oss 150 kroner!
«Forsvaret skal være underlagt politikken. Når det motsatte skjer, er det demokratiet som taper».
EU og NATO liker å framstille seg som forsvarsallianser bygget på frivillighet og demokrati. I realiteten har begge utviklet seg til strukturer som i økende grad presser medlemslandene inn i en ensrettet militær kurs. Spania er blant landene som nå setter foten ned. Det er ikke uttrykk for svakhet, men for politisk ansvar.
Spanias forsvarsminister Margarita Robles har vært tydelig på at landet ikke vil underordne sin forsvarspolitikk et stadig mer sentralisert militært maktapparat i EU og NATO. Kritikken hennes handler ikke om samarbeid, men om maktforhold. Når Brussel og NATOs hovedkvarter i praksis begynner å definere forsvarsbudsjetter, trusselbilde og militær struktur for medlemslandene, beveger man seg bort fra demokratisk styring og over i militær overstyring.
Under et møte der veteraners situasjon og ettervern ble diskutert, var vi begge enige om et grunnleggende prinsipp. Vi ønsker ikke flere veteraner. Ikke fordi veteraner mangler verdi eller respekt, men fordi hver veteran er et bevis på at politikken har sviktet. Krig produserer ikke bare helter. Den produserer traumer, tapte livsmuligheter og familier som lever med konsekvensene resten av livet. Når antallet veteraner øker, er det ikke et tegn på sikkerhet, men på politisk fallitt.
Krigen i Ukraina har blitt brukt som brekkstang for å akselerere en permanent militarisering av Europa. EU snakker nå åpent om opprustning, våpenproduksjon og militær integrasjon som langsiktige strukturer. NATO krever høyere forsvarsutgifter og mer bindende militære forpliktelser. Alt presenteres som nødvendig og uunngåelig. Spania utfordrer dette premisset.
Robles har vært klar på at støtte til Ukraina ikke kan brukes som blankofullmakt for å gjøre militær makt til det dominerende politiske verktøyet. Konflikter må løses diplomatisk. Ikke ved å aktivere kuler og krutt. Ikke ved å normalisere krig som politisk instrument. Når våpen blir førstevalg, har politikken allerede tapt.
Her ligger den virkelige faren. Når militarisering begynner å styre politikken og ikke omvendt, beveger samfunnet seg i autoritær retning. Forsvar og militærmakt skal være underlagt politiske beslutninger. Ikke definere dem. Når sikkerhet reduseres til et spørsmål om våpensystemer, budsjetter og militære doktriner, forsvinner rommet for diplomati, forhandling og sivile løsninger.
Denne utviklingen er ikke begrenset til EU og NATO som institusjoner. Vi ser tydelige tendenser også i Norge. I økende grad er det Forsvaret og militære fagmiljøer som setter premissene for politikken, mens folkevalgte i stor grad nikker og følger etter. Debatt erstattes av lojalitet. Spørsmål erstattes av konsensus. Når politikere lar seg styre av militære vurderinger uten reell politisk motstand, er det demokratiet som taper.
Spania har advart mot denne utviklingen. Flere land deler bekymringen, særlig i Sør-Europa og deler av Vest-Europa, selv om få uttrykker det åpent. Erfaringene fra de siste tiårenes kriger viser at militær makt sjelden løser de problemene den påstås å håndtere. Den skaper nye konflikter, nye fiendebilder og nye veteraner.
Det mest alvorlige er hvordan beslutninger om militær oppbygging i økende grad flyttes bort fra nasjonale parlamenter og over til teknokratiske og militære strukturer. Dette svekker demokratisk kontroll. Forsvarspolitikk er ikke et teknisk spørsmål. Det er et politisk og moralsk valg.
NATO framstår i dag som en struktur der amerikanske interesser i stor grad setter rammene. Europeiske land forventes å ruste opp raskt og bruke stadig mer ressurser på militær kapasitet, ofte på bekostning av velferd og sosial stabilitet. Spania stiller et legitimt spørsmål. Hvem tjener denne utviklingen, og hvem betaler prisen.
EU følger samme spor. Under slagord som strategisk autonomi bygges det opp militære strukturer som i praksis reduserer nasjonal handlefrihet og politisk kontroll.
Spania minner Europa om noe grunnleggende. Sikkerhet skapes ikke først og fremst gjennom våpen. Den skapes gjennom diplomati, politisk mot og vilje til å løse konflikter før de blir til krig. Militær makt skal være siste utvei, ikke styrende prinsipp.
Vi trenger færre veteraner, ikke flere. Og vi trenger politikere som styrer militæret, ikke militæret som styrer politikken.
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.
