oss 150 kroner!
Råtner demokratiet på rot. Mange hevder det. Når selv Grunnloven settes til side, dvs. brytes når dette passer, uten konsekvenser, så er det noe som er galt. Vi har fått en samfunnselite som gjør som de vil. Avstanden mellom de styrende og de som blir styrt blir stadig større.
Av Rolf Galgerud.
Dessverre er det mange som ikke har tenkt igjennom hvilken stor betydning demokratiet har for den enkelte i det daglige liv. Demokratiet blir av de fleste tatt som noe selvfølgelig – noe som er – og som «alltid» har vært der. Denne historieløse oppfatningen er farlig. Å kjenne demokratiets historie er forutsetningen for å forstå hvem som objektivt er dets forsvarer og hvem som er dets fiende.
Jeg skal forsøke å beskrive min oppfatning av disse spørsmålene og håper at andre vil ha nytte av dette. Dernest vil jeg peke på noen av demokratiets farligste fiender.
Har vi et folkestyre?
Først ordet demokrati. For meg betyr det folkestyre. Og spørsmålet blir da; har vi et folkestyre i Norge i dag? Det korte svaret er NEI. Det å kunne gå og slippe en stemmeseddel i ei urne hvert annet år er ikke det jeg forbinder med et folkestyre. Mange partier har passivisert sine lokallag, nedlagt dem som politiske «verksteder». Jeg skal her raskt skyte inn at jeg kanskje er for generell, at det kanskje finnes partier som har politisk aktive lokallag. Jeg snakker ut fra litt kjennskap til Arbeiderpartiet og SV.
Ovenfra og ned
Kjennetegnet på et folkestyre må være at den politiske prosessen starter på grunnplanet, at drøftingen og diskusjonen starter der og at det utkrystalliserte resultatet av denne prosessen så går til den lovgivende forsamling. Hvor mange kjenner til at dette har skjedd i Norge de siste førti år?
F.eks. kommunesammenslåinga, var det et folkekrav? Nei. Det var en tilpasning til markedsøkonomien, en EU-tilpassing for å skape så store enheter at det var interessant for private å tilby tjenester når kommunene privatiserer disse. Dette var et antidemokratisk tiltak og skapte større avstand mellom folk og kommuneledelse.
Jeg klarer ikke å finne noen reform fra de siste førti år som er en følge av et krav fra folket. Alt er presset på, tredd nedover hodene på folk, fra Stortinget, som jo blir foret med lover og regler fra EU.
Godt fungerende kommuner er viktig
I mindre kommuner kan du ta deg en tur inn til ordføreren og drøfte et problem, få lagt fram ditt syn på saken direkte, slik du opplever den. Har selv vært med på det. Dette går neppe i storkommuner.
Denne nærheten blir fjernet ved dannelsen av storkommuner. Strupingen av kommuneøkonomien fører til at kommuneledelsen ikke klarer å tilfredsstille befolkningens behov, lokale skoler nedlegges osv. Dårligere økonomi i kommunen fører også til at det som tidligere var kommunens ansvarsområde må håndteres «lenger opp», dvs. med større avstand til dem det gjelder.
Er politiker et yrke?
Hvilken «folkets representant» har blitt valgt ved siste stortingsvalg? Utpekingen av de valgbare kandidatene skjer jo i partitoppen, ikke på grunnplanet. Og de som man tilbys som valgbare kandidater, er «partikaniner» med kun en teoretisk kjennskap til arbeidslivet. Unntakene fra denne regelen er ytterst få. Jeg vet ikke om noen som sitter på Stortinget i dag som kom dit som følge av sin innsats i samfunnet, slike som f.eks. Torbjørn Berntsen og Reiulf Steen.
Partiene har med et vedtak i Stortinget fjernet velgerens mulighet til å endre stortingsvalglistene. Muligheten til å stryke en på lista er fjernet, lista er nå ei «pakke» som du godtar eller lar være. Partiene bestemmer hvem som skal velges. Det mistenkes at dette ble gjort for å sikre tilstrekkelig stort flertall av «ja til EU»-representanter på Stortinget. Dette er neppe det Eidsvollsforsamlingen mente i 1814. De sa at folkene i hvert valgområde skulle velge sine representanter – ikke sine partier. Men Grunnloven er kanskje ikke så viktig lenger?
