oss 150 kroner!
Hvorfor regnes noen liv som mer verdifulle enn andre?
Hvorfor aksepteres at våre «venner» bryter folkeretten, mens våre «fiender» møtes med sanksjoner og krig?
Hvorfor gjelder ikke de samme regler for Loke som for Tor?
Når ble ytringsfrihet omgjort til sensur og kriminalisering av meninger?
Hvordan kunne Norge gå fra å være fredsnasjon til å bli krigsstat?
Spørsmålene er mange og ubehagelige. I året som nå snart er historie har de blitt flere. Hvorfor stemmer ikke våre kart med terrenget som omgir oss?
Husker du bildene fra Butsja? Lik i gatene etter at russiske styrker hadde trukket seg ut. Skutt med kaldt blod, fikk vi høre. Kort tid etter ble dette påskudd for å bryte fredsforhandlingene.
Les artikkelserien Bucha – iscenesettelse med rekvisitter hentet fra kjølerommet? Artiklene har emneknaggen @Bucha.
Utafor Venezuela ser vi andre bilder, denne gang i sanntid. USA fyrer av raketter mot småbåter, og dreper alle ombord. Narkosmuglere, sier Trump, fredelige fiskere sier andre.
Siste rakettangrep etterlot et par overlevende, klamrende til vrakgods. De ble raskt «eliminert» av nye raketter. Levende vitner ville være for avslørende.
Hittil har et hundretalls mistet livet.
Uten lov. Uten dom.
Mens våre media kunne skrive side opp og side ned om Butsja, er det laber interesse for USAs rakettangrep og båtkapringer. Sjøfartsnasjonen Norge holder kjeft, og ser fortsatt USA som den frie verdens forkjemper.
At årets fredsprisvinner støtter angrepene og krigsforberedelsene mot sitt eget land, forties i hyllesten.
Hvor mange palestinere må bøte livet for hver drept israelsk jøde?
Dødstallene fra Gaza og Vestbredden stiger stadig – til tross for påstått «våpenhvile». Kanskje har de allerede passert 100.000? Til sammenligning ble rundt 1.200 jøder drept under Hamasangrepet for drøye to år siden.
Betyr dette at et jødisk liv er hundre ganger mer verdt enn et palestinsk?
Når jødiske minnedager markeres her hjemme, møtes vi av den ene gripende fortellingen etter den andre.
At seks millioner jøder – og dobbelt så mange russere – ble drept som følge av en overmenneske-ideologi, er en tragedie.
I Norge, under siste verdenskrig, døde flere russere enn både nordmenn og deporterte jøder til sammen. Det er de sistnevnte som hedres, mens minnet om falne russiske krigsfanger og soldater viskes vekk.
Vi hører ofte om hvor utrygt det er å være jøde i Norge. I den grad dette stemmer, kan en forklaring være jødestaten Israels krigsforbrytelser i Gaza – og manglende kritikk fra jødiske miljøer.
En av tre nordmenn oppgir å mislike muslimer. En av åtte å mislike jøder. Hvorfor er få opptatt av muslimenes trygghet?
I flere europeiske land, som Tyskland og Storbritannia, er situasjonen verre. Demonstrasjoner mot Israels folkemord i Gaza forbys. Palestinaskjerf og hodeplagg erklæres ulovlig. Aktivister arresteres, fengsles og bøtelegges.
Europas politikere kvier seg for å kritisere jødiske interessegrupper. Dobbeltmoralen trumfer både sannhet og rettferd. EUs våpeneksport til Israel når nye høyder. Her hjemme uthuler Stoltenberg Oljefondets etiske regler sånn at det atter blir fritt fram å investere i Israels krigsforbrytelser og landrøveri.
Boikott av Israel står ikke på Norges dagsorden, verken i idrettsarrangementer eller i Melodi Grand Prix.
Mot Russland er det omvendt. Russerhat fremmes. Håpet om fredelig sameksistens, handel, fred og nedrustning undergraves.
