oss 150 kroner!
Den nylig avdøde marxisten og analytikeren Michael Parenti var blant dem som umiddelbart så at det såkalte Maidan-opprøret i Ukraina i 2014 var et imperialistisk regimeskifte gjennomført for å ramme og i siste instans underkue Russland. Denne artikkelen ble publisert i 2014, men er fortsatt svært aktuell.
Tidlig i 2014 deltok mer enn 83 prosent av de kvalifiserte velgerne på Krim, på egenhånd, i en folkeavstemning om å bli en del av Russland igjen. Og av dette antallet stemte nesten 97 prosent for å løsrive seg fra Ukraina og igjen bli en del av Russland, i det som var en massiv ensidig seier. Å returnere til Russland betydde bedre lønninger og bedre pensjoner, og noe bedre levekår. Iveren etter å gjenoppta kontakten var ikke utelukkende forankret i etnisk emosjonalitet. Krim-velgerne håpet også på en bedre levestandard.
Det bør huskes at Krim aldri ville ha forfulgt en slik handling, og Russland ville aldri ha vært mottakelig for en slik kurs, hadde det ikke vært for at Ukraina var i grepet til forstyrrende krefter som drev mot regimeskifte.
Regimeskifte er en handlingsform som er utformet for å gjøre det umulig for den eksisterende regjeringen å styre. Vi har sett dette velorganiserte kaoset og den endeløse forstyrrelsen i diverse land. Militant organiserte grupper er finansiert og utstyrt av eksterne vestlige interesser. NGOer (ikke-statlige organisasjoner) dukker opp i betydelig antall og produserer opprørske publikasjoner og arrangementer som er utformet for å forstyrre den beleirede regjeringen – i Ukrainas tilfelle, en regjering som ble demokratisk valgt ikke lenge før. NGOene håndterer forsyninger verdt milliarder av dollar som brukes til å mobilisere og opprettholde protestene. Selv om de skal være uavhengige («ikke-statlige»), får noen NGOer alle midlene sine fra den amerikanske regjeringen. En assisterende utenriksminister, Victoria Nuland, utbrøt stolt at USA hadde brukt rundt 5 milliarder dollar på kampen for regimeskifte.
Ultranasjonalister og leiesoldater tok snart over de protesterende folkemengdene og satte retningen og tempoet for aksjonen, trygge i vissheten om at de hadde den mektige rekkevidden til de vestlige nasjonene i ryggen. Dette inkluderte NATOs militære makt og de vestlige (bedrifts- og offentlige) mainstream-mediene med en global rekkevidde som stort sett stengte ute ethvert motstridende synspunkt. De mest tilbakeskredne elementene blant disse operatørene i Kiev satte i gang ærekrenkende angrep mot jøder, svarte, kinesere, moskovitter og – selvfølgelig – kommunister.
I Ukraina sikret kryptofascistiske grupper som Svoboda, Høyre sektor og andre seg rikelig med midler til å holde tusenvis av mennesker matet og komfortable nok på gatene i Kiev i flere uker av gangen, komplett med vellagde marsjflagg, symboler og skilt på forskjellige språk (inkludert engelsk). Svobodas håndlangere ble finansiert av noen. De bar insignier som hadde en slående likhet med hakekorset. Svobodas toppledere fordømte åpent «russisk avskum» og «muskovittisk jødisk mafia». Forkledde menn i umerkede kampuniformer angrep ubevæpnet politi og sikkerhetsvakter. De beveget seg blant den samlete folkemengden og avfyrte til tider, ifølge uavhengige kilder, skarpskytterskudd inn i folkemengden – som deretter lett kunne skyldes på den nesten kvalte regjeringen. I mellomtiden rapporterte vestlige medier alt slik Det hvite hus ønsket, for eksempel, og refererte alltid til gjerningsmennene som «demonstranter».
