommunister er det grunn til å føle en stolthet over dette. Det kinesiske Kommunistpartiet har styrt landet siden 1949. Fra å være ett av verdens fattigste land, i all hovedsak et tilbakeliggende bondesamfunn med massiv analfabetisme, har partiet sørget for å løfte 800 millioner ut av ekstrem fattigdom, og sikret at hele befolkningen tar del i velstandsutviklingen
Om nordmenn med egne øyne vil se hvordan et land på vei mot sosialisme ser ut, kan vi visumfritt besøke Kina. Et slikt besøk vil være en god vaksine mot den anti-kinesiske propagandaen som vestlige medier formidler.
Denne artikkelen ble publisert i Spartakus og har også vært lederartikkel i Friheten nr. 1 2026.
