oss 150 kroner!
Skjulte pengestrømmer kan ha påvirket rapport nr. 9 som Gunhild Alvik Nyborg omfavnet i debatten 17. mars 2020 — ifølge engelske storaviser. Nå går hun i strupen på Pål Steigan for «misrepresentering av forskning». Men hva sa hun, og hva sa Steigan i mars 2020?
I Debatten 17. mars 2020 satt Gunhild Alvik Nyborg i NRK og sa at hun var «enig med forskerne i alt de skriver» i rapporten fra Imperial College – rapport nr. 9, den samme datamodellen Aftenposten senere beskrev som helt utslagsgivende for nedstengningen i vestlige land som Storbritannia, USA og Norge. Det var denne rapporten også WHO hovedsaklig hvilte seg på.
Rapporten som i ettertid er blitt kraftig kritisert både faglig og for manglende åpenhet om finansiering fra vaksineprofitører i forrige ukes britiske skandale.
Nyborg gikk enda lenger enn den omstridte rapporten og mente at 20.000 døde nordmenn hørtes «lavt ut», sammenlignet med professor Neil Fergusons verste fall.
Samtidig publiserte Pål Steigan artikler som gjennomgikk tallene fra Italia, påpekte at nesten alle døde var svært gamle og multisyke, skrev at koronaviruset «ikke er den nye Svartedauen» – og advarte mot å bruke krisen til sjokkpolitikk og masseovervåking.
Når fasiten tre år senere viser at Sverige – landet som ikke fulgte hverken Nyborg eller Imperial College, men holdt samfunnet mer åpent – ifølge Forskning.no har hatt lavest overdødelighet i Europa (6), blir spørsmålet rimelig:
Med hvilken troverdighet kan Nyborg i dag slå fast at det er Steigan som tar så «inn i hampen» feil at han bør stenges ute fra offentligheten?
Nyborgs historieløse kritikk
Man skulle tro at når en forsker går så hardt ut mot en meningsmotstander fem år etterpå, så ville det minste kravet være å rydde i egne, svært dramatiske feilvurderinger fra pandemiens første uker.
Det skjer ikke. Tvert imot fremstår Nyborgs angrep som om 2020 aldri har funnet sted.
Hun sier i Nettavisen at Steigan «misrepresenterer forskning». Men hvem misrepresenterte hva?
Hun hevdet at 20.000 døde nordmenn var «optimistisk». Hun sa at covid «lignet mer på pest».
Hun mente at dagens strategi ville føre til «samfunnskollaps». Hun hevdet at kolleger som var uenig «ikke hadde satt seg inn i tallene». Hun oppfordret til full nedstengning til og med strengere enn Italia.
Dette ble sagt av en forsker som samtidig uttrykte full tillit til en matematisk modell som nå er gjenstand for korrupsjonsmistanke i britisk presse – og som fagmiljøer i ettertid har plukket fra hverandre som en av de mest feilslåtte folkehelsemodeller i nyere historie.
Hvis dette er startpunktet, er det vanskelig å se for seg hvordan Nyborg kan være en troverdig dommer over hvem som representerer «vitenskapen».
Hva mener Nyborg med å «misrepresentere hennes forskning»?
Krever enighet i data, lojalitet i «fortelling»?
Nyborgs anklage om at Pål Steigan «misrepresenterer» Gunnhild Nyborgs forskning hviler ikke på feil bruk av data, men på et implisitt krav om total enighet.
Steigan viser til en fagfellevurdert studie der Nyborg er andreforfatter, og han er eksplisitt enig i et sentralt funn: Skadens omfang slik den dokumenteres i materialet. Uenigheten gjelder årsaksforklaringen.
Å hevde at dette er misrepresentasjon, er å forveksle vitenskapelig uenighet med illojalitet.
I vitenskapen er det helt legitimt – ja, nødvendig – å skille mellom empiri og fortolkning. Data kan være robuste selv om årsaksmodellene er omstridte.
Når man ikke lenger får lov til å bruke dokumenterte funn uten samtidig å adoptere forfatternes helhetlige narrativ, har man forlatt vitenskapens grunnregler og beveget seg over i tribalistisk gruppetenkning: Enten er du enig i alt, eller så er du diskvalifisert fra å vise til noe.
Dette representerer et alvorlig brudd med vitenskapelig redelighet. Kravet om total samstemthet er ikke et forsvar for sannhet, men et forsøk på å beskytte en konsensus mot kritisk analyse.
I et slikt klima blir «misrepresentasjon» et moralsk stempel, ikke en faglig innvending – og vitenskapen reduseres til eiendom for dem som kontrollerer fortellingen.
Pål Steigan misrepresenterte ikke White og Nyborgs forskning. Det er ganske enkelt feil. Men likevel stod det i overskriften i Nettavisen i går. Ført i pennen av forskeren Gunnhild Nyborg.
Forsker av utdanning – ikke av sinn
I Debatten 17. mars 2020 begrunnet Gunhild Alvik Nyborg hvorfor publikum burde lytte til henne, med henvisning til egen faglige bakgrunn. Hun fremsto som representant for «forskningen», for tallene, for alvorligheten. Autoriteten lå ikke i argumentene, men i hvem hun var: Forsker.
Men nettopp her ligger problemet.
For vitenskap er ikke først og fremst en tittel. Det er et sinnelag. Et sett med intellektuelle dyder: Metodisk ydmykhet, åpenhet for motargumenter, vilje til å revidere egne hypoteser – og respekt for fri meningsutveksling, også med dem som senere viser seg å ha rett.
Dette sinnelaget var fraværende i mars 2020.
Nyborg erklærte full enighet med Imperial College-rapport nr. 9 – uten forbehold. Hun avviste avvikende vurderinger som uinformerte. Hun omfavnet verstefallsscenarier som så realistiske at det var mer som en «pest» – og at Blücher var på vei inn Oslofjorden.
Hun gikk lenger enn modellen selv. Modellen som vi nå vet er kritisert som kanskje rett og slett korrupt.
Og hun bidro aktivt til å legitimere en politikk som i ettertid har vist seg å være bygget på feilaktige antakelser, overdrevne estimater og manglende åpenhet om bindinger — hvorpå Sverige trakk det lengste strået.
Da kritiske stemmer – som Pål Steigan – stilte spørsmål ved tallene, aldersprofilen på dødsfallene og konsekvensene av nedstengning, ble de ikke møtt med faglig nysgjerrighet, men med moralsk avvisning.
Mediet han representerer i burde stenges ute mener hun. Perspektivene hans diskvalifiseres – også i ettertid.
Dette er ikke vitenskapelig tenkning. Det er autoritetstenkning.
Når Nyborg i går anklager Steigan for å «misrepresentere forskning» fordi han skiller mellom data og fortolkning, avslører hun ikke uredelighet fra Steigan, men sitt eget syn på vitenskap: At forskning er et lukket system der empiri og narrativ må tas samlet, og der uenighet er en form for illojalitet.
Men vitenskapen eies ikke av forskere. Den eies av metoden. Å være forsker av utdanning gir ingen immunitet mot gruppetenkning, overmot eller moralsk sensur.
Tvert imot forplikter det til det motsatte. Når denne forpliktelsen erstattes av krav om konsensus, kontroll over hvem som får ytre seg, og stempling av legitim uenighet som «misrepresentasjon», har man forlatt forskningens ånd – selv om man fortsatt bærer tittelen.
Pål Steigan misrepresenterte ikke Nyborgs forskning.
Det er en uriktig påstand.
Det som derimot misrepresenteres, er hva vitenskap faktisk er.
Fra steigan.no 10. april 2020:
