oss 150 kroner!
En regelstyrt verdensorden har blitt presentert som nøytral, nødvendig og uunngåelig. I Davos ble det for første gang sagt fra innsiden at denne fortellingen ikke var sann, men delvis falsk.
25. januar 2026.
Davos 2026 markerte en historisk milepæl. Canadas statsminister sa høyt noe som fikk kart og terreng til å stemme igjen. Det mange har kjent lenge, ble bekreftet: spillet har ikke vært basert på sannhet, reglene har ikke vært like for alle, og utfallet har ofte vært avgjort på forhånd.
Det skjedde i Davos.
Canadas statsminister Mark Carney har hatt sentrale roller i forvaltningen av den regelstyrte verdensordenen. Nettopp derfor traff det med slik tyngde da han satte ord på det mange har erfart, men sjelden fått bekreftet fra innsiden.
Han beskrev en verdensorden som ikke har vært drevet av sannhet, men av lydighet og etterlevelse. Et system som har fungert fordi mennesker, institusjoner og stater har oppført seg som om det var rett, også når erfaringene tydelig sa noe annet. Stillhet, tilpasning og lojalitet har vært selve limet.
Han sa (oversatt):
«Vi visste at fortellingen om den internasjonale regelbaserte verdensordenen var delvis falsk».
«Systemets makt kom ikke fra at det var sant, men fra alles vilje til å opptre som om det var sant».
«Stilltiende etterlevelse var tryggere enn å stille spørsmål».
«Økonomisk integrasjon har i økende grad blitt brukt som et maktmiddel».
«Stormakter har brukt handel, finans og avhengighet som våpen».
«Man kan ikke opprettholde forestillingen om gjensidig nytte når integrasjon i realiteten er blitt et middel til underkastelse».
Den såkalte regelbaserte verdensorden oppsto etter andre verdenskrig og ble presentert som et alternativ til rå maktpolitikk. Den skulle sikre fred, stabilitet, handel og menneskerettigheter gjennom felles regler, institusjoner og normer. I offentligheten ble den fremstilt som nøytral, rasjonell og moralsk overlegen, og etter hvert som et system uten reelle alternativer.
I praksis ble dette ikke bare et regelverk, men en styringsmodell der makt i økende grad ble flyttet bort fra folkevalgte nivåer og inn i overnasjonale strukturer, ekspertorganer og juridiske rammer som lå utenfor direkte demokratisk kontroll.
Når denne typen makt samordnes over tid, uten demokratisk forankring og uten å bli åpent erkjent, er det heller ikke rart at mange har kjent at noe ikke stemmer. Når regler fremstilles som nøytrale, men i praksis virker systematisk til fordel for noen, begynner mennesker å lete etter forklaringer. Det er i slike situasjoner begrepet konspirasjon oppstår. Ikke nødvendigvis fordi folk fantaserer, men fordi de forsøker å forstå et mønster som aldri har blitt forklart. Konspirasjon betyr samordnet handling i det skjulte. Konspirasjonsteorier oppstår når mennesker forsøker å forstå om slik samordning faktisk finner sted.
Når økonomisk integrasjon brukes som maktmiddel, slik Carney selv beskriver, blir konsekvensen at de sterkeste blir sterkere. Avhengighet erstatter samarbeid, og asymmetri erstatter likeverd.
For vanlige mennesker har dette ofte vist seg som stagnasjon, tap av kontroll og økende avstand til beslutningene som former hverdagen, samtidig som makt og rikdom har blitt konsentrert hos stadig færre.
Dette er også bakteppet for mitt eget engasjement de siste årene. Gjennom mitt politiske arbeid, organisasjonen Folkestyret, debatter, intervjuer og en lang rekke artikler, har jeg forsøkt å sette ord på nettopp dette gapet mellom fortelling og virkelighet.
Når journalistikk slutter å søke sannhet og i stedet begynner å formidle spillets lydige holdninger, forsvinner informasjon og erstattes av programmering. Det er da folk mister orienteringen.
At så mange har blitt det som kan kalles «sannhetssøkere», er derfor ikke et avvik. Det er en rasjonell respons på et system som har krevd etterlevelse, men ikke ærlighet. Når makt ikke erkjenner seg selv, vil mennesker forsøke å avdekke den. Det har skapt uro. Det har forstyrret narrativet verden over. Og det har bidratt til å destabilisere en verdensorden som var avhengig av lydighet til spillet.
