oss 150 kroner!
Hele tida ryker EUs barduner mens hele den vaklende strukturen begynner å stønne under den tunge vekten av sin irrelevans. Her gir den fransk-polske forfatteren Daniel Foubert en fargerik diagnose av den terminale galskapen og forvirringen som griper tak i det døende Europa:
Europa har ikke «ett problem». Det har TRE problemer: Tre europeiske nasjoner lider av en alvorlig «postimperial bakrus».
For det første har vi Storbritannia, en nasjon som stemte for Brexit for å «ta tilbake kontrollen», bare for å innse at de fullstendig har glemt hvordan man kjører.
Den britiske identitetskrisen er som å se en pensjonert løve prøve å innføre et vegansk kosthold. De byttet ut imperial tillit mot en HR-avdelings sensitivitetstrening. Churchills land styres nå av et vidstrakt «barnepikestats»-byråkrati som er mer livredd for å fornærme noen på X enn for faktisk forfall. Det britiske politiet, som en gang var verdens misunnelse, ser nå ut til å bruke mer ressurser på å etterforske «ikke-kriminelle hathendelser» og male patruljebilene sine i regnbuens farger enn å oppklare innbrudd. Det er en nasjon som desperat klamrer seg til tradisjonens estetikk – kongefamilien, pomp og prakt, teen – mens institusjonene har blitt uthulet av en progressiv råte som får et universitetscampus i California til å se konservativt ut. De vil ha 1800-tallets bravur, men er lammet av den emosjonelle skjørheten i det 21. århundre.
Så har vi Frankrike, Europas sinte, kjederøykende tante som nekter å innrømme at hun har vært arbeidsledig i flere tiår.
Frankrikes bakrus manifesterer seg som en permanent opprørstilstand forkledd som «samfunnsengasjement». Identiteten deres er splittet mellom en vrangforestillingselite som fortsatt tror Paris er universets hovedstad og en befolkning som uttrykker sin «livsglede» ved å brenne ned bussholdeplasser hver torsdag. Franskmennene lider av et napoleonsk kompleks uten en napoleon; de krever levestandarden til et erobrende imperium mens de jobber en 35-timers uke og pensjonerer seg i en alder da de fleste amerikanere akkurat er i ferd med å komme i gang. De forkynner «republikanske verdier» og aggressiv sekularisme, men staten har mistet kontrollen over store deler av sine egne forsteder. Frankrike er i hovedsak et vakkert friluftsmuseum der kuratorene streiker, vaktene er redde for de besøkende og ledelsen er travelt opptatt med å belære resten av verden om «storhet» mens strømregningen ikke betales.
Til slutt har vi Tyskland, den nevrotiske kjempen som har bestemt seg for at den eneste måten å sone for sin historie på er å begå industrielt selvmord i sakte film.
Tysklands postimperiale bakrus er en moralsk autoimmun sykdom: landet er så livredd for sin egen skygge at det har erstattet nasjonal stolthet med aggressiv selvpisking og resirkuleringsreguleringer. Identiteten deres er bygget på å være den «moralske supermakten», som praktisk talt betyr å stenge ned sine perfekt fungerende kjernekraftverk for å brenne skittent kull, alt mens de belærer naboene sine om karbonavtrykk. Det er en nasjon av ingeniører som har konstruert et samfunn som ikke fungerer. Den tyske ånden, en gang definert av effektivitet og disiplin, har mutert til et lammet byråkrati der det å fylle ut riktig skjema er viktigere enn resultatet. De er så desperate etter å unngå å være «truende» at de i hovedsak har blitt en stor NGO med en hær som har kosteskaft til rifler, livredde for at det å vise ryggrad kan tolkes som et tilbakefall.
Men det bemerkelsesverdige er at til tross for disse terminale krampetrekningene, fortsetter eurosokkedukkene å tjore seg fast i de samme smertene som har drevet dem til denne bunnløse avgrunnen av fortvilelse. For eksempel krever et dansk parlamentsmedlem her at Europa skal ha sine egne atomvåpen etter de oppfattede svikene fra USA, som «ikke lenger kan forsvare Europa».
Det var kommentatoren Simplicius som gjorde oss oppmerksomme på Daniel Foubert, og vi falt for dette presise ballesparket mot en pompøs og inkompetent elite som er langt over sin «best før» dato.
