oss 150 kroner!
Tirsdag 20. januar 2026 holdt Canadas statsminister Mark Carney en tale der han allerede i innledningen snakket om «slutten på en hyggelig fiksjon» og «begynnelsen på en hard virkelighet». Ble en ny verdensorden født i Davos?
21. januar, 2026
I forordet til Krig, som bestilt?, som ble gitt ut i februar 2023, skrev jeg om hvordan den såkalte opplysningstiden fra 1600-tallet førte til tro på en mer sivilisert og fredelig verden.
«Men tross alle framskrittene siden da og uansett hvor ‘opplyst’ menneskeheten har blitt, har det ikke blitt slutt på kriger, sult, umenneskelige arbeidsforhold, naturødeleggelser osv. Så det er dessverre ingen grunn til å tro at det vil ta slutt i fortsettelsen heller. Eller vil allikevel den nye verdensordenen, som nå melder seg, der USA ikke lenger vil være hegemon, kunne føre til bedre tider for menneskeheten? Mange har håp om det, også i Vesten, vel og merke hvis krigen om Ukraina får en ‘myk’ landing og ikke utvikler seg til ragnarok».
Det siste bør det være håp om nå. Denne utviklingen har man ellers lenge kunnet ane, men krigen i eller rettere sagt om Ukraina har virket som en katalysator. Det viste seg allerede i 2022, da de fleste landene i «det globale sør» enten stilte seg nøytrale til Russlands invasjon av Ukraina eller kom ut med støtte til Russland.
Vestlige ledere syntes å bli overrasket over det, noe som er et tegn på deres hybris, deres høye tanker om seg sjøl og det de representerer. De har bedratt seg sjøl og andre med forestillinger om egen storhet og andres elendighet, som da EUs Josep Borrell i 2022 sa at EU er en hage mens det meste av verden utenfor er en jungel. “EUs utenrikspolitiske sjefs rasistiske kommentarer er intet mindre enn et røykteppe for å dekke over Europas pågående og faktiske neokolonialisme i Asia og Afrika”, kommenterte Middle East Eye, i likhet med mange andre.
Forskjellen mellom vestlige ledere og lederne i «det globale sør» er grovt sett at sistnevnte vet at vestlige ledere er medskyldige i krigen i/om Ukraina, mens vestlige ledere er for høye på seg sjøl til å innse det. De har et sjølbilde som går ut på at de har rett også når de tar feil. Rett til å herske, uansett. Også over verden.
Når skal de ta til vettet, eller når skal det komme en ’gutt’ som vil vise for hele verden at ’keiseren’, ikke har klær på, har jeg og andre lenge spurt. I går, tirsdag 20. januar 2026, holdt Canadas statsminister Mark Carney en tale der han allerede i innledningen snakket om «slutten på en hyggelig fiksjon» og «begynnelsen på en hard virkelighet».
«Vi visste at historien om den internasjonale regelbaserte orden var delvis falsk, at de sterkeste ville frita seg selv når det passet, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk. Og vi visste at internasjonal lov gjaldt med varierende strenghet avhengig av identiteten til den anklagede eller offeret.
Denne fiksjonen var nyttig, og spesielt amerikansk hegemoni bidro til å sørge for offentlige goder, åpne sjøveier, et stabilt finanssystem, kollektiv sikkerhet og støtte til rammeverk for å løse tvister …..Denne avtalen fungerer ikke lenger. La meg være direkte. Vi er midt i et brudd, ikke en overgang.
Vi diversifiserer raskt i utlandet. Vi har inngått et omfattende strategisk partnerskap med EU, inkludert å bli med i SAFE, de europeiske forsvarsanskaffelsesavtalene. Vi har signert 12 andre handels- og sikkerhetsavtaler på fire kontinenter på seks måneder. De siste dagene har vi inngått nye strategiske partnerskap med Kina og Qatar. Vi forhandler om frihandelsavtaler med India, ASEAN, Thailand, Filippinene og Mercosur».
Kjersti Strømmen, tidligere Kina-korrespondent for NRK kommenterte: «For et halvt år siden sa han at Kina var den største trusselen mot Canadas sikkerhet. Nå mener statsminister Carney at Kina er ’mer forutsigbart’» enn USA». «Vi forholder oss til verden slik den er, og ikke slik vi skulle ønske den var», sa han. https://www.nrk.no/urix/canadas-statsminister-mark-carney-moter-i-davos-med-en-fersk-erkjennelse_-__en-ny-verdensorden-1.17733933
«Uttalelsen kom da Carney besøkte Kina forrige uke. Etter et mangeårig anstrengt forhold inngikk Canada en banebrytende handelsavtale med den asiatiske stormakten.
Begge land lover å rive ned handelsbarrierer og smi nye strategiske bånd.
