oss 150 kroner!
Vi er vitne til et sammenbrudd i det som gjerne omtales som den regelbaserte verdensorden. Når USA tar seg til rette internasjonalt, bruker militær makt, overstyrer stater og i praksis bidrar til å fjerne andre lands politiske ledelse, slik vi har sett i Venezuela, er det ikke lenger snakk om enkeltstående unntak. Det etableres presedens. Og presedens er farlig.
Slik situasjonen fremstår, har USA i Venezuela handlet som om folkeretten ikke gjelder. Når en valgt president presses ut gjennom økonomisk tvang, politisk press og utenlandsk maktbruk, uansett hvilke anklager som brukes som begrunnelse, er signalet tydelig: Suverenitet er ikke absolutt. Den er betinget. Den gjelder bare for stater som innordner seg.
Det er her det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet melder seg. Hvis USA kan gjøre dette, hvorfor skal ikke Russland eller Kina gjøre det samme? Tankene går naturlig til Ukraina og Taiwan. På hvilket moralsk eller juridisk grunnlag skal Vesten fordømme andre stormakter dersom metodene i realiteten er de samme, men de geopolitiske målene ulike?
Dette er ikke bare en teoretisk problemstilling. I 2017, under et møte jeg hadde med Taiwans daværende president Tsai Ing-wen, tok hun selv opp denne problematikken. Hun gjorde det ikke i form av anklager, men som en advarsel. Hun beskrev frykten for en verden der stormakter igjen begynner å drive politisk byttehandel. Ikke gjennom formelle avtaler, men gjennom handlinger, unnlatelser og stillhet. Små land og territorier, sa hun, risikerer å bli brikker i et spill de ikke kontrollerer.
Den gangen fremstod det som en dyster analyse. I dag fremstår det som en treffende beskrivelse av virkeligheten.
Når USA handler som det gjør i Latin-Amerika, og Kina først forholder seg stille før det senere kommer en svak og forsinket protest, er det legitimt å stille spørsmål. Ikke fordi det finnes bevis for konkrete avtaler, men fordi politisk byttehandel sjelden annonseres. Den skjer i praksis. Stillhet kan være en del av regnestykket.
I dette bildet er det også grunn til å rette blikket mot Grønland. Øyas strategiske betydning har økt kraftig, både militært og ressursmessig. USAs åpne interesse for Grønland de siste årene, kombinert med økt stormaktsrivalisering i Arktis, reiser et ubehagelig spørsmål: Kan også Grønland bli en del av denne politiske byttehandelen?
Formelt er Grønland en del av Danmark, men i realpolitisk forstand er det langt fra gitt at små stater og autonome territorier har siste ord når stormakter definerer sine sikkerhetsinteresser. Dersom prinsippet om suverenitet allerede er gjort betinget i Latin-Amerika og andre deler av verden, finnes det ingen garanti for at det respekteres fullt ut i Arktis.
Dette illustrerer hvorfor USAs handlinger ikke bare er et problem isolert sett. De bidrar til å normalisere en praksis der makt går foran rett. Når den dominerende makten viser at regler kan settes til side uten reelle konsekvenser, åpnes rommet for at andre gjør det samme. Ikke nødvendigvis fordi de ønsker konflikt, men fordi systemet ikke lenger belønner tilbakeholdenhet.
Europa, inkludert Norge, fremstår i denne sammenhengen som stadig mer irrelevant. Vi uttrykker bekymring, viser til folkeretten og ber om dialog, men har liten innflytelse når avgjørende beslutninger tas. Europas sterke avhengighet av amerikansk sikkerhetspolitikk har en kostnad. Når makt projiseres gjennom militære midler, er det ikke Brussel som setter rammene.
Dette bør bekymre alle som hevder å forsvare internasjonal rett. For når normer først brytes ett sted, finnes det ingen garanti for at de ikke brytes andre steder. I Asia. I Europa. I Arktis. Man kan ikke applaudere maktbruk når den kommer fra én aktør og fordømme den når den kommer fra en annen. En slik dobbeltmoral undergraver all troverdighet.
Kjernen er enkel. Enten gjelder prinsippene for alle, eller så gjelder de for ingen. Enten er tvang, militær overstyring og politisk press uakseptabelt, eller så er det blitt et legitimt virkemiddel i internasjonal politikk. I så fall må vi også erkjenne at politisk byttehandel igjen har blitt en normal del av stormaktenes samhandling.
For den dagen Kina bruker samme logikk i Asia, eller Russland gjør det i sitt nærområde, vil protestene fra Vesten være høylytte. Men de vil mangle tyngde. Da vil det ikke lenger stå rett mot makt, men makt mot makt.
Europa har allerede valgt en form for stillhet. Fortsetter vi på den veien, risikerer vi ikke bare å miste innflytelse, men også det moralske grunnlaget for å hevde at verden bør styres av lover og ikke av den sterkestes vilje.
Det var dette Tsai Ing-wen advarte mot. En verden der små land og territorier gradvis mister handlingsrom, og der politisk byttehandel mellom stormakter former realitetene, også når den skjer i det stille.
Spørsmålet er ikke om dette er formalisert.
Spørsmålet er om vi allerede lever i en verden der politisk byttehandel igjen er blitt normalen.
Monroedoktrinen var eit amerikansk politisk prinsipp, introdusert av president James Monroe 2. desember 1823 i si State of the Union-tale til den amerikanske kongressen. Doktrina var skriven av utanriksminister og seinare president John Quincy Adams og slo fast at USA ikkje ville tillate europeiske makter å kolonisere eller gripe inn i statar i Nord- eller Sør-Amerika. Det skulle ikkje lenger vere tillate for europeiske makter å kolonisere område på den vestlege halvkula og USA skulle ikkje kunne gjere tilsvarande overfor europeiske land. Doktrinen vart lansert i ei tid då mange latinamerikanske land stod på randen til å bli sjølvstendige frå Spania, og USA ønskte å unngå at andre europeiske land skulle overta desse koloniane. Det var likevel Russland sine krav på det nordvestlege Nord-Amerika, som var hovudgrunnen, og doktrinen hindra russiske skip i å gå inn i vestkysten. (Wikipedia)
