oss 150 kroner!
Geir Ugland Jacobsen, Trump-apologetikk og systemtroens kvelertak på norsk politikk.
Det mest alvorlige problemet med Geir Ugland Jacobsen, partileder i Norgesdemokratene, er ikke at han har sterke meninger. Det er at han – i møte med makt – ser ut til å ha lagt fra seg evnen til kritisk dømmekraft. Særlig tydelig blir dette i hans forhold til Donald Trump og det amerikanske maktapparatet rundt ham.
I en rekke innlegg på sin private Facebook-konto går Jacobsen langt i å forsvare Trump, ICE og amerikanske sikkerhetsmyndigheter, også i situasjoner der dødelig maktbruk mot sivile er dokumentert og sterkt omstridt. Hendelser som burde utløse krav om uavhengig etterforskning, rettsstatlig refleksjon og moralsk grenseoppgang, blir i stedet avfeid som «MSM-løgner», «konstruerte narrativer» og bevisst sverting.
Dette er ikke systemkritikk.
Det er apologetikk. (Av gresk «apologia», forsvarstale, red.)
Forsvar av makt – uansett handling
Når Jacobsen hevder at ICE «var i sin fulle rett» til å skyte en bilfører, uten å problematisere motstridende ordre, eskaleringsforløp, manglende de-eskalering eller grunnleggende proporsjonalitet, har han forlatt enhver rettsstatlig standard. Han viser ingen tvil, ingen forbehold, ingen forståelse for at statlig makt alltid må tåle kritisk etterprøving – spesielt når den tar liv.
I stedet presenteres en binær virkelighet: Enten støtter man Trump og statens voldsapparat fullt ut, eller så er man del av et fiendtlig propagandaapparat. Dette er ikke demokratisk tenkning. Det er autoritær refleks.
Selvmotsigelsen i «systemkritikken»
Dette er ekstra alvorlig fordi Jacobsen samtidig profilerer seg som motstander av elitestyre, maktkonsentrasjon og overnasjonal kontroll. For hvordan kan man troverdig kritisere maktmisbruk i Norge, EU eller byråkratiet, når man ukritisk forsvarer maktmisbruk i USA – bare fordi det utøves av «riktig» politisk side?
Systemkritikk som stopper ved egne helter er ikke systemkritikk.
Det er lojalitet forkledd som opprør.
Jacobsen viser ingen evne til å si:
- Her gikk Trump for langt.
- Her sviktet rettsstaten.
- Her er statlig vold uakseptabel, uavhengig av hvem som beordrer den.
Når prinsipper ikke gjelder universelt, men selektivt, er de ikke prinsipper – de er unnskyldninger.
Fra politisk leder til kulturkrigsaktør
I sin retorikk reduserer Jacobsen komplekse og veldokumenterte maktforhold til enkel amerikansk kulturkrig: Trump mot «MSM», orden mot kaos, makt mot kritikk. Dette er ikke analyse, men importert politisk teater, overført til norsk offentlighet uten selvstendig vurdering.
For et parti som hevder å stå for nasjonal suverenitet og norsk folkestyre, er dette dypt problematisk. Norge trenger ikke partiledere som fungerer som uoffisielle talspersoner for fremmede stormakters maktpolitikk. Vi trenger ledere som forstår at all makt – også den man sympatiserer med – må møtes med skepsis.
Systemtroen som kveler norsk politikk
Samtidig er det nødvendig å løfte blikket utover Geir Ugland Jacobsen som person. For hans ukritiske Trump-lojalitet er ikke et isolert avvik – den er et speilbilde av et langt bredere problem i norsk politikk.
Systemtro og makttilbedelse gjennomsyrer i dag nesten hele det politiske landskapet, på tvers av høyre–venstre-aksen.
Der noen bøyer seg for EU, NATO og Brussel, bøyer andre seg for Washington, Trump eller «lov og orden»-retorikk. Metoden er den samme: Man slutter å stille de ubehagelige spørsmålene. Man slutter å bruke prinsipper konsekvent. Man forsvarer makt – ikke fordi den er rett, men fordi den er ens egen.
Resultatet er et politisk miljø der lojalitet belønnes mer enn integritet, der systemtilpasning gir karriere mens reell systemkritikk gir isolasjon. Rettssikkerhet, folkesuverenitet og menneskerettigheter brukes selektivt, som retoriske verktøy – ikke som faktiske grenser for makt.
Dette gjelder regjeringspartier, opposisjon og dessverre også partier som hevder å representere et brudd med systemet. Når systemkritikken stopper ved egne forbilder, er den ikke lenger kritikk – den er bare en ny variant av underkastelse.
Norsk politikk lider ikke først og fremst av for mange sterke meninger. Den lider av for få uavhengige sinn.
Det må opphøre
Denne systemtroen – enten den retter seg mot EU, USA, NATO, Trump, Støre eller «institusjonene» – må opphøre dersom norsk demokrati skal ha reell verdi. Et folkestyre kan ikke fungere når politikere opptrer som forsvarere av makt, i stedet for voktere mot den.
- Prinsipper er verdiløse dersom de bare gjelder når det er bekvemt.
- Rettssikkerhet er en illusjon dersom den bare gjelder «de rette».
- Og systemkritikk er tom retorikk dersom den aldri rettes mot dem man selv støtter.
Kildegrunnlag
Denne artikkelen er basert utelukkende på offentlig tilgjengelige innlegg, delinger og kommentarer publisert av Geir Ugland Jacobsen på hans egen private Facebook-konto. Det er ikke brukt anonyme kilder, tredjepartspåstander eller løsrevne sitater. Kritikken retter seg mot hans egne ord og standpunkter, slik han selv har valgt å formulere dem offentlig.
Avslutning
I kampen mot «narrativer» har Geir Ugland Jacobsen selv blitt fanget i ett. Når lojalitet til person og makt erstatter selvstendig tenkning, mister man den moralske autoriteten til å snakke om frihet, rettferdighet og folkets interesser.
Dette er derfor ikke bare en kritikk av én uttalelse eller ett Facebook-innlegg. Det er en kritikk av en politisk linje – og av et bredere politisk klima der systemtro har erstattet dømmekraft.
Det Norge trenger, er ikke nye helter å tilbe.
Det vi trenger, er politikere som forstår én grunnleggende sannhet:
Makt skal aldri tros på. Den skal kontrolleres. Alltid.
Denne artikkelen er rettet direkte mot Geir Ugland Jacobsen. Han har dermed naturligvis tilsvarsrett.
Red.