Putin fremstilles som djevelen selv. Han gis ansvaret for «fullskalakrigen». Zelensky – og vårt eget Dagbla´ – er blant de ivrigste. At Putin fikk langt større oppslutning ved fjorårets valg i Russland enn noen vestlig leder har fått i sine valg, forties. Om vi velger å tro uavhengige meningsmålinger, støtter russere flest opp om Putins «spesialoperasjon» i Ukraina.
Vil krigen ta slutt om Putin dør? Neppe. Andre står klare til å overta. Kanskje tidligere president Medvedev? Kanskje er han enda mer opptatt av å ivareta russiske sikkerhetsinteresser?
Verden håper på snarlig fred. Hva med Ukrainas Zelensky? «Måtte Putin endelig forsvinne fra denne verden», var hans julehilsen. For få dager siden ble ukrainske kampdroner sendt mot Putins bolig.
Sånt minner om Gaza, og Israels målrettede bombeangrep på palestinske forhandlere i Qatar.
Når ble demonisering og mord veien til fred?
– Vi kan ikke stole på Russland. De bryter løfter, hører vi fra de som ikke vil kjenne historien.
I 1991 oppløste Russland frivillig og fredelig sitt imperium mot løfte om ingen NATO-ekspansjon østover.
Få år etterpå begynte utvidelsene, under president Clinton, og fortsatte under Bush som presset NATO-landene til å love Ukraina det NATO-medlemskapet som 80% av befolkningen var i mot.
Seinere har Vesten bevisst brutt flere avtaler, blant annet Minsk-avtalene som kunne gitt Ukraina den freden med Russland som Zelensky vant valget på.
Å beskylde motparten får løgn mens en selv juger så det renner, er dessverre ikke uvanlig. I Ukraina som i andre kriger er sannheten det første offer.
Mens krigen pågår advarer NATOs generalsekretær Mark Rutte: Innen fem år kan Russland angripe NATO-land.
Vår egen Barth Eide er fornøyd med at Norge på to år har gitt Ukraina krigsstøtte på 170 milliarder kroner, i tillegg til rundt 50 milliarder årlig til ukrainske flyktninger.
Med krigstrusler som bakteppe, skal vi europeere presses til å akseptere skyhøye forsvarsbevilgninger. Velferden skal reduseres, krigsbudsjettene skal flerdobles.
Er sånt i vanlige folks interesse?
Et enstemmig Storting har vedtatt å bruke 160 milliarder kroner årlig til forsvaret. Eller nesten det samme som utgiftene til hele vårt skolesystem.
Hvor mye vil forsvinne i feilinvesteringer, manglende kompetanse og konstruerte trusselbilder?
Riksrevisjonen – og ulike økonomieksperter – klager stadig over manglende kontroll med statlig pengebruk. Klimaaktivister frykter utslipp og temperaturøkning.
Hva om de inkluderte våpensmiene og krigene vi støtter? Kanskje er krig den største klimatrussel av alle?
Nylig avslørte VG at en planlagt gassmaske-donering til Ukraina kostet hundre ganger mer enn nødvendig. Hvor skulle mellomlegget havne?
Våre nye jagerfly, F35, er et pengesluk fra ende til annen. Totale kostnader er beregnet til over 500 milliarder kroner.
Ulike norske regjeringer har hatt som førsteprioritet å tekkes USA. NATOs paragraf fem presenteres som garantien for vår frihet. Med «America first» såes det tvil.
Det er bra om USA overlater Europa til europeerne. Det er også bra om EUs politikere overlater Norge til oss nordmenn. Selv ser jeg europeiske NATO/EU-land som en langt større trussel mot vår uavhengighet og frihet enn vår mektige nabo i nordøst – som vi har hatt fred med i over tusen år.
Om norske interesser er viktigst, burde vi og våre politikere satse mer på et nasjonalt forsvar. Og samtidig bygd fred og forståelse med våre naboland, inkludert Russland.
Mye lovende skjedde rundt årtusenskiftet, blant annet visumfrihet for grenseboere og stadig mer omfattende Nordkalott-samarbeid. Så ble alt torpedert av våre politikere: 12 amerikanske militærbaser i Norge, altomfattende boikott av Russland, og våpen for milliarder til et Ukraina fjernt fra «våre verdier».
