oss 150 kroner!
Jeg ønsker å dele noen refleksjoner i lys av Kong Haralds nyttårstale. Hovedbudskapet er enkelt og klart: Barn må alltid komme først. Dette perspektivet får for liten plass i samfunnsdebatten, selv når verdier som ansvar, fellesskap og deltakelse fremheves.
Av Kathleen B. Hansen.
Barn må alltid komme først
Kong Harald løftet frem hverdagsdemokrati, frivillig engasjement og ansvar for hverandre – viktige verdier. Samtidig er det nødvendig å stille et grunnleggende spørsmål: Hvor ble barna av i denne prioriteringen?
Når samfunnsdebatten – og også Kongens tale – i stor grad fokuserer på minoriteter og voksnes rettigheter, blir de mest sårbare lett oversett. Barn er ikke en minoritet, de er den gruppen som mangler makt, stemme og mulighet til å stille krav. Når barns perspektiver skyves til side, er det deres trygghet, utvikling og psykiske helse som betaler prisen.
Det er avgjørende å skille mellom barn og voksne. Voksne kan delta i demokratiet, organisere seg og kreve rettigheter. Barn kan ikke det. Nettopp derfor må samfunnet sette barna først – ikke bare i ord, men som faktisk og gjennomgående prioritet.
Når voksne grupper løftes frem før barn, reiser dette et grunnleggende spørsmål om hvordan samfunnets ansvar for barn faktisk ivaretas. Ikke fordi minoriteter er uviktige, men fordi barn alltid må komme først. Dette er ikke et subjektivt standpunkt, men et prinsipp forankret i FNs barnekonvensjon. Artikkel 3 fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som berører barn – en forpliktelse Norge både juridisk og moralsk har påtatt seg.
Hvis vi virkelig mener alvor med verdier som ansvar, fellesskap og deltakelse, må vi være tydelige på hva som kommer først. Et samfunns verdi måles på hvordan det verner sine barn. Alt annet er sekundært.
Barnas plass i samfunnet – kort historisk oversikt
Før 1900-tallet: Barn ble sett på som små voksne med ansvar og plikter, uten egne rettigheter. Samfunnet fokuserte i hovedsak på voksnes interesser.
Tidlig 1900-tall: Barnearbeid ble gradvis regulert, skole og barnehager vokste frem, men barns perspektiv var fortsatt underordnet voksnes prioriteringer.
Etter 1945: Barns behov for beskyttelse, utdanning og helse ble tydeligere anerkjent internasjonalt. FN og UNICEF bidro til å løfte barns rettigheter.
Barnekonvensjonen 1989 (ratifisert i Norge 1991): Barn ble definert som egne rettighetshavere. Konvensjonen fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle beslutninger som berører barn.
Nyere tid – på vei tilbake: Barns rettigheter er styrket gjennom lovverk og internasjonale forpliktelser, men i praksis blir barn fortsatt ofte oversett i politiske prioriteringer og samfunnsdebatter. Samfunnet fokuserer fortsatt i stor grad på voksnes interesser, og foreldreretten og omsorgsplikten blir det som i praksis avgjør hvordan barns interesser faktisk ivaretas. Dette mønsteret må brytes. Vi må konsekvent sette barna først.
Jeg håper dette kan være utgangspunkt for videre refleksjon og debatt i avisen.
Vennlig hilsen
Kathleen B. Hansen
kathleenbe@hotmail.com
