Når medmenneskelighet blir kriminalisert  

Pilar Cortes Skovly, barnevernet og statens maktbruk mot mor og barn.  

En mor står på offentlig vei i desembermørket og håper å få et glimt av sitt barn før jul. Hun roper ikke. Hun truer ingen. Hun bryter ingen sperringer. Likevel ender hun i varetekt i fire uker. Dette er ikke en historie om én kvinne. Det er en historie om hvordan staten i økende grad bruker makt, politi og strafferett mot foreldre som nekter å tie.

Denne teksten er basert på ordrett transkripsjon av en offentlig samtale mellom Pilar Cortes Skovly og Svein Østvik, publisert på TikTok. Samtalen gjelder hendelsesforløpet da de befant seg i nærheten av institusjonen der en av Pilars sønner bor. Teksten er språkvasket og strukturert for klarhet, men innholdet er ikke endret.

Det som skjedde i midten av desember 2025 – og som førte til at Pilar Cortes Skovly ble varetektsfengslet i fire uker, gjennom hele julen og nyttåret – har i ettertid blitt omtalt fragmentert og uklart i pressen. Enkelte medier har gjengitt politiets og barnevernets begrepsbruk, men uten å redegjøre for det faktiske hendelsesforløpet. Resultatet er at en alvorlig rettssikkerhetssak er blitt tåkelagt.

Dette er et forsøk på å rydde i fakta. Ikke som forsvarstale, men som dokumentasjon.

Bakgrunnen

I desember 2025 var Pilar Cortes Skovly allerede offentlig kjent for sin langvarige konflikt med barnevernet og for å ha brukt sosiale medier til å fortelle om sin sønns situasjon.

Sønnen – 14,5 år gammel – hadde over tid gitt uttrykk for alvorlig psykisk nød. Han hadde åpent sagt at han ikke orket mer. Ifølge dokumenterte uttalelser skjedde dette i en kontekst preget av det Pilar og andre beskriver som manipulasjon fra far, barnevern, fosterhjem og bestefar. Dette var ikke private påstander, men forhold som forelå offentlig, blant annet på YouTube og senere i lagmannsretten.

Gutten påberopte seg nødrett. Likevel forble han plassert på institusjon.

Kort tid før jul ble han hastig flyttet fra Kirkenes til Østlandet. En overflytting som i seg selv reiser alvorlige spørsmål, men som ikke er hovedtema her. Det eneste gutten uttrykte at han ønsket, var å flytte hjem til sin mor. Dette ble ikke tatt til følge.

Pilar ønsket ikke konfrontasjon. Hun ønsket ikke å hente sønnen. Hun ønsket å filme og ta bilder i forbindelse med en varslet demonstrasjon 18. desember 2025 – og kanskje få et glimt som kunne bekrefte at sønnen levde. En mor som ønsket å vise kjærlighet til sitt barn i julen, opplevde i stedet å bli ledet inn i en situasjon som senere ble brukt strafferettslig mot henne. Ifølge Pilar ble hun gitt inntrykk av at hun skulle få hilse på sønnen.

Hendelsen i Bærum

Den 17. desember befant Pilar og flere støttespillere seg i området rundt institusjonen i Bærum. Noen få andre, som ønsket å vise støtte, ankom før hovedfølget.

Da Pilar ankom, var politiet allerede til stede. Dette var uventet. Hun ble møtt på offentlig vei av politibetjenter som spurte hvem hun var. Hun bekreftet at hun var mor til gutten.

Politiet opplyste da at enkelte av de fremmøtte hadde gått opp til institusjonen, ringt på døren og snakket med ansatte. Dette var ukjent for Pilar. Hun hadde ikke bedt noen gjøre dette. Det var ikke delt planer. Hun hadde ingen rolle i handlingene.

Likevel ble hun pålagt å bli stående på stedet. Hun fikk ikke forlate området. Begrunnelsen var at politiet ønsket å «hjelpe» henne med å få kontakt med institusjonen. En betjent opplyste at han kjente eierne, og at de ville snakke med henne.

Politiet gikk gjentatte ganger opp til institusjonen og tilbake igjen. Flere patruljer ankom. Pilar og de øvrige ble stående i over to timer på offentlig vei.

Samtalene var rolige. Respektfulle. Udramatiske. Det var ingen konfrontasjon, ingen demonstrasjon, ingen truende situasjon.

Gladmeldingen – og pågripelsene

Til slutt kom en politileder ned. Han fremstod smilende og tok Pilar til side. Han formidlet det som ble opplevd som en gladmelding: Etter dialog med institusjonen skulle hun få møte sønnen sin før jul. Hun fikk velge én person som kunne følge henne opp. Valget falt på Merino, kjent som «Greven».

Dette øyeblikket er dokumentert på lydopptak. En polititjenestemann som gir håp til en mor i krise.

Pilar og Merino ble fulgt i retning institusjonen.

Samtidig – uten forvarsel – ble området fylt av flere politibiler. De som stod igjen ble omringet av patruljer og deretter anholdt og siktet.

Nøyaktig samtidig ble også Pilar og Merino pågrepet.

Dette var ikke en demonstrasjon  

Det er avgjørende å slå fast: Dette var ikke en demonstrasjon. Ingen markering. Ingen aksjon.

Den eneste planlagte demonstrasjonen var varslet skriftlig, godkjent av politiet, og skulle finne sted dagen etter – utenfor rådhuset/tinghuset i Råde. Den var meldt som fullt ut fredelig. Den ble aldri gjennomført, fordi Pilar satt i varetekt.

Å fremstille hendelsen i Bærum som en demonstrasjon er faktuelt feil.

Fire uker i varetekt – gjennom julen  

Pilar Cortes Skovly ble sittende fire uker i varetekt, gjennom jul og nyttår. Adskilt fra sitt barn. Et barn som hadde uttrykt selvmordstanker. Et barn som senere i retten forklarte at han ønsket å bo hos sin mor.

Dette er dokumentert i lagmannsretten 10. november 2025, i åpne kilder og i rettsdokumenter.

Likevel har det i ettertid blitt spredt grove og udokumenterte påstander: At sønnen hater sin mor. At han ikke ønsker kontakt – til tross for at det i lagmannsrettens dokumenter fremgår at det er faren han ikke vil møte. Det har også blitt fremsatt påstander om onde motiver og, i enkelte tilfeller, anklager om overgrep.

Dette er ikke bare usant. Det er dypt ansvarsløst.

Systemkritisk avslutning – når staten ikke tåler kjærlighet  

Denne saken handler ikke om én mor. Den handler om et system som har gjort «barnets beste» til et slagord løsrevet fra rettssikkerhet, forholdsmessighet og menneskelighet.

Når en mor kan stå på offentlig vei, uten trusler, uten vold, uten aksjon – og likevel bli fratatt friheten i fire uker – da er det ikke barnet som beskyttes. Da er det systemet som forsvarer seg selv.

Barnevern, politi og domstoler fremstår her ikke som nøytrale beskyttere, men som et lukket maktkompleks der avvikende stemmer møtes med kontroll, taushet og straff. Foreldre som nekter å gi opp, blir et problem som må håndteres.

Dette er ikke vern.  

Det er maktutøvelse.

Pilar Cortes Skovly mistet julen med sitt barn. Barnet mistet sin mor i en periode han selv beskrev som livstruende.

Spørsmålet som gjenstår, er ikke retorisk, men grunnleggende for en rettsstat:

Hvem er det egentlig staten beskytter – barna, eller seg selv?