Skulle NATOs Rutte, mot de fleste odds, få rett i sine krigs-spådommer, ligger ansvaret hos vestlige politikere som velger konfrontasjon framfor diplomati. Sånn er det fortsatt, selv om det nå snakkes fred over hodet på russerne. Kanskje mest for å blidgjøre Washington? Sånn at Ruttes «pappa Trump» ikke gjør alvor av trusselen om å la Europa seile sin egen sjø?
Ukrainakrigen har også avdekket ytringsfrihetens begrensninger og hvordan informasjon erstattes med påvirkning. Krigerske politikere og generaler har fast plass i NRKs studio. Uavhengige eksperter forties. Objektivitet motarbeides. Russiske medier forbys.
Nylig ble en sveitsisk oberst svartelistet av EU. Bank-kontoene hans ble frosset, innreise nektet. Forbrytelsen? Å analysere krigen med vestlige kilder – og å trekke «feil» konklusjoner.
Visste du at Ukraina har forbudt over 10 politiske partier og at landet har titusener av politiske fanger? At 70% av ukrainerne – og sikkert like mange russere – vil ha fred? At uten moralsk og økonomisk støtte fra NATO/EU, vestlig-bemanna våpensystemer og «leiesoldat»-lønninger, ville krigen forlengst vært over?
Hvorfor ikke skape fredsopinion framfor krigsopinion?
Krigen i Ukraina avslører også europeiske motsetninger. Store bondeopprør – som riktignok forties av våre media. Flere EU-land som strir med skyhøy utenlandsgjeld. Krigsstøtte, dyrtid, immigrasjon og kortsynte politikere skaper usikkerhet og desperasjon. Mange mener det bare er et tids-spørsmål når land som Ungarn, Tsjekkia og Slovakia trekker seg ut. I disse øst-europeiske landene ser en liten forskjell mellom dagens EU og fortidens Sovjet-unionen.
Frykten går også på undergraving og valgpåvirkning fra Brussel. Sporene fra både fra Romania og Moldova skremmer.
Nasjonalistiske partier – som alle vil gjøre sitt land «stort igjen» – har framgang i mange EU-land. Kanskje ender vi opp med et EU der Norge med sin EØS-avtale, er lydigere mot EUs direktiver enn det medlemsstatene er?
Mange hevder at demokrati er forutsetning for fred. Siste års utvikling i blant annet Israel/Palestina og Ukraina gjør påstanden tvilsom.
Selv minnes jeg tidligere skoledager og hvor imponert jeg var av demokratiet i gamle Athen. Jeg glemte at det bare var for et lite mindretall, resten var slaver uten rettigheter.
Mange opplever det samme i dag.
På papiret har folk stemmerett. Men hvor er stemmene til de som har mest å tjene på endringer? Hvor mange stemmer ut i fra kunnskap og overbevisning? Hvilken rolle spiller utenlandsk/innenlandsk valginnblanding og donasjoner?
At vårt hjemlige Kristelig Folkeparti kom over sperregrensa ved høstens valg, skyldes økonomisk støtte fra velstående pengefolk som satset på ny Erna-regjering og bortfall av formueskatt.
Verdens største demokrati sies å være India. Valgene endrer lite. Hundrevis av millioner lever i evig fornedrelse, de rike omgis av stadig større luksus.
Nylig var det valg i Honduras. Donald Trump truet med å stoppe amerikansk bistand dersom folket stemte feil – det vil si sånn som meningsmålingene spådde. Mange lot seg skremme. Trumps kandidat vant.
Folk flest er mest opptatt av anstendige levekår og trygghet for seg og sine: Bolig, utdanning, arbeid og helsehjelp. For de aller fleste av jordas folk, er demokrati et fremmedord. Valg er ofte kilde til uro og konflikt.
Årsskiftet gir grunnlag for mange refleksjoner.
Mitt håp er at flere setter spørsmålstegn ved gamle sannheter. Stoler mer på egen fornuft og livserfaring enn medias eventyrfortellinger.
Godt nytt år!
Jan Christensen
