oss 150 kroner!
Pleased to meet you
Hope you guess my name,
But what’s puzzlin’ you
Is the nature of my game
– The Rolling Stones
Av Sven Erik, leserinnlegg.
Da Putin uttrykte at ett av målene for Russlands militære operasjon var en «denazifisering» av Ukraina, inkludert de utenlandske kreftene som opererte i landet, så var det neppe de 85 år gamle kornete bildene av Hitler i sort-hvitt han først og fremst tenkte på. Og selv om Hitlers ånd ikke ligger stille er russerne mer pragmatiske enn som så, og de (mer enn noen andre) kjenner selvsagt lusa på gangen. Utfordringen ved en slik tidlig analyse og konklusjon er naturlig nok hvordan den skal presenteres, spesielt når konsekvensene er så pass alvorlige og vidtrekkende.
«Sosialdemokratiet er objektivt den moderate fløyen av fascismen» var det en annen russer og sovjetborger som kom til, og selv om det kan stilles spørsmålstegn ved gyldigheten av utsagnet så ser det ikke ut til å kunne avskrives riktig ennå. Kanskje er det situasjonsbetinget, av tid og sted i historiens løp, som under gitte forhold kan komme til overflaten? For Marx var de herskende tanker de herskendes tanker, og for Foucault var språk og makt uløselig knyttet sammen. Jeg har ikke statistikk som viser hvor mye utsagnet «den sikkerhetspolitiske situasjonen» har blitt brukt i norsk offentlighet de siste årene, men jeg har sett det benyttet som argument i alt fra jordbruksoppgjør og lokalisering av sykehus, til fortsatt leting etter olje og gass og toglinje fra Sverige til vinterdestinasjoner i Østerdalen, og de fleste er nå godt kjent med utsagnet vil jeg tro.
«Den sikkerhetspolitiske situasjonen» sier i seg selv ikke mye, det er heller ikke meningen, det skal antyde mer enn oppklare: Det er ett eller annet der ute som truer ett eller annet udefinert. Som i en novelle av H.P. Lovecraft, en kosmisk terror, urgamle kaoskrefter unevnelig i all sin fryktelighet. Konfrontert med en slik nærmest altutslettende entitet vil man dermed kunne tillate seg et vidt handlingsrom, for selvoppholdelsens skyld er ingenting for ekstremt. Og i sin generøse altruisme omfavner tiltakene også en beskyttelse av menneskeheten, intet mindre, om sistnevnte selv vil det eller ikke. Det er her den europeiske politiske eliten gjør sin entré, Lysbringeren og dens skare som skal vise oss hva som er rett og galt. Og når alt er opplyst er det tid for handling.
Carl Schmitt var en annen handlingens mann. Tysk nasjonalsosialist, jurist, rettsteoretiker og politisk filosof, født i 1888 og død i 1985. Han ble kjent som «det tredje rikets kronjurist» og hans tekster inspirerte blant andre amerikanske nykonservative fra 1990-tallet og fremover, dette bare for å gi en indikasjon på hvor i det politiske og ideologiske landskapet Schmitt befant seg. Ikke bare var han en handlingens mann, han utformet den rådende definisjonen på hvordan denne hadde virket gjennom historien, og ikke minst: Hvordan vedkommende skulle agere i vår tidsalder.
Hans mest berømte/beryktede tekst er nok «Politisk Teologi», hvor han fremhever teorien om at mye av politikkens tanker i hans samtid egentlig var sekulariserte teologiske prinsipper. Som implikasjon og forlengelse av dette lanserer Schmitt ideen om Den Suverene, individet som i en unntakstilstand tar styringen og påtvinger sin vilje uavhengig av gjeldende lover og rettsnormer. Og hvorfor skulle man sette til side gjeldende lover og rettsnormer mente Schmitt? Fordi lover var basert på normer som skulle regulere samfunnet under en normaltilstand, en tilstand som tross alt var det menneskene befant seg under det meste av tiden, men som ikke tok høyde for ekstraordinære hendelser som krevde ekstraordinære handlinger.
Det er ikke mulig verken å vite når et nødstilfelle foreligger eller hva som må gjøres, dette er opp til Suverenen, hevder Schmitt. Denne framtrer og erklærer at et nødstilfelle foreligger og denne angir videre hva som må gjøres for å å overkomme dette. Vedkommende står dermed både utenfor den gjeldende rettsordningen, men samtidig innenfor idet vedkommende kan beslutte å oppheve denne.
Den rettslige basisen for dette kaller Schmitt for «situasjonsrett»: Suverenen skaper og garanterer situasjonen i sin totalitet, og han har ansvaret for dets sluttresultat. Han viser med dette at man trenger ikke ha rett for å skape rett. Som sagt så sier heller ikke utsagnet «den sikkerhetspolitiske situasjonen» i seg selv så mye, og Schmitt er klar på at det han omtaler som et nødstilfelle ikke lar seg konkretisere. I beste fall kan det, ifølge Schmitt, defineres som «en tilstand av ytterste fare, en trussel mot statens bestående, eller liknende». Et annet sted skriver han at loven og rettsnormene blir tilsidesatt som en mekanisme nettopp for selvoppholdelse.
