Når staten chatter fritt – og borgeren fengsles for å snakke

Avsløringene om politiets skjulte Messenger-grupper i Sør-Øst politidistrikt har åpnet et vindu inn i noe langt større enn «uheldig språkbruk». De avdekker et system der makten gis rom til å bryte loven, mens borgere straffes for langt mindre – i noen tilfeller for å bruke sin egen ytringsfrihet om eget liv.

La oss være helt presise: Dersom en privat borger bruker Messenger til å omtale identifiserbare voldsofre, personer i arrest eller pågående etterforskning, vil politiet reagere kontant. Telefonen beslaglegges. Hjemmet ransakes. Det reises straffesak. Taushetsplikt, personvern og «hensynet til sårbare parter» brukes som klubbe.

Når politiet selv gjør det samme – systematisk, over tid, og med ledelsens stilltiende aksept – omtales det som «debrief».

Dette er ikke en glipp. Det er et mønster.

Politiets skjulte Messenger-grupper: Chattet om siktede og hengte ut sjefer

Ifølge Aftenposten og 730.no har politiet brukt private Messenger-grupper til å diskutere personer i arrest, voldsutsatte kvinner og interne forhold. Dette er opplysninger som faller rett inn under de strengeste vernebestemmelsene i personopplysningsloven og GDPR. Messenger er ikke et godkjent politisystem. Det er ikke risikovurdert. Det er ikke underlagt norsk offentlig kontroll. Likevel brukes det – av dem som forventer blind etterlevelse av loven fra alle andre.

(GDPR (General Data Protection Regulation), eller personvernforordningen, er EUs strenge regelverk for hvordan virksomheter i EU/EØS (inkludert Norge) må samle inn, behandle og lagre personopplysninger, med mål om å gi enkeltpersoner større kontroll over egne data og sikre høyere beskyttelse, gjennom økt åpenhet og ansvar for bedrifter, med bøter for brudd. Loven regulerer alt fra navn og e-post til sensitive data, og gjelder for nesten alle organisasjoner som håndterer data fra mennesker i Europa. Red.)

Norsk politi sin skjulte Messenger-gruppe er avslørt

Datatilsynet har vært krystallklare: Slik behandling skal ikke skje utenfor sikre, godkjente systemer. I privat sektor ville dette utløst tilsyn, gebyrer og personlige konsekvenser. I politiet utløser det forklaringer.

Det er her dobbeltmoralen blir synlig.

For parallelt med at politiet diskuterer sårbare mennesker i uformelle, ulovlige kanaler, ser vi borgere som fengsles eller frihetsberøves for å omtale sin egen sak offentlig – selv når navn ikke brukes. Spesielt gjelder dette i saker som berører barnevern og familieforvaltning.

I flere dokumenterte tilfeller har foreldre og omsorgspersoner blitt møtt med pågripelse, varetekt eller straffereaksjoner for å bruke sosiale medier til å fortelle om egne erfaringer. Begrunnelsen er gjennomgående den samme: «hensynet til ansatte», «arbeidsro» og påstander om krenkende ytringer – selv når ingen navngis, og selv når det som deles, er egne opplevelser.

Kort sagt:

Når makten snakker om deg, er det debrief.

Når du snakker om makten, er det straffbart.

Denne kontrasten er ikke tilfeldig. Den er systemisk.

Den mest belastende delen av politisaken er ikke chattene i seg selv, men at ledelsen skal ha kjent til praksisen i lang tid uten å gripe inn. Dette er klassisk systemsvikt. I enhver privat virksomhet ville det vært et klart brudd på internkontrollplikten. I politiet omtales det som «uheldig praksis».

Enda mer avslørende er rollen til Spesialenheten. Enheten fremstilles som samfunnets garanti for at politiet holdes ansvarlig. I praksis fungerer den ofte som et vern: Dersom saken ikke enkelt kan presses inn i en snever strafferettslig ramme, blir den liggende. Fragmentert. Avdramatisert.

Det samme mønsteret ser vi i barnevernssaker. Når systemet kritiseres utenfra, slår det hardt ned. Når det bryter regler internt, behandles det administrativt – eller ikke i det hele tatt.

Dette er ikke et sammenbrudd i kontrollen. Det er kontrollen.

Hele rettskjeden er bygget slik at politiet etterforskes av organer som er tett integrert i samme maktstruktur. Påtalemyndigheten samarbeider daglig med politiet. Domstolene er avhengige av politiets arbeid. Varslere og berørte borgere står alene. Resultatet er en rettsstat der loven er streng nedover – og elastisk oppover.

Tillitsvalgte i politiet bidrar til normaliseringen når praksisen forklares som «ventilering». Dersom tillitsvalgte selv deltar i de aktuelle chattene, er rolleblandingen total. Da er ikke fagforeningen et korrektiv, men en del av beskyttelsessystemet.

At politiet først i 2026 får tilgang til godkjent intern chatteløsning – Nora Chat – er i realiteten en stilltiende erkjennelse av at Messenger aldri var lovlig. Likevel ser vi ingen suspensjoner. Ingen siktelser. Ingen fengslinger.

Sammenlign dette med hvordan foreldre, varslere og enkeltborgere behandles når de ytrer seg om egne møter med barnevern og politi.

Da blir ytringsfriheten plutselig «farlig».

Dette handler ikke lenger om en chat-skandale. Det handler om et system der staten beskytter seg selv ved å definere kritikk som lovbrudd, og egne overtramp som «avvik». Der makten snakker fritt i lukkede rom – mens borgeren bringes til taushet med håndjern.

Det er ikke rettsstat.

Det er makt uten motmakt.

Og det er nettopp derfor disse sakene henger sammen – enten de gjelder politiets chatterom eller familier som straffes for å fortelle sannheten om sitt eget liv.