oss 150 kroner!
Demokratiet fremstår i dag som en kulisse. En nødvendig fasade som gir legitimitet til en global utvikling befolkningen verken har definert, vedtatt eller fått reell anledning til å påvirke.
Valg avholdes, debatter sendes, politikere stemmer. Likevel opplever stadig flere at retningen allerede er bestemt. Økonomiske rammer, internasjonale føringer, juridiske bindinger og «faglige anbefalinger» legger kursen før den demokratiske samtalen starter. Politikernes rolle reduseres til å forvalte beslutninger tatt andre steder.
Under covid-pandemien ble dette synlig for en stor del av befolkningen. Ikke først og fremst gjennom selve vaksinespørsmålet, men gjennom prosessen. Media i ulike land formidlet de samme budskapene, de samme løsningene, det samme moralske rammeverket. Alternative vurderinger ble stemplet som uansvarlige. Spørsmål ble tolket som motstand. Demokratisk uenighet ble fremstilt som en trussel.
Det mange oppdaget, var ikke en skjult sammensvergelse, men et system. En maktstruktur der globale kapitalinteresser, finansinstitusjoner, overnasjonale organer og teknokratiske miljøer setter rammene, mens nasjonale myndigheter og medier formidler dem videre. Kapitalforvaltere og fond med eierskap på tvers av nær sagt alle samfunnssektorer, sentrale finansknutepunkt, store banker, konsulentselskaper og internasjonale institusjoner utgjør det som samlet kan beskrives som det globale styringskomplekset. Demokratiet brukes til å gi denne styringen lokal forankring, ikke til å avgjøre retningen.
I dette systemet utsettes folkevalgte på alle nivåer for et sterkt press gjennom gruppetenkning og konformitet. Avvik fra den etablerte linjen får sosiale, politiske og karrieremessige konsekvenser. Konsensus fremstilles som ansvarlighet, mens uenighet tolkes som illojalitet eller inkompetanse. Over tid internaliseres rammene. Folkevalgte begynner å representere det som kommer ovenfra, ikke det som kommer nedenfra. Dermed glir rollen fra folkets representant til forvalter av det globale styringskompleksets interesser.
Dette er kjernen i forskjellen mellom å være informert og å være programmert. Informasjon gir mennesker grunnlag for å vurdere, velge og ta ansvar. Programmering gjentar én virkelighetsforståelse til alternativer som fremstår som utenkelige, umoralske eller farlige.
Når demokratiet brukes til å forklare hvorfor «det ikke finnes alternativer», har det sluttet å være et styringssystem. Da er det blitt et legitimeringsverktøy.
Jeg gikk inn i politikken for å representere folket. Da jeg faktisk gjorde det, ble jeg stemplet. Ikke av velgerne, men av de lydige forvalterne av det globale styringskomplekset. Disse forvalterne finnes i alle samfunnslag – i politikk, byråkrati, media, akademia, vitenskapen og næringsliv – bundet sammen av konformitet, karrierehensyn og lojalitet oppover, ikke mot folket.
Som folkevalgt kjente jeg avstanden mellom ansvar og reell makt. Handlingsrommet var snevert, rammene gitt på forhånd, og avvik fra linjen ble møtt med sanksjoner forkledd som ansvarlighet.
Under pandemien ble denne mekanismen synlig for mange. Ikke fordi systemet endret seg, men fordi presset gjorde det umulig å skjule hvordan det faktisk fungerer.
Den globale utviklingen styres i dag i stor grad av konsentrerte økonomiske og institusjonelle strukturer, ikke av folkelig vilje. Demokratiet brukes til å oversette denne styringen til noe som fremstår nødvendig, ansvarlig og uunngåelig.
Det gir inntrykk av stabilitet, ro og kredibilitet.
Men det gir ikke folkestyre.
Motkreftene er ikke å finne i systemets egne institusjoner, men utenfor dem. De viser seg som politiske jordskjelv, velgeropprør og en voksende avvisning av ferdigpakkede løsninger. Det vi ser i store deler av Vesten, kan leses som et krav om selvråderett tilbakeført til folk og nasjoner. Når stadig flere bryter med etablerte partier, medier og autoriteter, er det ikke ekstremisme som vokser frem, men en intuitiv erkjennelse av at demokratiet er tappet for reelt innhold. Kulissen slår sprekker, fordi stadig færre er villige til å late som.
At dette knapt kommer frem i mediebildet, er ikke tilfeldig. Medier som selv er en del av det globale styringskomplekset, enten utelater disse motkreftene eller feilkategoriserer dem som populisme, ekstremisme eller desinformasjon. Slik nøytraliseres legitim systemkritikk før den når offentlig samtale.
Når folk slutter å være lydige forvaltere av andres beslutninger, og igjen krever styring over egen fremtid, faller kulissen.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
