oss 150 kroner!
Når det bryter ut demonstrasjoner i Iran, reagerer vestlige medier og politikere forutsigbart. De snakker om demokrati, folkets opprør og regimets siste dager. Underforstått ligger forestillingen om at USA og Vesten står på historiens riktige side, som tilskuere eller stille hjelpere i en demokratisk frigjøring. Dette er en løgn. Det USA har gjort mot Iran i over førti år har aldri handlet om demokrati.
Demonstrasjonene i Iran er ekte. De er drevet fram av økonomisk nød, sosial frustrasjon og et politisk system som holder befolkningen nede. Men de er også et direkte resultat av en bevisst amerikansk strategi for økonomisk kvelning. Sanksjonene mot Iran er ikke et moralsk virkemiddel, men økonomisk krigføring. De rammer ikke makteliten, men vanlige mennesker. Når mat, medisiner og arbeidsplasser forsvinner, blir samfunnet ustabilt. Denne ustabiliteten blir deretter brukt som bevis på at systemet må knuses ytterligere.
USA har ikke forsøkt å demokratisere Iran. USA har forsøkt å bryte Iran. Demokrati krever institusjoner, sosial stabilitet og politisk legitimitet. USAs politikk har systematisk undergravd alle tre. Resultatet er ikke frihet, men desperasjon.
Dette burde ikke overraske noen. Allerede før invasjonen av Irak advarte Hans Blix, FNs sjefsvåpeninspektør, mot hele premisset for krigen. Han slo fast at Irak ikke da utgjorde noen akutt trussel, at inspeksjonene fungerte, og at krigen manglet både rettslig og faktisk grunnlag. Han advarte også mot forestillingen om at man kunne bombe et land inn i demokrati. Å ødelegge en stat var ikke det samme som å bygge et politisk system.
Jeg har selv vært så heldig og møtt Blix ved flere anledninger og diskutert nettopp dette spørsmålet med ham. Hans vurdering var konsekvent og nøktern. Demokrati kan ikke skapes gjennom militær makt eller ytre press. Når staten ødelegges, forsvinner også de forutsetningene som et demokrati er avhengig av. Det som i vestlig retorikk ble kalt demokratisering av Irak, var i realiteten demontering av samfunnet.
Historien ga ham rett. Irak ble ikke demokratisk. Staten kollapset, volden eksploderte, og sekterisk borgerkrig fulgte. Millioner ble drept eller drevet på flukt. Det samme mønsteret har gjentatt seg i Libya, Syria og Afghanistan. Ingen av disse landene ble demokratiske. Alle ble ødelagt.
Når amerikanske politikere, etterretningstjenester og eksilfigurer forsøker å koble seg på iranske protester, gjør de dem ikke sterkere. De gjør dem farligere. Regimet får et påskudd til å stemple all motstand som utenlandsk styrt. Demonstranter betaler prisen. Dette er ikke en feil. Det er en innebygd konsekvens av strategien.
Det finnes ingen bevis for at USA kontrollerer demonstrasjonene i Iran. Men det finnes overveldende bevis for at USA har skapt de strukturelle forholdene som gjør sosial eksplosjon uunngåelig. Økonomisk krig, diplomatisk isolasjon og konstant trussel om militær makt gjør enhver intern reform langt vanskeligere. Kaos blir fremstilt som framgang.
USA støtter autoritære regimer i hele Midtøsten så lenge de adlyder. Samtidig utroper USA seg selv til demokratiets forkjemper når et land nekter å underordne seg. Dette avslører realiteten bak retorikken. Demokrati er ikke et mål. Det er et påskudd.
Iran trenger politisk endring. Men den vil aldri komme så lenge landet behandles som et geopolitisk mål og ikke som et samfunn med egen historie, egne konflikter og egne løsninger. Når USA fører økonomisk krig og samtidig utgir seg for å være demokratiets forkjemper, er resultatet ikke frigjøring, men permanent krise. Folkelig misnøye blir drivstoff i et spill der iranere selv ikke har kontroll.
Erfaringene er entydige. Der USA har gått inn for å demokratisere, har staten blitt ødelagt, samfunnet fragmentert og volden normalisert. Dette er ikke uhell eller feilvurderinger. Det er konsekvensen av en politikk der makt går foran folkestyre, og kontroll går foran selvbestemmelse.
Derfor er spørsmålet ikke om Iran er modent for demokrati. Spørsmålet er hvorfor vi fortsatt later som om USA representerer et demokratisk prosjekt i regionen. Historien viser det motsatte. Demokrati har aldri vært hensikten. Det har vært retorikken som dekker over ødeleggelsen.
Så lenge denne løgnen får stå uimotsagt, vil nye land lide samme skjebne som Irak. Og hver gang vil vi få høre at denne gangen er det annerledes.
Det er det aldri.
Bilde: Hans Blix advarte mot forestillingen om at man kunne bombe et land inn i demokrati.