Statsministeren sier at dette forbereder begge land på «en ny verdensorden».
Da journalister ville vite hva han mener med denne uttalelsen, er svaret:
– Det er et godt spørsmål, for verden driver fortsatt med å avgjøre hva den ordenen skal være».
Videre fra Carneys tale i går:
«Vi vet at den gamle orden ikke kommer tilbake. Vi bør ikke sørge over den. Nostalgi er ikke en strategi, men vi tror at vi fra bruddet kan bygge noe større, bedre, sterkere og mer rettferdig. Dette er oppgaven til de mellomstore maktene, landene som har mest å tape på en verden av festninger og mest å tjene på ekte samarbeid. Men vi har også noe – evnen til å slutte å late som, å navngi virkeligheten, å bygge vår styrke hjemme og å handle sammen.
Det er Canadas vei. Vi velger den åpent og selvsikkert, og det er en vei som er vidåpen for ethvert land som er villig til å ta den med oss».
Carney og Canada har altså gitt opp USA, forsvarer Grønland mot USA og kritiserer USAs angrep på Venezuela, har en annen uttalelse vist. Det synes å være lite opposisjon mot dette i Canada. Ellers står Canada på ’gamle’ forpliktelser, som til NATO og Ukraina. Men hva er NATO uten USA? Og Ukraina, vil NATO/EU kunne fortsette krigen nå, og hvor lenge?
Hvordan vil den nye verdensordenen se ut etter hvert som den stabiliserer seg ?
USA ble en supermakt ved å føre kriger, mens Kina ikke har ført krig siden 1979. Kina er derfor et eksempel til etterfølgelse for verden og det har da også vist seg at stadig flere land velger Kina framfor USA, av årsaker som Carney også nevnte. Og Kina var med å grunnlegge BRICS sammen med Brasil, Russland, India og Sør-Afrika. I det siste har også EU-land vist interesse for BRICS, hvis medlemsland og søkerland allerede utgjør rundt halvparten av verdens befolkning.
USAs taktikk har siden den kalde krigen vært “shock and awe”, å få verden til å skjelve av redsel og ærefrykt for hva USA kan finne på. Taktikken ble særlig brukt mot Irak, både i 1991 og 2003. Men den fungerer ikke lenger som før.
Mange protesterer naturligvis mot at Kina er et forbilde, og da med vekt på manglende menneskerettigheter der. Men også når det gjelder det er Kina delvis et forbilde. For aldri tidligere i verdenshistorien har det skjedd at så mange mennesker har blitt løftet ut av fattigdom på så kort tid som i Kina de siste tiårene.
«Kina er derfor begeistret over at Canada nå ser østover», fortsetter Kjersti Strømmen. Jeg tør si at størsteparten av verden forøvrig også er begeistret over det. Jeg tror også norske/vestlige ledere er lettet over at Carney har sagt det de i varierende grad har hatt «på tunga» de siste månedene eller lenger. Canadas signal er så tydelig og så riktig at også andre må bøye seg for virkeligheten.
Carneys tale kan bli avgjørende for at vestlige ledere slutter å klamre seg til den verdensordenen som oppsto etter andre verdenskrig, med USA som hegemon, særlig etter den kalde krigen. Eller de siste 500 årene, mens vestlige kolonimakter har dominert verden. Det var urettferdig for 500 år siden og enda mer urettferdig i dag som Vesten kun utgjør ca 15% av verdens befolkning.
På bakgrunn av dette spår jeg herved at vestlige medier og myndigheter snart vil slutte å kritisere Kina for menneskerettighetsbrudd, noe som så langt har vært brukt som et våpen mot Kina, til dels høyt hevet over realitetene. Særlig gjelder det Kinas angivelige «folkemord» på uigurer. Den som lever får se.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen Norwegian dissident.
Mark Carney (født 16. mars 1965) er en kanadisk økonom og politiker som siden mars 2025 har vært Canadas 24. statsminister og leder for Liberal Party of Canada.
Før politikken jobbet han 13 år i Goldman Sachs i ulike internasjonale roller. Han ble deretter nestleder i Bank of Canada, seniorfunksjonær i det kanadiske finansdepartementet, og var guvernør i Bank of Canada fra 2008–2013 – under finanskrisa.
I 1998 jobbet han for Goldman med finanskrisa i Russland.
I 2013 ble han utnevnt til guvernør i Bank of England (2013–2020), den første ikke-britiske personen i stillingen siden 1694. Senere har han blant annet vært FN-spesialutsending for klima og finans, og jobbet med bærekraftig investering (bl.a. hos Brookfield).
I 2025 vant han ledervervet i Liberal Party uten tidligere erfaring som folkevalgt, og ledet partiet til seier i valget, noe som gjorde ham til statsminister.
Les også:
