oss 150 kroner!
Den tyske utenriksministeren Johann Wadephuls beslutning om å avlyse reisen til Kina viser hvordan Europa følger den koloniale amerikanske utenrikspolitikken, og skader seg selv, argumenterer politikeren Sevim Dağdelen.
Tysklands kansler Helmut Schmidts besøk til Beijing for 50 år siden var et besøk som løftet det tysk-kinesiske forholdet til et helt nytt nivå. 31. oktober 1975 møtte Schmidt den kinesiske statsoverhodet Mao Zedong. Som forberedelse hadde han lest Maos dikt. Det var det første besøket av en tysk kansler i Kina.
Schmidt forble en person som gjennom hele livet ønsket å bryte med Vestens koloniale fortid i Kina, og forfektet relasjoner på like fot og med gjensidig respekt. For eksempel, i sin diskusjon i boken The Governance of China av den kinesiske presidenten Xi Jinping, oppfordret han Vesten til å erstatte arroganse med rettferdig konkurranse i forholdet til Kina. Gode forhold til Kina var blant prioriteringene i tysk utenrikspolitikk.
Wadephul på kollisjonskurs
Nesten nøyaktig 50 år senere hadde den tyske utenriksministeren Johann Wadephul til hensikt å reise til Kina. Egentlig skulle besøket forberede kansler Friedrich Merz’ Kina-reise senere i år. Men dette virker langt unna.
Kort tid før avreise trakk den tyske utenriksministeren ut kontakten og avlyste reisen – av planleggingsmessige årsaker. Fra starten av var Wadephuls besøksplanlegging i dårlig forfatning.
Wadephul regnes som mannen som implementerer tysk utenrikspolitikk utelukkende i henhold til Washingtons diktat. Nettstedet The Pioneer analyserte denne elendigheten i forhold til forholdet til Beijing: «Spesielt overfor Kina finner ikke CDU-mannen fra Husum den rette tonen».
Wadephul blir faktisk sett på som en elefant i et porselensverksted i de tysk-kinesiske forholdene. Hans opptreden gir inntrykk av at han ønsker å fortsette den anti-kinesiske vendingen i tysk utenrikspolitikk fra 1937, og igjen forfølge en allianse med Japan mot Kina og Russland.
Som en del av sin nylige Asia-reise til Japan og Indonesia i august, angrep han Kina og anklaget Beijing for en «stadig mer aggressiv holdning» i Taiwanstredet og i Øst- og Sørkinahavet.
Selv i Tokyo angrep Wadephul Beijing direkte. Han nevnte Kina som en kilde til trussel mot demokratiet og rettsstaten i regionen, og raste over at Kina truer «mer eller mindre åpent med å endre status quo ensidig og flytte grensene i sin favør».
Wadephul går i Baerbocks fotspor
En diplomatisk fornærmelse som, med hensyn til Helmut Schmidts krav om rettferdig behandling av Kina, bare kan beskrives som en 180-graders vending i tysk utenrikspolitikk. Wadephul går i fotsporene til den moraliserende utenrikspolitikken til den grønne utenriksministeren Annalena Baerbock. Hans destruktive potensial er imidlertid enda større enn forgjengerens.
Det var derfor ingen overraskelse at nesten alt gikk galt selv før reisen hans. De store næringslivslederne foretrakk å bli hjemme fordi Wadephul nå regnes som en som har potensial til å ødelegge enhver avtale i Kina.
Tilsvarende hadde heller ikke de viktige statspolitikerne i Beijing tid. Wadephul ville ikke ha møtt verken statsministeren, statsoverhodet eller hans nestleder.
Mye tyder på at Wadephul jobbet med et helt annet oppdrag – ikke å innlede en ny start i tysk-kinesiske forhold, men å sette stoppestedet som endepunkt. Men han trakk seg tydeligvis tilbake i siste liten.
Kanskje Washington selv kalte ham tilbake, fordi det potensielle toppmøtet mellom Donald Trump og Xi Jinping 30. oktober var det første man ventet på.
Denne antagelsen om ødeleggelse av forholdet virker urealistisk ved første øyekast. Kina har nylig igjen blitt Tysklands og EUs største handelspartner på grunn av Trumps tollpolitikk.