Også rettssystemene som skulle fungere som nøytrale korrektiver, har i praksis vært strukturelt skjeve. Formelt uavhengige domstoler har operert innenfor rammer der makt, økonomi og geopolitikk har veid tyngre enn universelle prinsipper. Resultatet har vært rettferdighet i teori, men makt i praksis. Dette betyr ikke at rettsstaten som ideal er ugyldig, men at dens praktisering har vært ujevnt fordelt.
Denne verdensordenen har vært forvaltet gjennom et tett samspill av overnasjonale institusjoner og rammeverk, blant annet FN-systemet, Verdensbanken, IMF, WTO, NATO, WHO og ulike finansielle og juridiske organer. Disse institusjonene har formelt hatt ulike mandater, men har i praksis virket innenfor samme overordnede maktlogikk. At disse institusjonene har spilt viktige roller, utelukker ikke at de samtidig har bidratt til å opprettholde denne logikken.
Beslutninger med dype konsekvenser for nasjonal politikk, økonomi og befolkningers liv har dermed i økende grad blitt flyttet ut av offentlig debatt og inn i tekniske, juridiske og administrative prosesser som få har hatt reell innflytelse over. Demokratiet har blitt en kulisse.
I dette landskapet trådte Donald Trump frem som en statsleder som ikke bare tolererte uroen dette skapte, men ga den politisk språk. Det er i dette lyset hans bruk av begrepet deep state bør forstås på nytt.
Siden 2016 har han pekt på et permanent maktlag i amerikansk og vestlig politikk. Et lag som ikke skiftes ut ved valg, og som består av byråkrati, sikkerhetsapparat, finansielle interesser, etterretning, rettsvesen og overnasjonale institusjoner. Dette har i stor grad blitt avfeid som retorikk, populisme eller konspirasjonsteori.
Likevel har Trumps prosjekt hatt én gjennomgående linje: å forstyrre disse strukturene. Ikke gjennom reform, men gjennom eksponering. Ved å nekte å spille rollen systemet krevde. Ved å bruke et språk som brøt med etablerte normer. Ved å gjøre seg selv umulig å absorbere. Dette er ikke en vurdering av Trumps politikk, men av hans rolle som systemisk forstyrrer.
Spørsmålet som nå melder seg, er enkelt: Var dette hele poenget? Ikke å vinne over systemet, men å tvinge det til å vise seg selv.
Systemer som lever av at mennesker later som, tåler dårlig å bli sett. Troll sprekker av lys som skinner på de. Og det er der vi er nå.
Medienes rolle har alltid vært avgjørende i slike historiske øyeblikk. Når selv aktørene i den regelbaserte verdensorden nå erkjenner at fortellingen var delvis falsk, når etterlevelse har vært viktigere enn sannhet, og når maktens språk endelig blir sagt høyt, hva gjør mediene da?
Vil de fortsette å forsvare et narrativ som åpenbart har slått sprekker, eller er de villige til å vende tilbake til sitt egentlige oppdrag? Å jakte på sannheten, også når den er ubehagelig. Å stille spørsmål, også når svarene utfordrer makt. Å informere, ikke programmere. Folk trenger nå informasjonen.
Den gamle verdensorden har mistet sitt psykologiske grep. Stillheten er brutt. Ordene er sagt. Det finnes ikke lenger noen unnskyldning for å late som.
Den gamle orden mister nå grepet, men nye systemer står klare. Mer teknologiske. Mer sofistikerte. Mer fengslende. Presentert som effektivitet, sikkerhet og nødvendighet. Dette er ikke en kamp mot teknologi, men mot maktkonsentrasjon forkledd som nødvendighet.
Vi har kun to veier videre: fortsatt sentralisering av makt eller reell desentralisering. Enten et teknokratisk, kollektivistisk regime der mennesker reduseres til datapunkter og brikker i et stadig mer avansert spill, eller samfunn bygget på ansvar, nærhet og ekte frihet. Et reelt politisk valg som nå formes i praksis.
Dette er en kamp om vår menneskelighet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
