oss 150 kroner!
Vest-Afrika leter etter nye veier.
Kuppforsøket i Benin er nok en påminning om at sikkerheten i Vest-Afrika er ustabil og har utløst en rekke kuppforsøk og uroligheter fra Guinea og Senegal i ved Atlanterhavskysten i vest til Nigeria og Tsjad på den andre sida av Sahel-beltet i øst og Den sentralafrikanske republikken og Kamerun mot sør.
Benin har derimot vært ansett som relativt stabilt i over tretti år. Alt er relativt fordi den partiuavhengige presidenten og forretningsmannen Patrice Guillaume Athanase Talon som har sittet i to perioder i ni år, stadig hyppigere har blitt anklaget for undertrykking av kritikere mot hans politikk. Benin er rikt på bomull, men er inn og ut over lista blant verdens minst utviklede land (MUL/LDC).
Søndagens kuppforsøk kommer litt over en uke etter at Guinea-Bissaus president Umaro Sissoco Embaló ble styrtet under noe uklare omstendigheter. Vest-Afrika har hatt et sveip av militærkupp siden 2020 som toppet seg i 2002-23 med de militære maktovertakelsene i Burkina Faso, Guinea, Mali og Niger. Kuppforsøket i Benin fyrer opp under bekymringene for regionens stabilitet og for framtida til Vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) som de tre landene har forlatt. De har kastet ut den tidligere kolonimakta Frankrike og opprettet Sahel-alliansen for å bryte ut av den nykoloniale ordninga som har hatt grep om det globale Sør.
Kupp-flopp i Benin
Flere av kuppmakerne som sto fram på tv søndag, flykter nå fra sikkerhetsstyrkene som driver klappjakt på dem. Ifølge myndighetene i Cotonou, landets politiske hovedsete som nærmest er en tvillingby med hovedstaden Porto-Novo i Guineabukta i Atlanterhavet, har kuppmakerne tatt et ukjent antall gisler. President Patrice Talon forsikret at situasjonen var “fullstendig under kontroll” bare få timer etter at det oppsto skuddveksling i nærheten av presidentpalasset. Kuppforsøket ble raskt slått ned av lojale sikkerhetsstyrker og ved hjelp av styrker fra det vestafrikanske økonomiske fellesskapet Ecowas som blir dominert av nabolandet i øst, Nigeria. Det er en organisasjon som har blitt rystet i grunnvollene, både på grunn av en rekke kupp i Vest-Afrika og nettopp Nigerias dominerende posisjon og landets egne vanskeligheter.
Denne gangen hjalp nigerianske fly, på vegne av Ecomog, den regionale styrken til Ecowas, til med å «fjerne kuppmakerne fra riksdekkende tv og en militærleir» etter en forespørsel fra regjeringa i Benin, den tidligere franske kolonien Dahomey som ble uavhengig i 1960 og som byttet navn fra det gamle kongedømmet til folkerepublikken Benin etter kuppet til Matthieu Kérékou (1933-2015) i november 1975.
Betegnelsen folkerepublikk ble strøket av Kérékou selv 1. mars 1990 før han forsvant ut med det første flerpartivalget i 1991, for så å komme tilbake for en ny presidentperiode fra 2006 til 2016.
Flyradaren viser at tre fly kom inn fra Nigeria før de returnerte. En kontingent fra Nigeria, Sierra Leone, Elfenbenskysten og Ghana i beredskapsstyrken Ecomog skal utplasseres for å bevare den «konstitusjonelle ordenen og den territoriale integriteten til Republikken Benin», melder Ecowas. Nigerias president Bola Tinubu roste de nigerianske væpnede styrkene for deres engasjement i å gjenopprette regjeringen i Benin.
Lederen for Afrikaunionens kommisjon, Mahmoud Ali Yousouf, viste til den panafrikanske organisasjonens «nulltoleranse mot ethvert grunnlovsstridig regjeringsskifte, uavhengig av kontekst eller begrunnelse».
https://en.wikipedia.org/wiki/ECOWAS
Regjeringas talsmann Wilfried Leandre Houngbedji fortalte Reuters at fjorten kuppmaktere var tatt til fange ganske umiddelbart etter at kuppet var slått ned søndag ettermiddag etter å ha tatt over kringkasteren.