Et landsmøte – et show eller et politisk verksted?
Hvordan velges partitoppene? Jeg fant på ABC-Nyheter den 14. januar følgende bildetekst: «Høyres påtroppende leder Ine Eriksen Søreide». Så hva skal man med landsmøte når sittende ledelse bare utpeker en ny leder? Dette er ikke det jeg kaller demokrati. Og dette systemet er tydeligvis så akseptert at ingen løfter på et øyenbryn når det presenteres.
Det står ikke bedre til i Arbeiderpartiet. Jeg husker da Jens Stoltenberg, mens han var statsminister, på et av partiets landsmøter trakk fram Jonas G. Støre på scenen og sa til landsmøtet: «Her er Jonas, hils han velkommen, han er nå medlem av partiet, og han skal bli den neste lederen». Er ikke helt sikker på at jeg husker ordene helt rett, men innholdet er korrekt nok.
Aktiv, levende grasrot
Hvordan bør et demokrati fungere? Temaet er så stort at det bør beskrives i bøker, ikke i en kort artikkel. Men temaet er viktig og berører alle i samfunnet. Derfor burde det etter min mening settes i gang en diskusjon på grasrotplan for å utvikle holdninger til et demokrati som er noe mer enn et system med valgte representanter. Dette kan gjøres i partienes grunnorganisasjoner, i andre typer organisasjoner som f.eks. fagbevegelsen eller lokale velforeninger.
Et aktivt grunnplan er fundamentet i et levende demokrati. Lettere sagt enn gjort, men like fullt sant. Et viktig hinder for å skape en slik aktivitet er media; aviser og tv. Disse eies og styres i hovedsak av kapitalister eller kontrolleres av den politiske eliten, dvs. de er ingen nøytrale samfunnsaktører. Disse fremmer ingen ideer om forandring, forbedring av vårt styresett, tvert om, de idealiserer det som er. Fremmer myten om at hvis du «gjør din plikt» hvert annet år, så fungerer demokratiet bra.
Bedriftsdemokrati
En viktig mangel ved vårt demokrati er at de som produserer verdier til samfunnet ikke har noen innflytelse på hvordan disse verdier skal brukes. Altså at de som skaper verdiene også skal bestemme hvordan disse verdiene skal anvendes i samfunnet.
Det bør være et tankekors for de som hevder å forsvare demokratiet, at de aksepterer at alt som likner demokrati opphører i det øyeblikk du trår inn på din arbeidsplass. Her er det militær disiplin som gjelder. Ta imot ordre og adlyd. Og det viktigste, du har heller ingen innflytelse på hvor overskuddet av ditt og dine kollegers arbeid havner.
Jeg tror jeg hadde gleden av å være med på kanskje den siste virkelige demokratiske prosessen på grunnplan i Norge. I slutten av 1960-åra tok LO og Arbeiderpartiet (etter press fra det som den gang eksisterte, en venstreside i partiet) initiativ til en grunnplans-diskusjon i begge organisasjonene om «Bedriftsdemokrati».
Resultatet av drøftingene ble loven om de ansattes styrerepresentant i bedriftsstyrene på større bedrifter. Ingen stor seier, ikke det min fagforening sendte inn, men det er vel ikke så mye mer å høste uten å begynne å snakke om sosialisme, og det vil som kjent ikke Arbeiderpartiet – ei heller den gang.
For hvem er demokratiet uønsket?
Den mest kjente og utprøvde antidemokratiske samfunnsmodellen er fascismen. Og den som ser etter hornmusikk, faner og uniformer ser i feil retning. Dagens fascister har dress, slips og gjerne håndsydde sko. De flyr gjerne privatfly. Og kjernen av disse finner du i disse dager samlet i Davos.