Berlin og Brussel har imidlertid gjort seg til nyttige brikker i Det hvite hus’ økonomiske krigsstrategi mot Kina. De mørke skyene av konsekvensene av denne politikken samler seg allerede på den europeiske himmelen.
Hybris, dobbeltmoral og koloniale tankemønstre
Verken tysk eller europeisk utenrikspolitikk synes forberedt på å anvende prinsippet om gjensidighet i internasjonale relasjoner. Men det er nettopp den koloniale forventningen fra Vesten som for tiden videreføres i forholdet til Kina.
Det er forventningen om at ens egne tiltak mot et annet land ikke vil bli besvart, fordi det landet ikke tør å gjøre opprør mot reglene etablert av Vesten. Men det er nettopp den holdningen som Helmut Schmidt alltid påpekte, og som den raske utviklingen i Kina fullstendig ignorerer.
Wadephul dukker bare opp i Asia som ridder Trumps væpner, som forsøker å bekjempe de kinesiske vindmøllene. Konkret beklager man Kinas restriksjoner på eksport av sjeldne jordarter for vestlige våpenselskaper uten å erkjenne at eksportforbudene til Kina kom fra USA. Man beklager kinesiske tollsatser på amerikanske produkter uten å nevne at det første skuddet i handelskrigen med Beijing tydeligvis ble avfyrt av USA. Man tillater via Nederland at en kinesisk chipprodusent settes under vestlig kontroll, og klager deretter over at Kina ikke lenger leverer brikker til Europa og at Volkswagens produksjonslinjer står stille. Og man ønsker å lære Beijing moral om menneskerettigheter, men støtter – slik den tyske regjeringen gjør – Israels folkemord på palestinere på Gazastripen, med våpen- og handelsprivilegier.
Det som angår tysk utenrikspolitikk er at med Johann Wadephuls figur får dobbeltmoralen følge av en historisk voksen, særlig ubehagelig og i internasjonal politikk nesten dødelig egenskap: hybris, en nådeløs overvurdering av seg selv. Han tror seriøst at man kan utføre USAs ordre mot stormakten Kina uten å lide alvorlig skade selv.
Wadephuls ubetingede vilje til å utfordre Beijing blir absolutt ledd av der, på samme måte som man forstår en hundebjeff som et uttrykk for sin herre. Men samtidig – og her bør ikke Wadephul la seg villede av sine rådgivere – er Kina et land som er klart til å akseptere en utfordring.
Den tyske føderale regjeringen ødelegger forholdet til Kina
Den som tror at man i Kina må vekke minner om keiser Wilhelm og hans beryktede «Hun-tale» ved landstigningen av det tyske ekspedisjonskorpset for det vestlige koloniale oppdraget til Kina, vil kanskje bli overrasket over svarene et land er i stand til å gi, som i dag regnes som en global teknologileder på nesten alle områder.
Det som er klart – og dette kan være Johann Wadephuls største misforståelse – er at den føderale regjeringen til kansler Friedrich Merz og visekansler Lars Klingbeil er i ferd med å ødelegge forholdet til stormakten Kina og vedta USAs fiendeerklæringer.
Dermed truer 50 år med tysk-kinesiske forhold med å ta slutt, og en enestående selvdestruksjon av landet vårt er satt i gang, som konsekvensene av sanksjonspolitikken mot Russland bare var en lett forsmak på.
Kina er et sentrum for den multipolare verdensorden. Denne innsikten er presserende nødvendig. En tysk utenrikspolitikk som handler i den desperate opprettholdelsen av USAs dødsdømte unipolare verdensorden er dømt til å mislykkes. I den tyske befolkningens interesse ligger det imidlertid å ha gode forbindelser med dette sentrum.
Denne artikkelen ble først publisert på tysk i Berliner Zeitung.
Sevim Dağdelen er et tidligere parlamentsmedlem, publicist og utenrikspolitisk talsperson for Bündnis Sahra Wagenknecht (BSW). Hun var i mange år nestleder i den tysk-kinesiske parlamentariske gruppen i den tyske Forbundsdagen.