Et døgn seinere var det fortsatt uklart hva som hadde skjedd med kupplederen oberstløytnant Pascal Tigri. Den partiuavhengige president Talon (67) meldte at lojale sikkerhetsstyrker hadde “ryddet de siste lommene av motstand som mytteristene holdt». Han betegner mytteristene som «opportunister”.
– Dette forræderiet vil ikke gå ustraffet hen, forsikret han og ba folk om å fortsette med sine gjøremål i fred og ro etter dette “sanseløse eventyret”.
Økt misnøye, økt undertrykking
Talon har møtt økende kritikk for sin håndtering av kritikk mot måten han leder landet på. Benin er blant landene i regionen med høyest BNP , men fordelinga er høyst ujevn, og de nordlige regionene som grenser til Burkina Faso og Niger, er hjemsøkte av islamistiske terror- og plyndringsbander (som oftest sverger troskap til al-Qa’ida og Den islamske staten (IS)) som har ført til at grensene har vært stengt.
Klimaendringene i det tørre, tropiske nord setter dessuten den vannkrevende bomullsproduksjonen i fare. Bomull står for 73-74 prosent av eksportinntektene.
Kuppsoldatene bak Militærkomiteen for gjenoppbygging (Comité militaire pour la reconstruction) kritiserte Talon for hans håndtering av den «fortsatte forverringa av sikkerhetssituasjonen i Nord-Benin» og viste til tapene som hæren har hatt de siste åra på grunn av de grenseoverskridene trefningene, ifølge Al-Jazeera. Det er en berettiget frykt for at den islamistiske terrorisme sprer seg sørover til flere land i det vestafrikanske atlanterhavsbeltet fra Elfenbenskysten i vest til Benin i øst.
Benin har også problemer med handelen med Nigeria. Det har fått fagbevegelsen ut på gaten i protest ved flere anledninger mot den økonomiske situasjonen og dyrtida i kjølvannet av koronapandemien som har slått hardt ut i det globale Sør på grunn av økte priser, fordyrende forsyningslinjer og tyngende dollargjeld.
Det har også vært murring rundt den nye statsborgerskapsloven som gjør det lettere å få statsborgerskap for migranter som kan vise til at de opphav i et land i regionen sør for Sahara og Sahel, ikke bare Benin.
Det går på naboskapet løs. I september 2023 brøyt Niger militærsamarbeidet med Benin. Myndighetene i Niamey mente at Benin hadde autorisert å utstasjonere tropper i grensestrøkene som en forberedelse til en Ecowas-intervensjon i Niger etter kuppet mot president Mohamed Bazoum 26, juli samme år. Det var da klart at kombinasjonen av trusler mot og mekling over en overgangsperiode til demokrati ikke ville føre fram i Niamey.
Det førte til kilometerlange kolonner av parkerte lastebiler på Benins side av grensa fra til Ecowas hevet sanksjonene mot Niger i februar i fjor. Niger nektet likevel å åpne grensa med henvisning til at Frankrike har soldater utstasjonert i Benin.
Benin holdt derimot fast på å holde rørledninga fra havnebyen Sémé til Niger åpen for tilførsel av olje fra det internasjonale markedet til innlandsstaten Niger. Dette gikk president Talon tilbake på da rørledninga som var ferdigstilt i november 2023, skulle starte leveransene fra Sèmè i mai 2024.
Valgfaktor
Protestene har blitt møtt med stadig hardere tiltak fra sikkerhetsstyrkene som stiller seg bak Talon. Det virker likevel som om det er sikkerhetssituasjon i nord som utløst kuppforsøket, ikke en ideologisk tilknytning til den nye Sahel-alliansen (AES) mellom “militærstatene” Burkina Faso, Niger og Mali. De har brutt med Frankrike og USA, gått ut av Ecowas og har varslet en ny nasjonal-økonomisk kurs for Vest-Afrika og kontinentet som helhet under “ånden” fra Brics+-landa om en flerpolar verdensorden.
Kuppsoldatenes viste til «uvitenhet og forsømmelse av situasjonen til våre våpenbrødre som har falt ved fronten, og framfor alt familiene deres, overlatt til sin triste skjebne av Patrice Talons politikk». De kom likevel inn på sosial-økonomiske spørsmål som har stått i sentrum for AES eller Konføderasjonen av Sahel-stater (Confédération des États du Sahel). Opprørerne kritiserte, ifølge BBC, kutt i helsevesenet, inkludert kanselleringa av statsfinansiert nyredialyse, skatteøkninger, samt begrensninger på politisk aktivitet.
