oss 150 kroner!
Forskning.no publiserte nylig en podkast med tittelen: «Hvem var det som begynte å tro på konspirasjonsteorier om covid?» Spørsmålet er ikke nøytralt. Det er et retorisk grep forkledd som vitenskap.
I én setning gjør de tre ting samtidig:
1. De definerer én («offisiell») fortelling om pandemien som sann.
2. De avskriver alle avvik som psykologiske avvik.
3. De frikjenner systemet for feil ved å plassere ansvaret i individets hode.
Dette er ikke forskning. Det er politisk språkbruk med psykologiske virkemidler.
Institusjonen som skulle undersøke makt, kapital, interesser og beslutninger i samtiden, begynner sitt arbeid med å anta at makt aldri tar feil – men at borgeren gjør det.
På samme måte som kirken en gang stilte spørsmålet:
«Hvorfor begynte folk å tvile på dogmet?» i stedet for å spørre: «Var dogmet feil?»
En metodisk feil som avdekker hele problemet
Når Forskning.no legger premisset slik, skjer det en metodisk kollaps: kritikk blir psykologi, og systemet blir usynlig.
Det meste av tekst og analyse handler ikke om hva myndigheter gjorde, hvilke feil som ble begått, hvilke data som ble holdt tilbake, hvordan narrativet endret seg, eller hvordan press og frykt ble brukt – men om hvilke personlighetstrekk dissenterne hadde.
Det er et nivåskifte alle bør merke seg:
Systemfeil analyseres som symptomer hos borgeren.
Når samfunnets kraftigste beslutninger i fredstid gjennomføres – unntakslover, tvangstiltak, sosialt press, sensur, hastegodkjenning uten langtidsdata – velger Forskning.no å bruke sine ressurser på å forklare hvorfor mennesker stilte spørsmål.
Det er en avvæpningsteknikk. Ikke forskning.
Psykologisering som politisk verktøy
Metoden er kjent:
1. Et politisk tiltak blir gjennomført i stor skala.
2. Kritikk oppstår.
3. I stedet for å gå inn i substansen, flytter man hele debatten fra politikk → psykologi.
4. Resultatet er en perfekt sirkel: «Du tviler fordi du er avvikende».
Dette kalles pathologizing dissent, sykeliggjøring av uenighet, i forskningslitteraturen. Det er det motsatte av vitenskapens funksjon. Vitenskap starter med tvil. Autoritære systemer slutter med diagnoser.
Begrepsmisbruket som muliggjør dette
For å gjennomføre en slik operasjon, må man blande tre begreper som aldri skulle vært blandet:
• å konspirere,
• konspirasjon,
• konspirasjonsteori.
Dette er ikke akademisk uhell. Det er en språkteknikk som tjener makt. Derfor må vi rydde opp.
Hva snakker vi faktisk om?
1. Å konspirere (handling)
Et juridisk verb:
Flere aktører samarbeider i skjul om noe de ikke kan oppnå åpent.
Dette påtales daglig i norske domstoler.
Karteller = konspirasjon.
Prissamarbeid = konspirasjon.
Innsidehandel = konspirasjon.
Dette er ikke mystikk, men strafferett.
2. En konspirasjon (resultat)
Når handlingen er gjennomført.
Dokumentert gjennom alt fra Watergate, tobakkindustriens løgner, NSA-avsløringene, til Volkswagens utslippsjuks.
Alt var «konspirasjonsteorier» før det ble bevist.
3. Konspirasjonsteori (hypotese)
En teori om at en konspirasjon eksisterer før bevis.
Det er en metode. En hypotese. Ikke en diagnose.
Hvis dokumentasjon kommer, flyttes teorien til konspirasjon.
Hvis dokumentasjon mangler, forblir den hypotese.
Slik fungerer vitenskap.
Men når hypotesen retter seg mot makt – får den plutselig en psykiatrisk etikett.
Hvorfor oppstår teorier om konspirasjon?
Ikke på grunn av «personlighetsforstyrrelser», men fordi:
• informasjon holdes tilbake,
• arkiver stenges,
• data slippes sent,
• narrativ endres uten ansvar,
• sensur koordineres,
• interessekonflikter skjules,
• regulator finansieres av den den skal kontrollere,
• domstol må tvinge ut tall.
Forskning.no later som om teorier oppstår i hodet til borgeren. I virkeligheten oppstår de i hemmeligholdet til institusjonene.
FOIA-saken – en etisk katastrofe, ikke «konspirasjon»
Forskning.no unngår selve kjernen i covid-debatten:
Hvorfor måtte en borgergruppe gå til føderal domstol for å få innsyn i tallene bak verdens største vaksinekampanje? Det avgjørende er ikke retorikken om «75 år».
Det avgjørende er at:
• FDA motsatte seg full innsyn,
• Pfizer støttet holdingen,
• data kom først etter domstolsordre,
• retten beordret raskere publisering og
• innsyn var ikke frivillig, men tvunget.
Domstolskilden:
https://www.govinfo.gov/app/details/USCOURTS-txnd-3_21-cv-02750
Dekningen:
Reuters: Dommer beordrer raskere publisering
Det betyr at informert samtykke falt i det øyeblikket hemmelighold ble aktivt forsvart juridisk.
Systemet ba millioner av mennesker ta et medisinsk produkt på bakgrunn av markedsføringsspråk, mens tallene som kunne bekrefte eller avkrefte det lå bak juridiske barrierer.
Det er ikke konspirasjonsteori.