Hvem, hva og hvordan disse opererer beskrives svært godt av Dan-Viggo Bergtun hos steigan.no 20. januar under tittelen «Elitekorrupsjon i Davos»:
«Det avgjørende er ikke de glatte talene fra scenen, men det som skjer utenfor kameraene. De reelle samtalene foregår i private rom, i bilaterale møter og uformelle sammenkomster mellom statsledere, sentralbanksjefer, konsernsjefer, finansinstitusjoner, våpenindustri og teknologimonopoler. Ingen referater føres. Ingen protokoller offentliggjøres. Ingen velgere får vite hvilke føringer som legges for politikken de senere skal leve under. Dette er ikke en svakhet ved Davos. Det er selve forutsetningen for at denne formen for maktutøvelse skal fungere.
Påstanden om at det ikke tas beslutninger i Davos er en bevisst språklig manøver for å avvæpne kritikk. Politikk formes lenge før formelle vedtak. Når verdens mektigste aktører blir enige om hvilke problemer som er legitime å snakke om, og hvilke løsninger som anses som realistiske, er handlingsrommet allerede låst. Parlamenter og valg reduseres til et etterslep, et demokratiske alibi for beslutninger som i realiteten er forhåndsavklart. Dette er ikke demokrati. Det er elitestyrt forvaltning forkledd som ansvarlig lederskap.»
Lengre ut i teksten:
«Det som foregår i Davos i disse dager er derfor ikke bare problematisk. Det er dypt mistenkelig. Når politisk makt, økonomiske interesser og militær-industrielle aktører smelter sammen bak lukkede dører, uten innsyn og uten demokratisk mandat, er det rimelig å snakke om elitekorrupsjon. Ikke nødvendigvis i form av ulovlige handlinger, men som et system der grensene mellom offentlig ansvar og private interesser er fullstendig visket ut.»
Dette, atgrensene mellom offentlige og private interesser viskes uter et av kjennetegnene ved et fascistisk system; en «sammensmelting» mellom stat og kapital, hvor kapitalen styrer og staten yter.
De rike blir rikere
Hos Derimot fant jeg 23. januar, under tittelen «De rike blir rikere», av Andre Damon, en beskrivelse og dokumentasjon av den akselererende økning av milliardærenes formuer. Dette viser hvor lønnsomt det er for disse å møtes jevnlig i deres egen «fagforening», WEF. Artikkelen bygger på en årsrapport fra en veldedighetsorganisasjon med navn Oxfam, som arbeider i mer enn 100 land. Årsrapporten bygger på dokumentert fakta. Den viser bl.a. at i 2025 økte milliardærenes formue mye raskere enn tidligere og:
«… nådde rekordhøye 18,3 billioner dollar, en økning på 81 prosent siden 2020. Antallet milliardærer passerte 3000 for første gang.
De 12 rikeste milliardærene eier nå mer enn den fattigste halvdelen av menneskeheten, eller 4 milliarder mennesker. De 2,5 billionene dollar som ble lagt til milliardærenes formue i fjor, kan utrydde ekstrem fattigdom 26 ganger.
I USA tjente milliardærene 1,5 billioner dollar i Trumps første år i embetet, en økning på 22 prosent, som løftet deres samlede formue til 8,2 billioner dollar».
Seinere kommer denne betraktningen:
«Oxfam viser hvordan denne massive veksten i sosial ulikhet har ført til det de kaller «demokratisk erosjon», og sammenbruddet av demokratiske styreformer. Rapporten viser at milliardærer har 4000 ganger større sannsynlighet for å inneha politiske verv enn andre mennesker».
Norge i WEF
Og hvem er det som deltar fra Norge i dette møtet i superkapitalisenes høyborg? Svaret fant jeg på ABC-Nyheter 17. januar:
Det er ventet rundt 3000 gjester til den sveitsiske alpebyen – blant dem investorer, toppsjefer, eksperter og byråkrater.
Fra Norge reiser finansminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide til Davos. Det gjør også et solid knippe med toppsjefer fra norsk næringsliv, blant annet sjefen for oljefondet Nicolai Tangen, DNB-sjef Kjerstin Braathen, Equinor-sjef Anders Opedal, Hydro-sjef Eivind Kallevik, Yara-sjef Svein Tore Holsether og konsernsjef Øyvind Eriksen i Kjell Inge Røkke-kontrollerte Aker.
Legg merke til at det er de statlige/halvstatlige bedriftene, altså bedrifter hvor statsråder utgjør hele eller storparten av bedriftenes generalforsamling, som reiser til Davos. Unntaket er Aker.