Kuppforsøket tjener derfor som et oppspill til valget i april neste år der “bomullskongen” Talon ikke har anledning til å stille for en tredje periode. Han støtter i stedet sin finansminister Romuald Wadagni som har vært ansvarlig for håndteringa av økonomien som Talons støttespillere roser opp i skyene.
Benins ledende opposisjonskandidat Renaud Agbodjo ble utestengt fra valget i oktober fordi han angivelig ikke har nok folk som støtter ham til å kunne stille. I november ble det vedtatt grunnlovsendringer om å innføre et senat som et nytt kammer i nasjonalforsamlinga, i tråd med den tidligere kolonimakta. Presidentperioden ble dessuten forlenget fra fem til sju år for to perioder, også dette i tråd med Frankrike.
Det åpner opp for spekulasjoner om Talon vil kunne påberope seg å sitte i to år til, hvilket fortoner seg lite sannsynliggitt at arverekkefølgen er klar og at situasjonen angivelig er under kontroll, slik innenriksminister Alassane Seidou var raskt ute med å stadfeste.
Kuppmakerne rakk å melde at de hadde suspendert grunnloven.
Kupp på kupp på kupp
Kuppforsøket i Benin er det foreløpig siste i rekken av militære overtakelser og kuppforsøk og uro i militære rekker som har preget det politiske landskapet i Vest-Afrika fra 2020. 26. november ble presidenten i Guinea-Bissau, Umaro Sissoco Embaló, avsatt i et militærkupp etter et omstridt valg der både han og opposisjonskandidaten Fernando Días erklærte seg som vinnere.
Lederen for kuppet, brigadegeneral Dinis Incanha, tok over for en dag som talsmann for Den øverste militærkommandoen for gjenopprettelsen av nasjonal sikkerhet og offentlig orden (Alto Comando Militar para a Restauração da Segurança Nacional e Ordem Pública), før han overlot presidentpalasset til general Horta Inta-A Na Man.
Generalen har militær utdanning fra Sovjetunionen og var kommandant for presidentgarden som forsvarte daværende president Embaló mot et kuppforsøk i februar 2022. Han ble i 2023 forsvarssjef for Folkets revolusjonære væpnede styrker (Forças Armadas Revolucionárias do Povo, FARP) som har røtter til kampen mot Portugal fra 1964 som den væpnede greinen av frigjøringsbevegelsen PAIGC, Det afrikanske partiet for uavhengighet for Guinea og Kapp Verde (Partido Africano para a Independência da Guiné e Cabo Verde) under sin legendariske leder og frigjøringsideolog Amilcar López Cabral.
https://en.wikipedia.org/wiki/Am%C3%ADlcar_Cabral
https://en.wikipedia.org/wiki/African_Party_for_the_Independence_of_Guinea_and_Cape_Verde
Mali innledet den nye serien av militærkupp som avløste en periode med valg og fredelige maktoverganger og vekk fra militærstyrer eller “evigsittende” presidenter som tok over da landene ble uavhengige, ofte innsatt av kolonimaktene.
President Ibraham Boubacar Keita hadde sittet i sju år før han ble kuppet av oberst Assimi Goita 18. august 2020. Det skjedde etter uker med protester mot Keitas korrupte styre og hans manglende evne til å stagge opprørsgrupper blant tuareg og nyinnrykket av islamistiske terrororganisasjoner med våpen fra Libya etter Natos bombekrig mot statssjef Muammar Gaddafi.
Goita satt i 38 dager før han overlot styret til den uavhengige Bah Ndaw. Han fikk bare 241 dager på seg før visepresident Goita var tilbake gjennom et nytt kupp 24. mai 2021.
Siden har han sittet med makta i Bamako uten å ha inngått noen ny maktdelingsavtale slik han gjorde med Ndaw. Valget som skulle vært holdt i 2022, er utsatt til 2027. I stedet har Mali inngått Sahel-alliansen (AES) med Burkina Faso og Niger som også er styrt av militære ledere som kuppet seg til makta.