Dette konstruerte opprøret i Kiev er noe vi har sett i en rekke andre land: fra Venezuela til Thailand i løpet av denne samme tidsrammen. Scenariet er omtrent det samme, og målet med disse vestligfinansierte angrepene har vært å gjøre verden trygg for den ene prosenten, de globale superrike. Ukrainske borgere som tror de kjemper for demokrati, vil til slutt oppdage at de egentlig tjener det vestlige plutokratiet. De vil bli sittende igjen med en ny regjering fylt med gamle intensjoner. Ukrainere vil ende opp med ingenting å vise til for sin innsats bortsett fra en enda mer deprimert og korrupt økonomi, en enorm IMF-gjeld, en forverring av sosiale tjenester og et tomt «demokrati», ledet av korrupte nynazister og ultranasjonalister.
Russland har trådt til på vegne av den russiske Krim. Og Russland virker ikke helt klar til å overlate Øst-Ukraina til regimeskifternes nåde. Så Russland blir nå baktalt av de vestlige plutokratene som søker måter å sette Moskva i isolert retrett. Putin blir fordømt og demonisert på alle måter. Hva har egentlig vært de demoniske handlingene Putin har begått? Detaljene mangler seriøst. Det vi har vært vitne til er et langvarig knep for amerikansk global opphøyelse. Når de konfronteres med et land eller en politisk bevegelse som bestemmer seg for å løse sine egne problemer, et land som ikke åpner sitt land, sin arbeidskraft, sine naturressurser og sin kapital for det amerikanske imperiets glupske omfavnelse, spiller amerikanske ledere de heroiske redningsmennene. Lederne for slike land og bevegelser blir demonisert: Castro, Mossadegh, Allende, Aristide, Noriega, Milosevic, Gaddafi, Hugo Chavez og andre for mange til å nevne.
Ledere som tjener amerikanske interesser ved å drepe og på annen måte undertrykke de demokratiske reformatorene i sine land, blir hyllet som venner og helter, slik for eksempel Saddam Hussein ble hyllet av Washington inntil han begynte å be om en større oljekvote. De lederne som går ut av kurs, slik Saddam gjorde, ved å begå økonomisk nasjonalisme og nekte å åpne land, arbeidskraft, kapital og ressurser i sine land for vestlige investorer, blir demonisert og målrettet, fremstilt som leverandører av masseødeleggelse og enhver annen terrortrussel. Når en leder er skikkelig demonisert, utøver de amerikanske imperiumbyggerne sin antatte lisens til å bombe folket hans.
Så med Ukraina. I Kiev, gjennom hele januar og februar 2014, ble de illevarslende kledde og maskerte patruljene som kastet brannbomber og skjøt fra vinduer og tak ukritisk og respektfullt beskrevet som «demonstranter» og «opprørere» av vestlige mainstream-medier. De amerikanske konføderasjonsflaggene og Ku Klux Klan-symbolene som de hang i parlamentsbygningen etter at de hadde overtatt den med makt, ble avbildet på internett av frilansere, men aldri nevnt eller vist i konsernnyhetene. «Demonstrantene» førte en kraftfull og vellykket overtakelse av den demokratisk valgte regjeringen – en regjering som lovet nyvalg om noen måneder. Denne regimeskiftekampanjen ga knapt noen kritisk uttalelse fra amerikanske mainstream-medier. Men i mars 2014 ble russisktalende borgere i Øst-Ukraina som deltok i demonstrasjoner og overtakelser av kommunale bygninger umiddelbart stemplet som «terrorister» og «militante agitatorer» som var fast bestemt på å lage problemer for «myndighetene» i Kiev.
Og hva med den onde Putin? Hvor ond er han egentlig? Har noen i amerikanske medier noen gang lest Putins taler? I så fall holder de det hemmelig. Putins uttalelser er så mye klarere og mer fornuftige enn de forvrengte påstandene Obama la frem. Ta for eksempel Obamas Brussel-tale i mars 2014, i Palais des Beaux-Arts, der han våget å hevde, med et glatt ansikt at USA har reddet og demokratisert Irak! I Irak tok ikke presidenten og hans kohorter kontroll, han forsikret sitt EU-publikum: «Vi overlot Irak til folket i en fullstendig suveren stat». Nei, vi forlot Irak med en million tap, hundretusenvis i nød, en knust infrastruktur, et sammenbrudd av offentlig sikkerhet og en demoralisert befolkning som kveles av ynkelig sekterisk vold.