Hva gjør et arbeiderparti i kapitalistenes høyborg?
Det forundrer meg at det ikke er noen i Arbeiderpartiet som spør sine ledere om hvorfor de deltar i WEF, hva hensikten med deltakelsen er. Kan neppe være for å innfri partiprogrammet. Jeg tror ikke at man finner temaer som; «Bedring av de lavtlønnedes levekår» på dagsorden i Davos. Men man bør vel ikke forvente seg for mye når dette «arbeiderparti» holder seg med flere mangemillionærer i sin ledelse.
Smarte byer
Hvilke konsekvenser kan det få dersom WEF stadig får gjennomført sine planer? Dette kan du lese selv i de publikasjoner de selv gir ut. Altså; det jeg her skriver er derfor ingen konspirasjonsteori, men kun en kortversjon av deres planer. En plan, som er under utvikling er «smarte byer», også kalt 15-minutters byer. Byer hvor alt er så smått og tett at alt du trenger er innenfor gangavstand. Her skal familieleilighetene være på ca. 30m2. For det er du «trenger», mener de. Og det blir tatt på fullt alvor.
Har lagt merke til at livsstilsprogrammer på svensk og dansk TV har mange programmer om denne «livsstilen»; 30m2 boligen. Boformen blir idealisert, framstilles som noe du vil like og trives med. Dessuten er du med på å redde jorda fra undergang. På samme måte som bøndene når de gir kyr fortilsettinger som hindrer dyra å fise.
Kontantløst samfunn
Men en mer farlig plan som WEF har, er avskaffelsen av kontant betaling – sedlene skal bort. Og det kan komme ganske fort. Og Norge følger opp. Jeg så en overskrift for noen dager siden om at det nå foreligger et forslag om å ta bort 1000-lappen. Begrunnelsen var at kriminelle brukte disse. Noen dager etter ble det «ropt» at dette var ikke nok, man måtte også ta bort 500-seddelen. Til argumentasjonen, de økonomisk kriminelle bruker neppe sedler. De bruker transaksjoner. Men det er intet forslag om å forby disse. Eller: kriminelle bruker bil, altså vi må forby bruk av bil.
Sannsynligvis vil, som en følge av dette, bruken av kontant betaling synke ytterligere, og myndighetene finner ut at nå er seddelsirkulasjonen så liten at vi tar bort kontant betaling. I det øyeblikket har de full kontroll over deg og dine gjøremål!
Tenk deg fem år fram i tid, og vi er uten kontant betaling. Myndighetene har funnet ut at for å redde kloden så må vi spise mindre kjøtt. Det settes en grense for hvor mye hver enkelt skal kjøpe. Forsøker du å skaffe deg mer, stoppes dette automatisk i kassen. «Legg varen tilbake». Og dette gjelder hva som helst. Hvor du får lov til å reise, f.eks. hvis du skulle ønske å reise til Trondheim, men myndighetene ikke vil det, ja, så kommer du ikke til Trondheim. Og i teorien kan de sulte i hjel folk uten at du kan gjøre noe med det, i teorien. Du har ingen alternativ. Du kan ikke gå til en venn for å låne penger, for penger finnes ikke lenger.
Hva må gjøres?
Hva kan man så gjøre for å hindre en sånn utvikling? Jeg har kun ett svar – en aktiv grasrot. Og å lære av historien. Demokratiet og de rettighetene som i dag betraktes som selvfølgeligheter, er kjempet fram av våre besteforeldre, oldeforeldre og generasjoner før disse.
Leidulf Husjord beskriver dette godt i en artikkel hos TrønderRød 18. januar med tittelen «Hva må gjøres?» Han skriver bl.a.:
«Vi hører stadig at vi må forsvare våre «demokratiske institusjoner» som et forsvar mot fascistiske krefter. Her bør vi imidlertid se på historia. Det er ikke de «demokratiske institusjonene» som har skapt mulighet til å stemme på politiske parti hvert andre år. Det er de folkelige bevegelsene – i Norge først og fremst et kjempende grunnplan i fagbevegelsen. Det samme grunnplanet hadde lenge betydelig politisk makt gjennom påvirkning på «sine politikere». Fagbevegelsen kjempet også frem velferdsgoder som gjorde demokratisk samfunnsengasjement materielt mulig for de fleste».