I Burkina Faso har gjennomtrekken i presidentpalasset Kosyam i Ouagadougou vært enda større siden kupp-presidenten Blaise Compaoré ble tvunget til å gå i eksil i Frankrike 31. oktober 2014. Compaoré sto bak likvideringa av den revolusjonære Thomas Sanaka 15. oktober 1987, med hjelp av fransk etterretning,
Sankara ga Øvre Volta sitt nye navn: Burkina Faso, “De oppreiste/ærlige/ukorrumperte menneskers land” sammensatt av stavelser fra flere av landets språk (burkina: oppreist på mossi, faso: fars hus på dyula, suffikset -bé i burkiabé: mann/kvinne på fula).
Hans ideologi har nå blitt gjort til offisielt forbilde av Ibrahim Traoré som første gang greip makta 30. september 2023 og som har vært de facto leder siden da selv om lista teller ni offiserer som står oppført som juntaledere sammen med ham. Mellom Compaoré og Traoré, vel åtte år, hadde landet fire presidenter. I januar 2022 ble Roch Kaboré avsatt av oberstløytnant Paul-Henri Damiba. I september neste år avsatte kaptein Traoré, sjefen for en artillerienhet i hæren, Damiba med samme begrunnelse om forverret sikkerhet som Damiba hadde brukt mot Kaboré. I juli oppløste Traoré den uavhengige valgkommisjonen.
I Niger satt den sosialdemokratiske presidenten Mahamadou Issoufou ut sine to perioder fra april 2011 til hans partifelle Mohamed Bazoum fra Nigers parti for demokrati og sosialisme (PNDS-Tarayya, Parti Nigerien pour la Democratie et le Socialisme, Tarayya er samling på hausa) tok over i 2021. Han ble kuppet 26. juli 2023 av brigadegeneral Abdourrahamane Tchiani, sjef for presidentgarden, i spissen for Nasjonalrådet for hjemlandets sikkerhet (Majlis al-Waṭani li-Ḥiayat al-Waṭan /Conseil national pour la sauvegarde de la patrie, CNSP), med forsvarssjef og divisjonsgeneral Soulifou Modi som visepresident, og en annen tidligere hærsjef, divisjonsgeneral Abdu Sidikou Issa og med brigadegeneral Moussa Salamou Barmou som ny hærsjef.
Det var det dramatiske kuppet mot Bazoum som utløste krisa i ECOWAS som truet med å invadere Niger om Bazoum ikke ble gjeninnsatt og landet returnerte til demokrati. Krisa splittet regionen, og Niger slo seg sammen med Burkina Faso og Mali for å danne AES.
Fra øst til vest
I Tsjad tok general Mahamat Idris Deby over da faren, Idriss Deby som satt i over tretti år, fra desember 1990 da han kuppet president Hissène Habré til han ble drept i kamp 20. april 2021. Det betyr at Déby-dynastiet har regjert republikken Jumhuriyyat Tshad som ligger i det sentralafrikanske Sahel-beltet og grenser til de krigsherjede landene Sudan i øst og Libya i nord, i 35 år. Arvtakeren Déby vant et omstridt valg i mai i fjor og har siden slått ned på opposisjonen. Opposisjonslederen Succès Masra som fikk et knapt halvår som statsminister fra januar til mai 2024, ble dømt til tjue års fengsel i august.
Etter elleve år som president, fra desember 2010 til september 2021, ble Alpha Condé, leder for Den guineanske folkeforsamlinga (Rassemblement du Peuple Guinéen, RPG), fjernet av general Mamady Doumbouya og hans medsvorne. Årsaken var at Condé hadde fikset på forfatninga slik at han skulle kunne stille til gjenvalg for en tredje periode, som ble forlenget fra fem til sju år. Doumbouya stiller nå til valget 28. desember som uavhengig og uten uniform, mot Faya Millimono fra Bloc Libéral, partiet som han opprettet i 2013. Condé vant det første valget etter at militæret kuppet president Louis Lasana Beauvogui i mars 1984.
Militæret hadde deretter makta i 26 år og seks måneder, fordelt på tre generaler, blant dem Lasana Conté som satt i nesten 25 år fram til han døde i desember 2008.
Kuppene har smittet over på to tidligere franske kolonier utafor Vest-Afrika: Gabon og Madagaskar. President Ali Bongo i det sentralafrikanske landet Gabon, arvet presidentembetet etter faren, Omar Bongo, som styrte i nær 41 år, fra desember 1967 til oktober 2009. Etter å ha sittet i fjorten år, ble han erklært som vinner av valget for en tredje periode i august 2023 før fetteren Brice Oligui Nguema og hans soldater overtok kringkastinga i Libreville og erklærte for ugyldig og oppløste alle statlige institusjoner. Oligui sitter fortsatt ved makta etter valget i april.
I Madagaskar har det folkelige sinnet og misnøyen med kronisk vannmangel og strømbrudd hatt mer karakter av et Generasjon Z-opprør. Da president Andry Rajoelina ikke fulgte kravet med å gå av etter knappe to år og i stedet oppløste regjeringa, førte det til at en militær overtakelse i den sørafrikanske øystaten i oktober. Oberst Michael Randrianirina har stilt seg i spissen for Presidentrådet for gjenopprettingen av Republikken Madagaskar etter å fått aksept i forfatningsdomstolen i Antananarivo.
Demokrati eller demo crazy?
Under den nye kuppsesongen i 2023 dukket det opp et nytt trekk: Folk, ofte unge, som strømmet ut i gatene i Ouagadougou i Burkina Faso og Libreville i Gabon og i andre hovedsteder for å ta selfier med kuppsoldatene. I Niamey ble stadioen i hovedstaden fylt med tilhengere; i Conakry i Guinea var det jubel i gatene over at Condé var blitt fjernet. Disse reaksjonene var uttrykk for optimisme og forhåpninger i en fase med dyp frustrasjon og misnøye som fløyt ut av koronapandemien og globale nedgangstider, mangel på framtidsutsikter i en nedstengt verden, islamistisk terror og usikkerhet og forakt for korrupte politikere som hadde brukt demokratiet som åpnet seg etter at “landsfaderdiktatorene” var døde eller avsatte og etter militærstyrene var avviklet, til å berike seg og sine familier og til å skape klientforhold til sine klaner og folkegrupper.
– Den tilsynelatende støtta for de militære som tar over, er en indirekte støtte; det er ikke noen støtte til militæret, sa Leena Koni Hoffmann ved Afrika-programmet i den London-baserte tankesmia Chatham House til Al-Jazeera (1. sept. 2023).
– Det er en anledning til å si at den regjeringa som har blitt styrtet, er en regjering som ikke representerer våre interesser.
Kuppmakerne har blitt møtt med jubel selv om flere av dem kommer fra de innerste militære sirklene til de presidentene de styrter, inkludert general Brice Oligui som er fetter til president Ali Bongo i Gabon. Han var sjef for Bongos republikanske garde. I en undersøkelse utført av det panafrikanske forskernettet Afrobarometer i 2002 sa bare 44 prosent av de spurte at valg gir afrikanske velgere muligheten til å stemme bort ledere de ikke ønsker. En undersøkelse fra Afrobarometer i 2023 viser at oppslutninga om demokrati hadde gått ned fra 73 til 68 prosent i løpet av ti år.
Bongo, far Omar og sønn Ali, holdt flere valg under sin regjeringstid uten at de lot seg rokke. Tilsvarende har skjedd med president Yowei Museveni i Uganda, nå 81 år, som ble valgt og gjenvalgt i 1996, 2001, 2006, 2011, 2016 og sist i 2021. Og i Ekvatorial-Guinea der president Teodoro Obiang (83) har sittet i 46 år siden han tok makta fra den tidligere spanske koloniens første president Francisco Macías Nguma gjennom et kupp i august 1979. Han har blitt “gjenvalgt” i 1983, 1989, 1996, 2002, 2009, 2016 og sist i 2022. Og i Rwanda der Paul Kagamé fra Rwanda patriotiske front (Front patriotique rwandais, FPR-Inkotanyi) inntok presidentembedet i 2000 og har blitt gjenvalgt i 2003 og med sju års mellomrom i 2010, 2017 og sist i 2024.