For å underbygge sine ideer viste Schmitt til flere filosofer, men mest ekstensivt siterer og henviser han til den spanske politikeren, forfatteren og katolske statsfilosofen Juan Donoso Cortés, som også fremstår som førstnevntes ideologiske forbilde. Córtes var mest beryktet for sitt syn på Mennesket, som han foraktet inderlig: Hans menneskeforakt kjenner ingen grenser, skriver Schmitt. «Hadde ikke Gud blitt menneske ville reptilet som knuses av min fot vært mindre foraktelig enn et menneske» uttalte Córtes før han avsluttet med å slå fast at det ikke finnes nok ord i det menneskelige vokabularet til å beskrive hvor usselt Mennesket er.
Córtes forfektet også ideen om «Sabelens diktatur», hvor det teologiske aspektet tjener som en basis i en verden hvor det ondes seier er selvsagt og naturlig, og bare Guds (Suverenens) intervensjon kan forhindre dette. Mennesket er som sagt foraktelig og usselt, fylt av skrekk og fortvilelse der de kjemper seg gjennom en labyrint, som et bilde på livet. Menneskeheten er i dette bildet et skip med en opprørsk, vulgær og tvangsrekruttert besetning, som planløst kastes rundt på havet frem til Guds inngripen, og kaoset kan stilnes.
For Córtes blir da Guds inngripen et Sabelens Diktatur, i motsetning til demokratiske krefter som heller søker dialog og parlamentariske virkemidler. Diktatur er motsatsen til dialog fastslår Schmitt fornøyd. Córtes ser i det hele ut til å ha et teleologisk og eskatologisk utsyn på historiens forløp: Det kommer et siste og avgjørende slag mellom de gode og onde kreftene i universet, og alle virkemidler bør tas i bruk for å sikre en seier.
Selv om Córtes i nominell forstand var katolikk ser han ut til å ha næret et noe sammensatt syn på religionen og gudstro, et syn som ser ut til å ha sin basis nettopp i det politiske, jordiske. For mens han mest av alt foraktet liberalismen og demokratiet, næret han en beundring for de ateistiske, anarkistiske sosialistene som Pierre-Joseph Proudhon og Mikhail Bakunin som tross alt anerkjente og tok på alvor den religiøse faktoren i samfunnet.
Selv om dette besto i «spre Satan» opprettholdt og anerkjente denne det moralske aspektet, og dermed det politiske livet. Motsatsen ville være en ide om en paradisisk tilstand som aldri var i behov for en gudommelig, eventuelt et guddommeliggjort individs, inngripen.
Córtes: «Vi bryr oss ikke om et spørsmål blir avgjort på den ene eller andre måten, men bare at dette skjer uten forsinkelse og uten å bli påklaget. Det avgjørende er at det ikke finnes noen høyere instans som kan stanse en slik avgjørelse». Vi aner etter hvert at det skal ikke utøves så veldig livlig fantasi for at tankene ledes mot Lysbringeren, Lucifer, den falne engelen som ikke aksepterte å være underordnet den himmelske Gud, eller det nietzscheanske Overmenneske som i sin nihilisme definerte moralen her og nå, av seg selv, og handlet ut ifra dette. Begge Suverener som skjønte at det var tid for handling og at ingen høyere makt burde eller kunne stå i deres vei.
De europeiske «lederne», fra Macron og Merz, til Stoltenberg og von der Leyen har nok alle lest Schmitts skrift, og spesielt Merz som jurist og tysker selv kan man mistenke har mer enn en akademisk tilnærming til Hitlers mann i rettsvesenet. Til og med visepresident (og jurist) J. D. Vance har referert til Schmitt ved i hvert fall én anledning, men da absurd nok med henvisning til liberale miljøer i USA. Det er i hovedsak disse tendensene og disse systemiske uttrykkene, med klare historiske trekk og som Russland kjenner så alt for godt, som de igjen ser materialisere seg i Vesten. Tiden vil vise om sistnevnte får sitt hovmod stanset og faller til jorden eller om de rekker å sette verden i brann, som Prometheus, en annen lysbringer.
Kommentar
Både Erna Solberg og Jonas Gahr Støre har vist seg som lærenemme elever av Carl Schmitt. Den måten Solberg satte Grunnloven og et stort antall andre norske lover til side på ut fra en imaginær trussel fra et angivelig virus, var nærmest et skolebokeksempel på «Suvererens rett». Det samme var Stoltenbergs og Støres bombing av Libya totalt uten forankring i norsk eller internasjonal lov – og naturligvis den ekstraordinære måten Norge er blitt dratt inn i krigen i Ukraina på, der vår og neste generasjoners økonomiske interesser er blitt kastet på bålet av en politisk elite som anser seg sjøl som hevet over lovene, som Suverene.
Red.