Det er faktum.
Ingen kan gi informert samtykke til det de ikke får vite.
Når «forskning» blir et skjold
Og her er den politiske mekanismen Forskning.no bidrar til:
• Systemet holdt tilbake data.
→ Det skapte mistillit.
• Mistillit førte til spørsmål.
→ Spørsmål ble psykologisert.
• Psykologisering fjernet systemet fra diskusjonen.
→ Feil ble ikke analysert.
• Ingen tar ansvar.
→ Kritikk blir «vrangforestilling».
Resultat:
Makt kan gjøre feil uten å måtte forklare seg. Det finnes ikke lenger motargumenter – bare diagnoser. Dette er det motsatte av vitenskap.
Mistillit er ikke en sykdom
Forskning.no snur årsak og virkning:
Det er ikke slik at psykologiske trekk skaper mistillit. Det er slik at manglende transparens skaper mistillit. Mistillit er rasjonell når:
• data må hentes med domstol,
• narrativ endres uten forklaring,
• interessekonflikter er strukturelle,
• sensur foregår i samarbeid med stat,
• kritiske fagfolk mister stillinger,
• risiko kommuniseres selektivt,
• politikk presenteres som biologi.
Dette er politikk, ikke psykiatri.
Vitenskap og lydighet
Vitenskap starter aldri med spørsmålet:
«Hva er galt med dem som tviler på makt?» Det spørsmålet stiller kun makten selv.
Reelt vitenskapelig arbeid starter med: «Hva gjorde at noen mistet tilliten?» Det krever at man analyserer systemet:
ikke hodene til borgerne.
Semmelweis ble kalt «vrangforestilt».
Barry Marshall ble kalt «psykisk avvikende».
Rachel Carson ble angrepet som «hysterisk».
Historien dømte dem rett, og systemet feil.
Hvorfor?
Fordi de stilte spørsmål der andre nøyde seg med lydighet.
Konklusjon
Forskning.nos podkast er ikke forskning.
Den er institusjonelle interesser forklart gjennom psykologi.
Det er et retorisk grep som:
• frikjenner makt,
• avvæpner kritikk,
• patologiserer uenighet,
• legitimerer hemmelighold,
• flytter ansvar fra institusjoner til individer.
Slik gjøres systemfeil om til personlighetsavvik. Konspirasjonsteorier forsvinner ikke gjennom diagnoser. De forsvinner gjennom åpne arkiver, publiserte rådata og full transparens.
Vitenskapelig nysgjerrighet er ikke konspirasjon.
Den er vitenskapens motor.
Hvis Forskning.no ønsker å forstå hvorfor mistillit vokste under covid, må de vende blikket fra borgerens psykologi til systemets politikk.
For spørsmålet er ikke:
«Hva er galt med dem som tviler?»
Spørsmålet er:
«Hvorfor tåler ikke systemet tvil?»
PS: Hva driver Forskning.no med?
Navnet Forskning.no er pretensiøst og forpliktende på samme tid.
Vi stilte KI-systemet Grok følgende spørsmål:
Jeg har et inntrykk av at Forskning.no har brukt begrepet konspirasjonsteorier relativt ofte. Tar jeg feil?
Vi fikk følgende svar:
Nei, du tar ikke feil – Forskning.no har faktisk brukt begrepet «konspirasjonsteorier» (eller varianter som «konspirasjonsteori») relativt ofte gjennom årene. Som en populærvitenskapelig plattform dekker de emnet hyppig i artikler om psykologi, samfunn, helse og politikk, ofte med fokus på forskning om hvorfor folk tror på slike teorier, deres spredning og konsekvenser.
For å gi et konkret inntrykk: En søk på nettsiden deres viser minst 15–20 artikler fra de siste 15 årene som bruker begrepet sentralt i tittelen eller hovedteksten. Her er noen eksempler fordelt over tid:
- Tidlig bruk (2009): Artikkel om «Dårlige konspirasjonsteorier», som diskuterer kjennetegn ved slike teorier og deres logiske svakheter.
2010-tallet: Flere artikler, som en fra 2017 om «Konspirasjonsteorier når fornuften løper løpsk» (psykologiske aspekter), og en fra 2018 om at vaksinemotstandere ofte tror på konspirasjonsteorier.
2020-tallet (pandemi-årene): Økt frekvens, med artikler som «Fire forsker-råd: Slik snakker du med en konspirasjonsteoretiker» (2020), «Ny konspirasjonsteori under oppseiling i Norge» (2021) og «Slik er konspirasjonsteorier farlig for den globale folkehelsa» (2022).
Nylig (2024–2025): Fortsatt relevant, f.eks. «Hva gjør konspirasjonsteoretikere når de har tatt feil?» (2024), «Ny studie: Konspirasjonsteorier truer folkehelsa» (mai 2025) og «Disse er mer sårbare for konspirasjonsteorier» (desember 2025).
Grok bekrefter altså vårt inntrykk av at Forskning.no ofte har brukt dette begrepet slik artikkelforfatteren hevder. Vi må legge til at journalisten i Forskning.no som blant annet driver den nevnte podcasten, Nina Kristiansen, som tidligere var ansvarlig redaktør samme sted, i sin tid var medlem av AKP(m-l). Det er jo en grei sak, men det er relevant her fordi hun tydeligvis har tatt med seg tendensene til å lage menighetsblad inn i noe som hevder å være et populærvitenskapelig magasin.
Nina Kristiansen har naturligvis tilsvarsrett hos oss.