Fort ikke å snakke om Kameruns president Paul Biya (som kom til makta 6.november 1982 for Union nationale camérounaise (UNC) og har sittet i 43 år. Han har åtte valg bak seg; det siste 12. oktober i år der 92-åringen fikk 53,66 prosent for Kameruns demokratiske folkebevegelse (Rassemblement démocratique du Peuple Camerounais, RDPC), mens utfordreren Issa Tchiroma fra Kameruns nasjonale redningsfront (Front pour le salut national du Cameroun, FSNC) som fikk 35,19 prosent.
– Dette viser hvorfor definisjonen av demokrati i seg selv er så tvetydig i Afrika fordi det synes som om, hvis vi går tilbake til 1960-tallet, demokrati er når du har noen ved makta som kan være autoritær og sitte ved makta i årevis, i den grad han gjennomfører en form for valgkamp, sa Ibraham Anoba ved Center for African Prosperity ved det libertarianske Atlas Network (tidligere Atlas Economic Research Foundation) i Arlington som har som mål å fremme markedsliberal økonomisk politikk og «å styrke den verdensomspennende frihetsbevegelsen ved å identifisere, trene og støtte personer med potensial til å finne og utvikle effektive uavhengige organisasjoner,» ifølge vaskeseddelen.
– Selv om valget er humbug og rigget og forfatninga blir konstant forandret for å imøtekomme personen med makt, la han til overfor Al-Jazeera.
Grunnleggende årsaker
Mye koker ned til fallet i levekårene i mange land og regioner i forbindelse med koronapandemien fra 2020 og de globale økonomiske følgene som framkaller reaksjoner mot “sterk mann-demokratier” og oppsvinget for islamistiske grupper som livnærer seg ved å plynde og massakrere under dekke av religion, gjennom Sahel-beltet og De store sjøer-regionen (swahili: Maziwa Makuu; kinyarwanda: Ibiyaga bigari) i Sentral-Afrika og Rift-dalen i Øst-Afrika. Fattigdommen har økt igjen etter mange år med nedgang, og stadig flere er internt fordrevne eller på flukt. Ifølge Verdensbanken gikk den økonomiske veksten ned fra 3,6 til 3,1 prosent fra 2022 til 2023.
Det er også påfallende hvordan denne tendensen har gjort seg gjeldende i tidligere franske kolonier og hvordan Paris og ikke minst president Emmanuel Macron har blitt skyteskive for flere av militærkuppene, som i Mali, Benin og Niger som alle har brutt med Frankrike. Her fins det samspill mellom indre og ytre forhold, mye avhengig av regimets forhold til den tidligere kolonimakta, og tendensene går i ulike retninger, inkludert en anti-imperialistisk kurs som i Vest-Afrika har utspring i den nye Sahel-alliansen (AES).
Forskeren Yvan Guichaoua, nå statsviter ved Brussels School of International Studies, sa på France Culture på Radio France (10. august 2023) mener å se en “populistisk” fellesnevner, mens Clarisse Juompan-Yakam viser til at den kamerunske historikeren Achille Mbembe bruker betegnelsen “nysuverenistiske” i hennes artikkel “Acille Mbembe: La critique de la Françafrique est devenue le masque d’une indigence intellectuelle” i panafrikanske ukemagasinet Jeune Afrique (9. august 2023). Det spiller på motstanden i varierende grad mot illegitime utenlandske intervensjoner og særlig fransk imperialisme i regionen, som den senegalske utviklingsøkonomen Ndongo Samba Sylla legger stor vekt på.
Utgangspunktene for militærkuppene er ikke sammenfallende, og analysene blant eksperter på Vest-Afrika spriker. I Mali og Burkina Faso spilte “økninga i terrorisme og latente politiske politiske spenninger” en snetral rolle, mens terrorismen hadde gått ned i Niger før kuppet, og “det fantes ingen direkte trussel fra islamister i Guinea,” påpeker Anne-Cécile Robert i Le Monde Diplomatique (september 2023).
Hun mener at kuppene i Vest-Afrika i 2023 markerte slutten på to perioder: De siste tiåra der sikkerhetsproblemer har blitt internasjonalisert under ledelse av Frankrike og med et økende militært engasjement fra USA under beskyttelse av FN. Men de har dessuten stanset den parlamentariske demokratiseringa som fant sted etter 1991.
