oss 150 kroner!
Nyhetsbildet om Venezuela domineres av dramatiske overskrifter, personfokus og akutte hendelser, men nesten fullstendig fravær av strukturell forklaring.
Når komplekse konflikter reduseres til fortellinger om én person, er det sjelden fordi virkeligheten er enkel. Det er fordi publikum ikke får hele bildet. I dekningen av Venezuela ser vi allerede hvordan personfokusering erstatter strukturell analyse – og hvordan informering glir over i programmering.
For hva om Venezuela ikke først og fremst handler om Trump, demokrati eller narkokarteller. Hva om dette handler om noe langt mer grunnleggende. Om en verdensorden som er i ferd med å miste sitt feste, og om maktstrukturer som reagerer med større hastverk når kontrollen glipper.
Når etablerte systemer utfordres, oppstår ofte desperasjon. Ikke nødvendigvis i form av åpen kollaps, men gjennom harde mottiltak, forenklede fortellinger og aggressiv håndheving av gamle ordninger. I dette lyset blir dollarens rolle i verden et nøkkelspørsmål. Hvor ofte forklares petrodollaren i nyhetssendingene. Hvor ofte settes dagens hendelser inn i et historisk og strukturelt perspektiv som gjør det mulig å forstå hvorfor konfliktene oppstår akkurat nå.
Etter at dollaren ikke lenger var bundet til gull på 1970-tallet, da Bretton Woods-systemet kollapset og den faste koblingen mellom valutaer og gull opphørte, trengte USA en ny måte å sikre at resten av verden fortsatt brukte dollar. Løsningen ble olje. Gjennom sikkerhets- og energipolitiske avtaler med store oljeprodusenter ble det etablert en praksis der olje i hovedsak ble handlet i dollar. Dermed ble dollaren helt nødvendig for alle land som trengte energi, og USAs økonomiske og politiske makt ble tett knyttet til oljehandelens valuta.
Dette skapte en varig etterspørsel etter dollar. Alle land måtte ha dollar for å kjøpe energi. Spørsmålet blir da uunngåelig: Hva skjer med USAs økonomiske handlingsrom, statsfinanser og globale maktposisjon dersom denne etterspørselen svekkes eller forsvinner. Er det rimelig å forstå dagens konflikter uten å ta dette med i bildet.
Energihistoriker Daniel Yergin beskriver hvordan olje etter Bretton Woods fikk en strategisk rolle i det internasjonale systemet, og hvordan prisingen av olje i dollar bidro til å forsterke dollarens posisjon som verdens ledende valuta (The Prize, 1992).
Alan Greenspan, tidligere sentralbanksjef i USA og leder for Federal Reserve, skrev i sine memoarer The Age of Turbulence (2007):
«Jeg beklager at det av politiske hensyn er vanskelig å anerkjenne det alle vet: at Irak-krigen i stor grad dreier seg om olje».
(egen oversettelse, se omtale i The Guardian)
Når dette systemet utfordres, hvordan har USA historisk reagert. Er det tilfeldig at Irak begynte å prise olje i euro rundt år 2000, og at landet kort tid etter ble invadert. Er det irrelevant at Libya før 2011 diskuterte større monetær uavhengighet, for så å bli bombet inn i kaos. Masseødeleggelsesvåpnene i Irak ble aldri funnet. Libya er i dag et fragmentert land. Hvor ofte diskuteres disse sammenhengene i norske medier.
Dette er ikke løsrevne hendelser, men deler av et større mønster.
Venezuela kan forstås innenfor dette bildet. Landet sitter på enorme oljeressurser, men det avgjørende er ikke volumet, men hvordan oljen selges.
Fra 2017 begynte Venezuela å redusere sin avhengighet av dollaren, og i 2018 varslet myndighetene at olje ikke lenger skulle prises utelukkende i dollar. Det ble åpnet for betaling i andre valutaer som yuan og euro, og tatt i bruk løsninger som reduserte avhengigheten av vestlige banksystemer. Samtidig ble samarbeidet med Kina, Russland og Iran styrket. Har dette noen sammenheng med USAs angrep på Venezuela.
