NATO-ledere snakker om en ny verdenskrig – hvorfor?

0
EU-lederne hisser til krig.

I løpet av helga sammenlignet Tysklands forbundskansler Friedrich Merz Russlands president Vladimir Putins strategi i Ukraina med Hitlers i 1938, da han tok den tysktalende Sudetenland-regionen i Tsjekkoslovakia før han fortsatte å erobre en stor del av kontinentet. «Hvis Ukraina faller, vil han ikke stoppe. Akkurat som Sudetenland ikke var nok i 1938», sa Merz på en partikonferanse lørdag.

Dette kom dager etter at NATOs generalsekretær Mark Rutte holdt en tale der han advarte om at «en konflikt står for døren» og at «vi må være forberedt på omfanget av krigen våre besteforeldre eller oldeforeldre utholdt». Rutte sa at Russland kunne være klar til å bruke militærmakt mot NATO innen fem år. Sjefen for det franske militæret sa nylig at Frankrike var i faresonen «fordi de ikke er forberedt på å akseptere tapet av sine barn».

Dette er Wahnsinn, galimatias på mange nivåer

Den tyske forbundskansleren som har tatt til orde for den største militariseringa av Tyskland siden Hitlers opprustning på 1930-tallet er ikke snau når han de facto sammenlikner Vladimir Putin med Adolf Hitler. En sak er at sammenlikninga både historisk, militært og på andre måter er totalt hinsides, en annen sak er at når du har spilt «Hitler-kortet» har du sagt at diplomatiet ikke lenger har noen rolle, for hvem vil forhandle med «Hitler».

Og Mark Rutte er ikke snauere når han sier at «vi må være forberedt på omfanget av krigen våre besteforeldre eller oldeforeldre utholdt». Det han sier i klartekst er at vi står overfor en tredje verdenskrig og at vi må være forberedt på at Europa legges i ruiner.

Det var det samme budskapet Jonas Gahr Støre hadde i DN Helg 7 Juni 2024 på stranda i Normandie på D-dagen:

«Jeg tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen».

Dette er også vanvidd fordi enhver nøktern analyse viser at Russland ikke har noen «Drang nach Westen».

Det er Vesten som har rettet djupe angrep mot Russland fra svenskene med Karl XII. til Napoleon til Storbritannia og Nazi-Tyskland.

Bortsett fra 2. verdenskrig (Operation Barbarossa i 1941, ledet av Nazi-Tyskland med støtte fra flere europeiske land), er de mest kjente eksemplene:

  • Napoleons invasjon i 1812: En massiv fransk-ledet koalisjon (med tropper fra hele Europa) som nådde Moskva, men ble knust av russisk motstand, logistikkproblemer og vinter.
  • Svenske invasjoner, som Karl XIIs kampanje i Great Northern War (1700–1721), der Sverige invaderte russisk territorium først, men til slutt tapte og mistet Baltikum til Russland.
  • Polsk-litauiske invasjoner, som under «Time of Troubles» (russisk: Смутное время) (1605–1618), der Polen okkuperte Moskva midlertidig.
  • Krim-krigen (1853–1856): Britisk-fransk-osmansk koalisjon som invaderte Krim-halvøya (russisk territorium).

Disse vestlige invasjonene har ofte feilet spektakulært, og de har bidratt til et russisk narrativ om å være omringet og defensivt – noe som fortsatt preger russisk selvforståelse.

Dette pekte vi på i artikkelen:

De leker med ilden, men er ute av stand til å takle den

En ytterligere grunn til at krigserklæringene fra Rutte, Merz, Støre & co er galskap er at Vest-Europa ikke har noen som helst forutsetninger for å føre en krig mot Russland.

De som fantaserer om dette snakker om det kombinerte atomarsenalet til Storbritannia og Frankrike, og det er krefter i Tyskland som ønsker å bli en del av dette.

