oss 150 kroner!
Da statsminister Jonas Gahr Støre holdt sin nyttårstale var det ett ord som gikk igjen: trygghet. Det var også et bærende begrep i valgkampen. Norge skal være et trygt land i en urolig tid. Staten skal stille opp, og fellesskapet skal bære oss.
Men nettopp derfor skurrer budskapet. For samtidig som trygghet gjentas som et politisk mantra, opplever stadig flere nordmenn det motsatte i hverdagen.
Kriminaliteten øker, særlig i de største byene. Skytinger, ran, grov vold, og gjengoppgjør er ikke lenger sjeldne hendelser, men tilbakevendende nyheter. Når politiledelsen i hovedstaden offentlig erkjenner at situasjonen er ute av kontroll, er det vanskelig å forene dette med statsministerens bilde av et stabilt og trygt Norge.
Trygghet kan ikke erklæres ovenfra. Den må merkes nedenfra. Når folk endrer adferd, unngår områder, henter barn tidligere, eller føler ubehag i eget nabolag, er det et politisk varselsignal – ikke et kommunikasjonsproblem.
Et annet paradoks i talen handler om forsvar og beredskap. Norge oppfordres til samhold, offervilje og beredskap i møte med en mer urolig verden. Men hvem er egentlig villige til å forsvare et samfunn de opplever som stadig mer fragmentert, urettferdig og utrygt? Forsvarsvilje forutsetter forsvarstro. Det forutsetter tillit til at staten har kontroll både innenfor og utenfor landegrensene. Når befolkningen samtidig får høre at politi, domstoler, og fengsler er presset til bristepunktet svekkes denne tilliten.
I den sikkerhetspolitiske retorikken fremstår Russland som den store eksistensielle trusselen. Samtidig er det verdt å merke seg at Russlands president gjentatte ganger har uttalt at landet ikke har intensjoner om å angripe NATO eller Europa direkte. Slike uttalelser skal ikke tas ukritisk for god fisk, men de bør heller ikke ignoreres fullstendig. Det legitime spørsmålet blir derfor: Er frykten for krig først og fremst et reelt trusselbilde, eller er det et politisk virkemiddel for å mobilisere lojalitet og disiplin i en tid der mye annet er i oppløsning?
Samtidig presses husholdningene økonomisk. Høy inflasjon omtales ofte som et naturfenomen, et vær som bare skjer. Men inflasjon er også et resultat av politiske valg: pengebruk, renteprioriteringer, og energipolitikk. Når reallønnen faller, sparekontoen spises opp, og forskjellene øker, oppleves det av mange som en stille omfordeling fra vanlige lønnsmottakere til staten og kapitaleiere. Også dette undergraver opplevelsen av trygghet.
Hva slags Norge er det som skal forsvares?
Kjernen i paradokset er dette: Myndighetene ber befolkningen stille opp for et Norge som i økende grad oppleves som mindre trygt, mindre rettferdig, og mindre forutsigbart.
Sannheten er at trygghet ikke kan reduseres til retorikk i en nyttårstale. Den må bygges gjennom konsekvent politikk: kontroll med kriminalitet, en fungerende rettsstat, sosial samhørighet, økonomisk forutsigbarhet, og ærlig kommunikasjon om risiko og prioriteringer.
Uten dette blir trygghet bare et ord. Og et samfunn kan ikke forsvares med ord alene.