Dette handler også om en større maktkamp. På den ene siden ser vi fremveksten av en multipolar verdensorden, der BRICS-landene søker større økonomisk selvstendighet. På den andre siden står globale institusjoner og teknokratiske strukturer som i flere tiår har flyttet makt bort fra nasjonalstatene. Parallelt ser vi i mange vestlige land økende strømninger mot større selvråderett, nasjonal kontroll og skepsis til overnasjonal styring. Dette gjelder ikke bare politikk, men også folks opplevelse av å ha mistet innflytelse over egne samfunn. Hvorfor er dette så sjelden en del av den offentlige samtalen.
Trump fremstår i dette bildet som et paradoks. Han utfordrer globale institusjoner og etablerte maktstrukturer fra innsiden, og representerer samtidig en motvekt til global styring ved å foretrekke direkte forhandlinger mellom land fremfor beslutninger i overnasjonale systemer. Samtidig holder han fast ved ett grunnpremiss: Dollaren må forbli sentrum i verdensøkonomien, ellers mister USA sin særstilling. Er det mulig å forstå Trumps handlinger uten å se dette spennet.
Når Trump fremstilles som enten helt eller skurk, forsvinner nyansene. Personfokuset tar plassen til strukturanalyse. Har mediene i så stor grad etablert et fast bilde av Trump at enkeltsaker ikke lenger vurderes for seg. Og hvor mye forstår vi da egentlig av hva han forsøker å gjøre innenfor det handlingsrommet rollen som amerikansk president gir.
Når Trumps rådgiver Stephen Miller sier at amerikansk innsats skapte Venezuelas oljeindustri, og at nasjonaliseringen var et tyveri av amerikansk rikdom, uttrykker det en tankegang der ressurser utviklet med amerikansk kapital fortsatt anses som amerikanske. Hvor problematiseres dette. Og hvor stopper denne logikken.
Dette gjelder også Norge. Norsk oljeindustri ble bygget med betydelig amerikansk kapital, teknologi og kompetanse, særlig i Stavanger. Betyr det at norsk olje ikke er norsk. Selvsagt ikke. Men når prinsippene endres i praksis, bør vi være våkne.
Alt dette forutsetter én ting: at mediene tar sitt ansvar på alvor. At de ikke bare gjengir maktens forenklede forklaringer og dermed programmerer befolkningen med ett narrativ, men setter dem inn i en større sammenheng og informerer slik medier skal gjøre.
Dette er den samme utfordringen jeg tok opp i Debatten på NRK 18. november 2025. «De etablerte mediene programmerer befolkningen istedenfor å informere, og dermed river de ned demokratiet», sa jeg. Reaksjonene etter sendingen og mine artikler i for- og etterkant viste at dette traff en nerve i befolkningen.
Når Russland selger energi i rubler og yuan. Når Kina utvider bruken av egne betalingssystemer. Når Saudi Arabia diskuterer oppgjør i andre valutaer. Når BRICS samlet står for rundt 40 prosent av global økonomisk aktivitet. Da er det åpenbart at noe er i endring. Hvorfor løftes ikke dette i mediebildet.
Når militærmakt brukes for å forsvare et valutasystem, hva sier det om systemets styrke. Historien rimer. Panama 1990. Venezuela nå. Samme påskudd. Samme metode. Samme underliggende interesser. Hvorfor er det så vanskelig å snakke høyt om dette.
Spørsmålet er ikke bare hva som skjer i Venezuela nå. Spørsmålet er hvilken informasjon vi som befolkning faktisk får tilgang til. Får vi hele bildet, eller bare den delen som passer inn i et forhåndsdefinert narrativ.
Dette er kjernen i skillet mellom å bli informert og å bli programmert.
I et reelt folkestyre forutsetter dette at befolkningen får tilgang til helhetlig og sammenhengende informasjon, ikke ferdigpakkede fortellinger der konklusjonene allerede er trukket. Uten informerte borgere finnes det ikke folkestyre i praksis, bare formelle institusjoner uten demokratisk forankring.
Når et økonomisk og geopolitisk system må forsvares med sanksjoner, militærmakt og informasjonskontroll, er det legitimt å spørre om systemet allerede er i ferd med å miste sin legitimitet. Kanskje er Venezuela ikke begynnelsen på noe nytt. Kanskje er det et tydelig tegn på at noe gammelt er i ferd med å gå mot slutten.
Spørsmålet er om etablerte medier er villige til å hjelpe oss å forstå dette. Eller om vi fortsatt forventes å nøye oss med overskriftene.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
