oss 150 kroner!
Vestlige medier forsøker nå desperat å justere fortellingen de selv har bygget rundt Ukraina, etter at Andrij Jermak, den mest sentrale personen i Zelenskys maktapparat, har falt. Financial Times, Axios, The Guardian, Politico, Bloomberg og Reuters beskriver situasjonen som en politisk katastrofe, et maktvakuum og et sammenbrudd i presidentens innerste krets. Men dette er ikke en plutselig oppdagelse. Det er en innrømmelse som kommer fordi det ikke lenger er mulig å opprettholde illusjonen.
Jermak var ikke bare en stabssjef. Han var arkitekten, maktmegleren, portvokteren, strategen og den virkelige beslutningstakeren i et system gjennomsyret av nettverk, lojaliteter og økonomiske interesser. Når han faller, faller hele konstruksjonen Zelensky har lent seg på. Dette avslører ikke bare et svakt lederskap, men et politisk prosjekt bygget på PR, utenrikspolitisk styring og en intern struktur der makten konsentreres i lukkede rom.
Det mest avslørende er likevel ikke hva som skjer i Kiev, men hva som ikke sies i Washington, Brussel og Oslo. For korrupsjon eksisterer aldri uten en giver. Og i Ukrainas tilfelle har giverne vært oss. Norge, EU og USA har i to år sendt enorme pengebeløp inn i et av Europas mest korrupte land uten reell kontroll, uten revisjon, uten offentlig debatt og uten innsyn i hva midlene faktisk går til. Dette er ikke naivitet. Det er ikke uflaks. Det er en politisk modell der korrupsjon ikke fungerer som et avvik, men som et smøremiddel.
Når norske politikere bevilger milliarder uten krav om etterprøvbar dokumentasjon, gjør de det fordi de har bestemt at innsikt ikke er nødvendig. Når EU oversvømmer Ukraina med penger, gjør de det selv om alle rapporter før krigen advarte om omfattende korrupsjon i samtlige statlige strukturer. Når USA holder landet flytende økonomisk, vet de nøyaktig hva slags system de finansierer. Uten transparent kontroll på giversiden er korrupsjon på mottakersiden en garantert konsekvens. Og dette er bare et problem hvis giverne faktisk ønsker å unngå det. I dette tilfellet er det nettopp systemet de ønsker.
Korrupsjonen gir innflytelse. Den belønner lojale aktører. Den åpner dører for våpenindustrien, konsulentselskaper, etterretningsmiljøer og private nettverk som opererer i skyggesonen. Derfor er mangelen på kontroll ikke en glipp. Den er en forutsetning. Korrupsjonen gjør det mulig å styre Ukraina politisk, økonomisk og strategisk uten at offentligheten i giverlandene forstår eller får stille spørsmål. Dette er grunnen til at kritiske stemmer i Norge er blitt beskyldt for å være prorussiske, illojale eller konspiratoriske. Det handlet aldri om Russland. Det handlet om å beskytte et system som kun fungerer når ingen får se det.
Jermak hadde kontroll over diplomati, militær strategi, informasjonsflyt og tilgangen til presidenten. Han fungerte som et parallelt maktsentrum som skjulte interne konflikter og sikret Zelenskys grep om makten. Når en slik figur faller, er det ikke en enkel skandale. Det er en avsløring av et system i oppløsning. Og tidspunktet gjør det desto mer alvorlig. Ukraina står svekket militært, økonomien er i ruiner, vestlig støtte blir mer betinget og opinionen i Europa avtar. I en slik situasjon er Jermaks fall ikke bare dramatisk – det er et politisk jordskjelv.
Det som likevel mangler i den vestlige dekningen, er det mest grunnleggende spørsmålet: Hvordan kunne dette systemet eksistere, styrkes og vokse uten at giverlandene visste hva som foregikk? Å fremstille korrupsjonen som en ukrainsk defekt er ikke bare feil, det er ansvarsfraskrivelse. Korrupsjonen er like mye et vestlig styringsverktøy som et ukrainsk symptom.
Når Norge bevilger titalls milliarder til et land som i flere tiår har vært rangert som et av Europas mest korrupte, uten krav om systematisk innsyn, er dette ikke veldedighet. Det er en politisk investering. Det skaper avhengighet, lojalitet og en struktur der pengenes vei ikke kan spores. At store deler forsvinner på veien, er ikke en feil. Det er en kalkulert risiko som aksepteres fordi systemet gir ønskede politiske og økonomiske gevinster. Korrupsjon er ikke en ulempe. Den er en funksjon.
Derfor ønsker verken norske medier eller norske politikere å diskutere giveransvaret. En reell debatt ville avdekket hvor mye av Norges Ukraina-politikk som hviler på at pengestrømmer ikke kan etterprøves, at kontrakter ikke tåler innsyn og at styringsmekanismene er så svake at misbruk er forventet. Det er enklere å late som om korrupsjon er noe som skjer langt borte, i et land vi bare støtter av idealisme. Men når penger flyter uten kontroll, finnes det alltid to som tjener på det. Derfor får offentligheten aldri vite hvilke norske selskaper som får kontrakter, hvilke konsulenter som tjener på krigen, hvilke mellomledd som brukes og hvilke strukturer i Ukraina som belønnes.
Det som nå skjer med Zelensky, er derfor ikke bare et ukrainsk sammenbrudd. Det er et sammenbrudd i fortellingen. Narrativet om det edle demokratiet i kamp mot en ond fiende rakner. Vestlige medier åpner døren litt på gløtt, ikke fordi de vil, men fordi de må. Men selv nå nekter de å gå til roten av problemet. De erkjenner korrupsjon, men ikke at den er like mye et resultat av giverlandenes praksis som av mottakerens kultur. De peker på Ukraina, men ikke på Norge. De peker på Zelensky, men ikke på Stortinget.
Jermaks fall avslører mer enn et politisk maktvakuum. Det avslører hvem som har spilt med, hvem som har sett bort og hvem som har tjent på systemet. Ukraina står i krise. Men ansvaret stopper ikke i Kiev. Det går helt til Oslo.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
