oss 150 kroner!
«Den opflammende pseudo-fædrelandskærlige retorik om Grønland, vi ser nu, er ikke den mindste smule patriotisk. Man kan kalde den globalistisk, chauvinistisk eller perverteret nationalisme», skrev Rune Toftegaard Selsing i en kronikk i JyllandsPosten 9. januar.
Han peker på at Danmark allerede har akseptert Grønlands løsrivelse og deres rett til å erklære seg sjølstendige:
For ja, vi har faktisk allerede accepteret Grønlands løsrivelse fra Danmark. Det gjorde vi formelt tilbage i 2009 med selvstyreloven, hvor vi gav grønlænderne fuld mulighed for selv at bestemme graden af deres selvstyre. Også deres ret til at erklære sig selvstændigt.
Overfor Grønland er Danmark faktisk en kolonimakt. Det betyr at Mette Frederiksens forsvar mot Trumps åpenbare imperialistiske ambisjoner overfor Grønland er hyklerske.
Som Selsing skriver:
Og selvfølgelig er Trumps implicitte trusler ubehagelige og kritisable på alle mulige måder. Trump er ved at ændre USA fra global hegemon til almindelig stormagt.
Men grønlænderne lader ikke desto mindre til at være bedøvende ligeglade med rigsfællesskabet og relationen til Danmark. De vil selvfølgelig heller ikke være amerikansk koloni, men måske vil de gerne være selvstændige med amerikanske penge i ryggen? Det er op til dem. Og ethvert nationalt sindet menneske sympatiserer selvfølgelig med grønlændernes drøm om egen stat.
Det han viser til her er en debatt som har gått i sosiale medier i Danmark der noen kaller folk som ham for «landsforrædere», hvis de støtter at Grønland blir sjølstendig eller potentielt går i tettere samarbeid med USA. Eksempler inkluderer oppslag som: «Danskere der vil have at vi giver Grønland til Amerika burde straffes med landsforræderi» – eller «Du er sku en forræder, du vil sikkert stemme ja til at give Grønland væk».
En parodi fordi den er hyklersk
La det være klart: Det er bare innbyggerne på Grønland som har rett til å rå over øyas framtid. Danmarks «eierskap» til øya er en rest av kolonialismen og burde avskaffes så snart som mulig.
Jonas Gahr Støre sier på X:
«Grønland er en del av Kongeriket Danmark. Norge stiller seg fullt og helt bak Kongeriket Danmark».
Støre understreket at «Grønland er en del av Danmark», og at avgjørelsen kun tilhører «danskene og grønlenderne».
Han som ikke evner å stå opp for Norge skal nå liksom stå opp for Danmark.
Skandinavismen som parodi nok en gang
Vi så det ikke komme, at vi skulle få en nostalgisk gjenoppvåkning av skandinavismen fra 1800-tallet. Men her der den:
USAs trusler mot Danmark: «Me kan ikkje velja feigskap og å kasta over bord alt me har bygd sidan 1945». Dette skriver Tor Ivar Strømmen som er orlogskaptein og forsker ved Sjøkrigsskolen.
Med desse orda gav Henrik Ibsen røyst til ei skam som ligg som ein mørk skugge i norsk politisk historie:
Mangelen på vilje til å reise seg då vårt broderfolk, Danmark, stod åleine mot overmakta i 1864. Det var ikkje berre poesi; det var dom. Ei avsløring av feigskap forkledd som klokskap, av passivitet kamuflert som måtehald.
Og utvilsomt ble det ramlet med tomme tønner i Skandinavia den gangen. Ibsen og Bjørnson var på barrikadene og Ibsen skrev:
«En bror i nød! Hver mand på dæk; – her gælder rappe råd!»
Men skandinavismen var hul.
I artikkelen «Den dansk-prøyssiske våpenhvilen» (Neue Rheinische Zeitung, 10. september 1848) skriver Marx (med bidrag fra Engels) svært spottende og nedlatende om skandinavismen. Her beskriver han bevegelsen slik:
«Skandinavismen er begeistring for den brutale, snavsede, sørøveraktige, gammelnordiske nasjonaliteten, for denne dybe inderligheten som ikke kan uttrykke sine overspente tanker og følelser i ord, men godt nok i handlinger, nemlig som rå oppførsel overfor kvinner, permanent fordrukkenhet og berserkergang avvekslende med tårestrømmende sentimentalitet».
Marx ser skandinavismen som en romantisk, nasjonalistisk og reaksjonær ideologi som danskene bruker for å appellere til svensk og norsk støtte i konflikten med Preussen/Schleswig-Holstein. Han ironiserer over de gjensidige anklagene mellom dansker, svensker og nordmenn om hvem som egentlig er den «ekte» skandinaven, og ser hele bevegelsen som en slags parallell til den tyske nasjonalistiske «Schleswig-Holstein-teorien».
Det var ikke noe heroisk over Danmarks kamp for å bevare kontrollen over grevskapene Schleswig og Holstein der flertallet av innbyggerne var tyske.
Som Selsing skriver:
«I 1864 var det ikke de nationalliberale, der førte an i det vanvid, der endte i blodbadet i Dybbøl, men de helstatskonservative. Dem, der med kongen i spidsen ikke ville afgive den tyske del af Slesvig-Holsten til tyskerne».
Den høylytte, romantisk-nasjonalistiske skandinavismen i 1863–64 – med taler om felles nordisk forsvar, broderfolk og felles skjebne – kollapset fullstendig da det kom til stykket. Sverige-Norge sendte ingen reell militær hjelp til Danmark under den annen slesvigske krig, og nederlaget ved Dybøl (18. april 1864) og tapet av Schleswig-Holstein ble symbolet på bevegelsens tomhet og mangel på realpolitisk substans.
Slaget ved Dybbøl den 18. april 1864 er et av de mest symbolske og tragiske øyeblikk i dansk historie – ofte kalt «stormen på Dybbøl». Det markerte det avgjørende vendepunktet i den annen slesvigske krig (1864) og førte til at Danmark mistet omtrent en tredjedel av sitt territorium og en fjerdedel av befolkningen.
Det preussiske angrepet begynte klokka 10 om morgenen den 18. april og de fleste skansene falt i løpet av 30 minutter og kampene var over klokka 14.
Nederlaget ved Dybbøl knuste den danske hærens kampmoral fullstendig. Preusserne tok senere Als (29. juni) uten større motstand. Krigen endte med freden i Wien (oktober 1864), der Danmark måtte avstå Slesvig, Holstein og Lauenburg.
Norge klarer seg fint uten NATO, men en nostalgisk skandinavisme er ikke svaret
Det er ikke bare feil det orlogskaptein Tor Ivar Strømmen skriver. Han har fullstendig rett når han skriver:
Kan Noreg og Nato greia seg utan USA?
Ja, det kan me. Ikkje fordi amerikansk militærmakt kan bytast ut over natta, men fordi ho korkje er så avgjerande som me har lært oss å tru, eller så truverdig som me har lært oss å håpa.
Men at vi skulle gjenreise Skandinavias ære etter det katastrofale militæreventyret ved Dybøl skanse er praktisk, politisk, historisk og militært det glade vanvidd.
Danmark kommer ikke til å føre noen kamp for å beholde Grønland og Norge vil ikke gjøre noe annet enn å komme med mishagsytringer, hvis Støre og Barth Eide drister seg til å gå så langt.
Grønlands kamp for nasjonal sjølråderett er rettferdig og fortjener vår støtte, men ikke ved bokstavelig talt å trekke historiske skjeletter ut av skapet.
Les også:
