oss 150 kroner!
Trumps angrep på Venezuela peker ikke mot slutten på stormaktskonfrontasjonen, men mot et skifte i hvordan USA håndterer den: Gjennom permanent destabilisering og konstruert kaos i periferien.
Jeg var veldig glad for å debutere i The Telegraph med denne artikkelen om Trumps aggresjon mot Venezuela. Her er et utdrag:
Når alle lag med propaganda er fjernet, koker dette angrepet ned til bare én ting: En fullstendig uprovosert og åpenbart ulovlig aggresjonshandling mot et land som ikke utgjorde noen reell trussel mot USA.
Målene er transparente. For det første å få kontroll over Venezuelas enorme oljereserver – de største i verden. For det andre å styrte en nøkkelalliert av den ikke-vestlige geopolitiske blokken alliert med Kina og Russland. Kort sagt, dette er nok en regimeskiftekrig, fra en president som drev kampanje nettopp for å sette en stopper for USAs «evige kriger».
I denne forstand er angrepet avslørende ikke bare for hva det gjør, men for hva det signaliserer om den utviklende naturen til amerikansk utenrikspolitikk. Ifølge flere analytikere signaliserer den nylig publiserte amerikanske nasjonale sikkerhetsstrategien – sammen med Trumps forsøk på å forhandle frem en løsning i Ukraina og redusere militære forpliktelser i Europa – en nøktern aksept av den fremvoksende multipolare orden og et trekk bort fra Washingtons tradisjonelle avhengighet av direkte militær inneslutning av rivaliserende stormakter.
Angrepet på Venezuela antyder imidlertid en annen konklusjon: At USA fortsatt er fast bestemt på å bremse eller stanse overgangen til multipolaritet, om enn ikke gjennom direkte konflikt med Kina eller Russland, men ved å fordoble en globalisert stedfortrederkrigsstrategi som retter seg mot de svakere leddene i rivalsystemet. Venezuela passer perfekt inn i denne logikken.
Operasjonen markerer en utvidelse av en modell som allerede er testet andre steder, der eskalering forskyves til perifere teatre: Ethvert sårbart land som nekter å samarbeide med USA og dets allierte blir et potensielt mål, spesielt de som befinner seg i det Washington nok en gang hevder å være sin «gudgitte» innflytelsessfære: den vestlige halvkule. Dette tilsvarer en gjenoppliving av Monroe-doktrinen i en oppdatert, åpenlyst militarisert form.
Dette peker ikke mot slutten på stormaktskonfrontasjonen, men mot et skifte i hvordan den håndteres av USA: Gjennom permanent destabilisering og konstruert kaos, der selv de mest elementære reglene for internasjonal sameksistens forkastes.
I denne forstand er angrepet på Venezuela kanskje den klareste demonstrasjonen hittil av kollapsen av den såkalte «regelbaserte orden». Man kan innvende at denne ordenen alltid var fiksjon. Folkeretten, suvereniteten og ikke-intervensjon ble rutinemessig krenket av USA og dets allierte, selv om de ble selektivt håndhevet mot andre. Fra skjulte kupp til bombekampanjer til direkte invasjoner – Grenada, Panama, Irak – har Washington lenge ignorert selve reglene de hevdet å opprettholde.
Likevel er det en kvalitativ forskjell i dag. Tidligere forsøkte USA i det minste å skjule sine handlinger i juridisk eller moralsk språk og å fremstille nasjonalt og internasjonalt samtykke, uansett hvor bedragersk det var. Denne tilbakeholdenheten er borte, redusert til tomme ord som få tror på.
Trump-administrasjonen hevder nå åpent retten til å angripe ethvert land den anser som en trussel – en kategori utvidet til å omfatte enhver stat som fører en uavhengig utenriks- og økonomisk politikk – og å gjøre det uavhengig av opinionen.
Denne normaliseringen av barbari har alvorlige konsekvenser. Til syvende og sist vil dette siste angrepet drive enda flere land bort fra det vestlige systemet, selv om USA reagerer med å eskalere truslene mot de som gjør det. Internasjonalt akselererer det nedstigningen til direkte anarki, der «makt gjør rett» er den eneste gjenværende regelen.
Og konsekvensene vil ikke være begrenset til geopolitikk. Etter hvert som vestlige eliter forkaster juridiske og moralske begrensninger i utlandet, vil de føle seg stadig mer berettiget til å gjøre det hjemme, noe som akselererer erosjonen av konstitusjonelle garantier og sivile friheter.
Denne prosessen er allerede godt i gang. Spørsmålet er ikke lenger om den såkalte regelbaserte orden har kollapset, men hvor mye ødeleggelse som vil bli påført, både i utlandet og hjemme, før vestlige samfunn blir tvunget til å ta konsekvensene av lovløsheten som elitene deres slipper løs.
Les artikkelen her.