Lengre ut sier han:
«I vår tid er det lett å tro at demokratiet kan skapes på internett. Det er imidlertid kun i møte mellom mennesker de medmenneskelige holdningene skapes. Det er også her man på en trygg måte kan utforske egne meninger og politisk bevissthet. I Norge ble fagbevegelsen for veldig mange alternativet til tidligere familiære nettverk da industrisamfunnet vokste frem og gården og slekta ikke lenger kunne trygge framtida. På den måten fikk fagbevegelsen styrke til å kjempe fram velferdskapitalismen. Et slikt nettverk er ikke mindre viktig i dag når velferden smuldrer og slekta kanskje er spredd over flere land.
Derfor kan ikke kampen mot fascismen fortone seg som en «fei dem ut kampanje». Folkelig organisering må være kjernen i vårt forsvar mot fascismen».
Husk at demokratiets fiender finnes både i Norge og internasjonalt. Undervurder ikke WEF. Dets svakhet er at de er så sikre på seieren at de snakker ganske åpent om sin virksomhet og planer. Gå inn på deres nettsider og les. Når du leser, må du prøve å pakke ut budskapet. Dette er som regel pakket inn i glanset innpakningspapir.
Jeg så at WEFs tidligere leder, Klaus Schwab, var så åpen at han innrømmet at Covid-19-hysteriet var en, fra deres side, test av hvor mange regjeringer som fulgte deres ordre.
Riktigheten av dette underbygges av en artikkel i Derimot.no 26. januar. Artikkelen har tittelen: «Avsløring: Pfizers «hemmelige» avklassifiserte rapport fra 2021»:
«En avklassifisert Pfizer-rapport fra 2021 dokumenterer at de alvorlige og ødeleggende virkningene av mRNA-vaksinen var kjent av amerikanske helsemyndigheter allerede tidlig i vaksineutrullingen. Til tross for dette ble vaksinen rullet ut globalt og påtvunget befolkninger i over 190 land. Rapporten har i praksis vært fortiet av massemediene og ignorert av såkalte prestisjetunge fagfellevurderte tidsskrifter.
Robert F. Kennedy jr. advarer
Jeg vil avslutte med Robert F. Kennedy jr. sine advarsel om disse folkas virksomhet:
«Historien beviser at selv om totalitære regimer alltid har forsøkt å dominere alle aspekter av menneskelivet, har de aldri hatt verktøyene til å lykkes fullt ut.
Den epoken er over.
Vi går nå inn i en tidsalder med «nøkkelferdig totalitarisme». En konvergens av nye teknologier skaper en enestående infrastruktur for kontroll:
- – 5G-nettverk muliggjør masseinnsamling av personopplysninger og legger til rette for intensiv overvåking i sanntid.
- – Satellitter – med planer om 415.000 i lav bane – vil snart ha kapasitet til å overvåke hver kvadratcentimeter av planeten, daglig.
- – Ansiktsgjenkjenning og kunstig intelligens kan nå effektivt se gjennom vegger, noe som eliminerer fysisk personvern.
- – Vaksinepass var pioneren innen et system for digital sosial poengsetting og atferdskontroll.
- – Digitale valutaer fungerer som mekanisme for økonomisk sensur, slik man har sett med de kanadiske lastebilsjåførene hvis bankkontoer ble frosset på grunn av ulydighet.
Dette er ikke isolerte innovasjoner. De er sammenkoblede instrumenter som nå blir satt på plass. Når dette systemet er fullt operativt, vil det gi enhver ambisiøs autoritær en «nøkkelferdig» løsning for total dominans. Det uhyggelige resultatet? En grad av kontroll over vår økonomi, bevegelser og selve livene våre som gjør dissens og motstand nærmest umulig. Det digitale fengselet er under bygging. Spørsmålet er, vil vi velge å låse fengselsdørene selv?»
(steigan.no 2. oktober 25)
Vent ikke på neste skritt fra deres side, søk å organisere motkrefter til forsvar av demokratiet.
