oss 150 kroner!
I går natt holdt USAs etterretningsdirektør en tale med et budskap av historisk alvor om krig og fred i Europa. At den neppe formidles i norsk presse, viser skillet mellom informering og programmering.
21. desember 2025
Når USAs direktør for nasjonal etterretning offentlig advarer mot at NATO og EU motarbeider fred og bidrar til å trekke USA mot direkte krig med Russland, er det en nyhet av historisk alvor. At slike uttalelser trolig ikke vil bli løftet i norsk presse, illustrerer samtidig det skillet jeg nylig har pekt på mellom informering og programmering.
Det skjer noe alvorlig i Europa akkurat nå. Befolkningen blir gradvis programmert for krig. Ikke gjennom åpne politiske vedtak, folkeavstemninger eller ærlige diskusjoner om alternativer, men gjennom gjentakelse av de samme budskapene, de samme overskriftene og de samme autoritetene som forteller oss at krig er realistisk, nært forestående og nærmest uunngåelig. Dette er ikke nøytral informering. Det er programmering.
Midt i denne utviklingen kom det natt til 21. desember 2025 et tydelig varsko fra USA’s øverste etterretningsdirektør Tulsi Gabbard. I både et offentlig innlegg på X og i en tale advarte hun kraftig mot det hun beskrev som en bevisst innsats for å undergrave fred og trekke USA inn i en direkte militær konflikt med Russland.
I talen sa hun blant annet at dette skjer «spesifikt for å forsøke å trekke det amerikanske militæret inn i en direkte konflikt med Russland, som til syvende og sist er det EU og NATO vil». Hun la til at dette ikke kan aksepteres: «Vi kan ikke tillate at dette skjer. Vi må se klart hva som skjer rett foran våre egne øyne og stå samlet i denne saken for fred».
Gabbard beskrev et tydelig mønster. Ifølge henne skjer det samme hver gang det gjøres reelle fremskritt i retning av fred. «Det jeg har sett over disse månedene», sa hun, «er at hver gang de gjør fremskritt og beveger seg nærmere og nærmere det håpet om fred, så trer krigshisserne i deep state frem og forsøker å gjøre alt de kan for å stoppe dem».
Hun var svært konkret i beskrivelsen av hvordan dette skjer. «Forutsigbart bruker de de samme gamle taktikkene som de alltid har brukt», sa hun. «Deep state innen etterretningsmiljøet våpeniserer etterretning for å forsøke å undergrave fremgang. De lekker det til sine venner i de etablerte propaganda-mediene for å forsøke å spre dette og presse frem et falskt narrativ».
I sitt innlegg på X utdypet hun det samme poenget. Der skrev hun at det hun kaller «krigshissere i deep state og deres propaganda-medier» feilaktig hevder at USAs etterretningsmiljø deler EU og NATOs vurdering av Russlands intensjoner. Ifølge Gabbard er dette ikke korrekt, og hun hevder at disse påstandene brukes nettopp for å bygge støtte til krig.
Hun knyttet også dette direkte til bruk av frykt som virkemiddel. I talen sa hun at «de pisker opp frykt og hysteri som en måte å rettferdiggjøre fortsettelsen av krigen og deres forsøk på å undergrave president Trumps forsøk på fred», og at dette igjen brukes for å trekke USA inn i en direkte konfrontasjon med Russland.
Det avgjørende poenget i Gabbards budskap er ikke at situasjonen er ufarlig, men at krig ikke er uunngåelig. Hun advarer mot mekanismene som gjør krig mer sannsynlig. Mekanismer som handler om kontroll av informasjon, selektiv lekkasje, emosjonell påvirkning og systematisk svekking av diplomatiske initiativer.
Dette står i skarp kontrast til det europeiske publikum får servert. I desember har Natos generalsekretær Mark Rutte uttalt at Europa er «Russlands neste mål», og at befolkningen må forberede seg på en storkrig på nivå med det tidligere generasjoner opplevde. Disse uttalelsene er blitt bredt videreformidlet i europeiske medier, inkludert NRK.
Også fra norsk politisk ledelse formidles et tilsvarende alvor. Statsminister Jonas Gahr Støre uttalte i fjor «Jeg tror unge menn og kvinner er villige til å ofte livet igjen».
Det påfallende er ikke bare hva som formidles, men hva som ikke formidles. Mens advarsler om krig, opprustning og eskalering gjentas igjen og igjen, er Gabbards tydelige advarsel om fredsundergraving, propaganda og våpenisering av etterretning i liten grad synlig i de samme kanalene. Publikum får i realiteten bare høre én side av saken. Den andre siden uteblir.
Dette sier noe viktig om hvordan store vestlige mediekonsern fungerer i dag. Ikke nødvendigvis gjennom direkte feilinformasjon, men gjennom utvalg. Når én side av virkeligheten gis bred dekning, mens en annen side med høy relevans uteblir, formes forståelsen før folk rekker å tenke selv.
Dette følger et klassisk propagandamønster. Autoriteter gjentar et alvorlig scenario. Språket er dramatisk. Frykt bygges gradvis opp. Alternative perspektiver tones ned eller forsvinner. Resultatet er at krig normaliseres mentalt lenge før noen formell beslutning er tatt.
Det er nettopp dette Gabbard advarer mot. Hun ber folk «se klart hva som skjer rett foran våre egne øyne» og stå samlet for fred. Det er en oppfordring til å gjenkjenne programmeringen før den blir effektiv.
Skillet mellom informering og programmering går her. Informering gir mennesker tilgang til flere perspektiver og reelle handlingsrom. Programmering snevrer inn forståelsen til ett spor, gjentatt så ofte at det oppleves som den eneste virkeligheten.
Når dette skjer i spørsmål om krig og fred, er det ikke bare et medieproblem. Det er et demokratisk problem. Og et spørsmål om liv eller død. Krig besluttes ikke først i parlamenter og budsjetter. Den besluttes først i menneskers bevissthet.
Og det er der denne kampen nå foregår.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