I den samme talen hevdet Obama at Washington uselvisk følte seg forpliktet til å hjelpe Ukraina. Han bemerket at problemene i Ukraina ikke krenket amerikanske interesser. Likevel hadde USA en forpliktelse til folkeretten og til alle nasjoners humanitære rettigheter, selv fattige små, eller kanskje spesielt fattige små. «Vi kan ikke vende ryggen til mindre nasjoner» (men Russland er forpliktet til å vende ryggen til Krim). Obama var urokkelig i sin påstand om at USA var dedikert til å bekjempe «bøllen». Og i dette tilfellet var bøllen Russland, ledet av bøllegutten Putin. Russland må lære, fortsatte Obama, at det ikke kan «løpe hardhendt over naboene sine» og at det ikke ville oppnå noe «ved bruk av rå makt» (råd som ikke ble gitt til regimeskifterne i Kiev selv).
Videre minnet Obama oss på at vi amerikanere «må forsvare demokratiet» (bortsett fra når vi pålegger en valgt demokratisk regjering et regimeskifte som i Ukraina). Moskvas «invasjon av Ukraina» var et brudd på folkeretten og fortjener alle sanksjonene som ble pålagt Russland – og flere som kommer. I mellomtiden skulle det endrede regimet som nå representerte Ukraina styrkes med et lån på 17,1 milliarder dollar fra Det internasjonale pengefondet og en økt amerikansk militær tilstedeværelse i nabolandet Polen. Umiddelbar utbetaling fra IMF på 3,2 milliarder dollar vil gjøre det mulig for Ukraina å unngå et potensielt gjeldsmislighold. Med andre ord vil det beskytte de rike kreditorene, ikke de ukrainske skattebetalerne. Det vil gjøre det mulig for Ukraina å betale sin forfallende gjeld ved å gå enda dypere inn i gjeld.
Etter hvert som ukene gikk, gjorde Obama det klart at alle anstendige nasjoner måtte stå opp mot Moskva og utfordre måten Russland oppførte seg på. En dag kan vi kanskje få en amerikansk president som ikke bruker diplomati til å spille den sinte skolemesteren, som ikke nedlatende behandler eller skjeller ut det ene eller det andre landet med klager over deres oppførsel. Antagelsen er at amerikanske ledere ikke har noen tvilsomme motiver, ingen skjulte agendaer av noe slag. Selvransakelse er ikke på sin plass.
Men andre har undersøkt saken. Putin selv bemerket 29. april 2014 at Washington sto bak hendelsene i Ukraina hele tiden, men holdt seg lavmælt. «Jeg tror det som skjer nå viser oss hvem som virkelig mestret prosessen fra begynnelsen av».
Det amerikanske imperiets endelige intensjon er å omringe og redusere Russland til en skremt og forvirret satellitt. Men det er mye lettere sagt enn gjort. I skrivende stund, mens jeg skriver, skal Moskva angivelig ikke lenger ha tatt imot telefonsamtaler fra Det hvite hus. I mellomtiden øker protestene mot det NATO-støttede ukrainske regimet. Anti-Kiev-aktivister beslaglegger administrative bygninger og krever en folkeavstemning om føderalisering. Ukrainas fungerende president, Aleksandr Turtsjinov, satte den ukrainske hæren i full beredskap på grunn av «trusselen om en russisk invasjon». Turtsjinov innrømmet at regjeringen i Kiev ikke kunne kontrollere situasjonen i Øst-Ukraina. Den så ikke engang ut til å være i stand til å kontrollere situasjonen i selve Kiev.
Obama har kanskje noen få triks og trumfer igjen å spille. Men han fisker i opprørt farvann og kan invitere med seg mer fare og trengsler enn han – eller vi – kan håndtere. Som Putin uttrykte det: «Situasjonen er alvorlig», og vi må «finne seriøse tilnærminger til løsningen».
Denne artikkelen ble publisert i
Flashpoint In Ukraine: How the US Drive for Hegemony Risks World War III, redigert av Stephen Lendman, 2014.
Den er også publisert i Michael Parenti Political Archive.