Det har ført til markeringa av geopolitisk nyorientering som faller sammen med framveksten av det nye globale Sør, slik Malis forsvarsminister Sadio Camara gjorde under sitt besøk i Moskva i august 2023: “Vårt folk har bestemt seg for å ta sin skjebne i egne hender og bygge selvstendighet med mer pålitelige partnere.” Det var en gravtale over den sikkerhetspolitiske fiaskoen i Sahel-beltet som har sendt franske styrker hjem.
Det henger sammen med at Kina og Russland har fått større innflytelse som del av en mer dyptgående forskyvning i internasjonal politikk.
I mange av landene har militæret vært eller har blitt den mest fungerende statlige institusjonen og med tilgang til viktige kapasiteter for flere sektorer av infrastrukturen, som transport og i bygg- og anleggvirksomheten, som kan settes inn for å gjenreise landet og ikke bare tjene egne økonomiske interesser dersom det fins en politikk for det, slik Burkina Fasos leder Ibrahim Traoré gir uttrykk for.
Her er det gamle og sterke lenker å bryte. Dette er land som alle står på lista over de minst utviklede landa (MUL / LDC: least developed countries). Fattigdommen er omfattende, og de sosiale ulikhetene er skrikende. Egne inntekter til statsbudsjetter er magre. I Nigers tilfelle bare rundt 45 prosent fordi landet ikke har kunne utvikle sine uranressurser i større grad til egen fordel. Niger er verdens tredje største uranprodusent, men franske selskaper har til nå hatt full kontroll, både økonomisk og militært.
– Vi må absolutt bannlyse kupp i vårt rom. Men vi må også fjerne de underliggende politiske årsakene som skaper dem: dårlig styring, korrupsjon og straffefrihet, tvitret Alioune Tine, direktør for tankesmia Africajom Center i Dakar i Senegal, på X i kjølvannet av kuppet i Niger.
Sammenbruddene har ført til at jihadistgrupper har kunnet etablere lokale parallellsamfunn i fravær av offentlige institusjoner og tjenester og militær tilstedeværelse, særlig etter Nato-intervensjonen i Libya i 2011 og nederlagene for IS i Syria og Irak i 2019 som førte til at mange dro til Afrika.
Slaven og opprøret
Frankrike la bare vekt på militær slagkraft og ikke økonomisk utvikling ved opprettelsen av Group 5 du Sahel med Burkina Faso, Tsjad, Mali, Mauritania og Niger i februar 2014. G5S ble avviklet 6. desember 2023 som et sviende symbolsk nederlag for Frankrike og den arrogante og nedlatende president Macron.
https://en.wikipedia.org/wiki/G5_Sahel
Det er noe av den samme kritikken som rammer Ecowas, mens Afrikaunionen står oftest hjelpeløs i sikkerhetskriser fra Mosambik i sørøst til Vest-Sahara i nordvest. Ecowas har blitt ytterligere svekket etter kuppene i 2022 og 2023. Parlamentene og opinionen i flere Ecowas hindret Ecomog fra å intervenere militært i Niger, og i ettertida har AES blitt møtt med større interesse i befolkninga i flere vestafrikanske land, særlig etter det militære bruddet med Frankrike og at Burkina Faso sa opp skatteavtalen med Paris. I Guinea krever de nå at utenlandske selskap skal ha et hovedkontor i Guinea og at ressursene skal foredles lokalt.
– En slave som ikke gjør opprør, fortjener ingen medlidenhet, er en uttalelse fra Traoré som det ofte blir referert til og som kunne vært hentet ut av “læreboka” til Thomas Sankara, “Thomas Sankara Speaks: The Burkina Faso Revolution, 1983–87” (Pathfinder Press: 1988. ISBN 0-87348-527-0), “We Are the Heirs of the World’s Revolutions: Speeches from the Burkina Faso Revolution 1983–87” (Pathfinder Press: 2007. ISBN 0-87348-989-6) og “Women’s Liberation and the African Freedom Struggle” (Pathfinder Press: 1990. ISBN 0-87348-585-8).
Marxist-leninisten og panafrikanisten Sankara sto i spissen for et militærkupp mot den nykolonialistiske presidenten Jean-Baptiste Ouédraogo for å gi Øvre Volta en revolusjonær og anti-imperialistisk retning. Det kan bli retninga for flere maktovertakelser i Vest-Afrika, enten gjennom kupp eller valg.
https://en.wikipedia.org/wiki/Thomas_Sankara
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.