Både kvantitativt og kvalitativt er det en enorm ubalanse mellom Russlands atomarsenal og det kombinerte arsenalet til Storbritannia og Frankrike. Ideen om at UK og Frankrike alene kunne «stille opp mot» Russland i en atomkonflikt er realistisk sett hinsides.

Russland har 10 ganger flere stridshoder enn UK og Frankrike til sammen. Russland har også et stort antall taktiske (ikke-strategiske) atomvåpen (ca. 1500–2000), som er ment for slagmarken og ikke begrenset av avtaler – noe verken UK eller Frankrike har i betydelig grad. (Kilde: SIPRI med flere.)

Vi har sjekket dette med KI-systemet Grok og fikk følgende svar vi har kontrollert:

Leveringssystemer (triaden):

Russland har en full atomtriade: landbaserte ICBM-er (interkontinentale missiler), ubåtbaserte SLBM-er og strategiske bombefly. Dette gir stor fleksibilitet, overlevelsesevne og evne til både første- og andreslag.
Frankrike har ubåter (SLBM) og flybaserte missiler (ASMP-A).
UK har kun ubåter (Trident-missiler).
Ingen av dem har full triade, og deres arsenaler er designet for minimum avskrekking (minimum credible deterrent), ikke for å matche en stormakt som Russland.

Overlevelsesevne og rekkevidde:

Russlands arsenal er spredt over et enormt territorium, med mobile missiler, mange ubåter og høy beredskap (ca. 2 100 stridshoder på høy alert, sammen med USA). UK og Frankrikes ubåter er sårbare hvis de oppdages, og de har færre plattformer.

Moderne teknologi:

Russland moderniserer raskt (nye missiler som Sarmat, Avangard hypersoniske glidemissiler, etc.), og har også taktiske våpen med lavere ytelse for begrenset bruk. Frankrike og UK har avanserte systemer (Trident II D5 for UK, M51 for Frankrike), men i mye mindre skala.

Konklusjon:

Selv om UK og Frankrikes atomvåpen er høyteknologiske og ubåtbaserte (vanskelige å ødelegge i et førsteangrep), ville de ikke kunne motstå eller matche Russland i en fullskala atomkonfrontasjon. Russlands overlegenhet i antall, variasjon og dybde gjør at en slik sammenligning er urealistisk. Deres rolle er primært nasjonal avskrekking og bidrag til NATO (sammen med USA), ikke å erstatte en supermakt som Russland alene.Kilder som Federation of American Scientists (FAS) og SIPRI understreker at Russland + USA fortsatt dominerer med ~87–90% av verdens atomvåpen, og at europeiske arsenaler er minimale i sammenligning.

Så langt Grok. Dette er lett tilgjengelige fakta.

Vi vil føye til at Russland også har hypersoniske våpen som delvis er testet ut og som ikke Storbritannia eller Frankrike er i nærheten av å ha. De har heller ikke noe uavhengig satellittovervåkingssystem som kan styre missilene deres dersom de ikke får hjelp av USA. Det har Russland.

Dessuten har vi det forholdet at Russland ikke har noe som helst å tjene på en krig med Europa.

Hva skal Russland med det politiske, sosiale og økonomiske konkursboet som er Vest-Europa? Vest-Europa trenger ikke Russland for å ødelegge seg, det klarer de utmerket sjøl.

Ser vi på de militære styrkene til «koalisjonen av de villige» er de i sørgelig forfatning, sett fra et militært standpunkt. Mens den russiske hæren har snart fire års knallhard kamperfaring i Ukraina mot det beste NATO har av konvensjonelle våpen har vestlige hærer vært mer opptatt av kjønnsidentifikasjon og woke enn å faktisk være dugelige i krig.

Befolkninga i Europa har heller ikke noe lyst på krig. De kan nok støtte milliardbevilgninger til regimet i Ukraina, men å sjøl skulle ofre livet i en krig de ikke tror på eller ser noen grunn til, er helt uaktuelt.

Ingen målinger viser et flertall – eller engang en sterk minoritet – som aktivt ønsker krig mot Russland. Tvert imot: De fleste ville unngå personlig involvering, selv defensivt. Dette understreker hvor upopulær en direkte konfrontasjon ville være i opinionen. Kilder inkluderer Forsa, ZMSBw (Bundeswehr), Körber-Stiftung og internasjonale som Le Grand Continent.

Per desember 2025 har Bundeswehr ca. 182.000–184.000 aktive soldater. Målet er å øke til 203.000 innen 2031, men selv det er tvilsomt. Hitler sendte 4 millioner mann mot Sovjetunionen i Operation Barbarossa og tapte.

Mens Russland har en enorm strategisk dybde, noe både Napoleon og Hitler bittert fikk erfare, har ikke Tyskland strategisk dybde i det hele tatt. Overfor Russland har de heller ingen Alper å gjemme seg bak.

En full krig – katastrofe for Europa

Kort sagt: Dersom de militaristiske galningene skulle få det som de tydeligvis tørster etter, en krig som den våre besteforeldre opplevde i Europa, ville Europa sjøl være fremste offer. Byene våre ville igjen bli ruinhauger og kanpt mulige å gjenreise. Livet og sivilisasjonen, slik vi kjenner det, ville være over.

Hvorfor hisser de da til krig?

Dette er den store gåten? Hvorfor ser det ut til at det militært overlegne USA ønsker å avslutte krigen, mens det totalt uforberedte Europa absolutt vil ha krig? Dette spørsmålet må granskes grundig.

Dette har sjølsagt å gjøre med at Europas økonomiske system er i ferd med å bryte sammen. Det har å gjøre med at «eliten» har satset nasjonalformuen på en krig de har tapt og at de frykter konsekvensene når dette går opp for de velgermassene de har lurt trill rundt. Men det er opplagt at årsakene til så katastrofale feilvurderinger må ha enda djupere grunner enn dette.

Vi vil komme tilbake til dette igjen og igjen.

Men det som ser ut til å være åpenbart er at det europeiske krigspartiet ikke har gitt opp håpet om å trekke USA tilbake til Europa, tilbake til krig mot Russland, for bare da vil regnestykkene deres gå noenlunde opp.

For å få til det trenger de en stor nok provokasjon og i den sammenhengen snakker en del om «Pearl Harbor».

Analysen kommer primært fra Alastair Crooke (tidligere britisk diplomat og MI6-mann, nå kommentator) i et intervju som ble delt mye på X i dag (16. desember 2025). Han hevder at:

  • Europa (spesielt NATO-dominerte deler av EU) ikke har kapasitet til å slå Russland militært alene – mangler penger, våpen og mannskap.
  • Likevel snakkes det mye om krig i europeiske kretser, som har blitt «messianske» i sin liberale verdikamp mot «autokrati» (les: Russland).
  • Derfor kan noen aktører ønske en provokasjon – f.eks. en hendelse i Baltikum (trange farvann/luftrom der det er lett å senke et skip eller skyte ned et fly) – som tvinger fram en eskalering.
  • Målet: Skape en «Pearl Harbor»-lignende situasjon som drar Trump-administrasjonen inn i en direkte konfrontasjon med Russland, mot Trumps vilje (som prioriterer fredsforhandlinger og fokus på Kina/Arktis).

Crooke sier rett ut: «Europe cannot fight a war with Russia, but it could provoke a war with Russia».

Se også denne samtalen mellom Crooke og Glenn Diesen:


Deepfake med «Mcgregor»

Mange lesere har gjort oss oppmerksom på at en artikkel vi publiserte i går inneholdt en deepfake video angivelig med Douglas Macgregor. De har rett. Feilen er vår. Vi skulle ha avslørt dette, men vi får ta det som en advarsel.

Det kommer til å bli mye vanskeligere å skille mellom ekte og falske videoer, så det er bare å skjerpe seg.

Vi valgte å fjerne artikkelen.

Red.

Forrige artikkelHva vet vi om dansk imperialisme?
Neste artikkelNorske soldater kan sendes i «dødens krybbe» etter møtet i Berlin 15. desember
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).