oss 150 kroner!
Europa har gjentatte ganger avvist fred med Russland – i øyeblikk hvor en forhandlet løsning var tilgjengelig, og disse avvisningene har vist seg å være dypt selvdestruktive.
Horizons, 22. desember 2025.
Fra Potsdam til NATO: Eksklusjonens arkitektur
De umiddelbare etterkrigsårene var preget av en rask overgang fra allianse til konfrontasjon. Allerede før Tyskland kapitulerte, instruerte Churchill på sjokkerende vis britiske krigsplanleggere om å vurdere en umiddelbar konflikt med Sovjetunionen. «Operasjon Unthinkable», utarbeidet i 1945, hadde som mål å bruke anglo-amerikansk makt – og til og med bevæpnede tyske enheter – for å påtvinge vestlig vilje på Russland i 1945 eller kort tid etter. Selv om planen ble ansett som militært urealistisk og til slutt ble lagt på is, viser selve eksistensen hvor dypt forankret antakelsen om at russisk makt var illegitim og måtte begrenses, om nødvendig med makt.
Vestlig diplomati med Sovjetunionen mislyktes på samme måte. Europa burde ha erkjent at Sovjetunionen hadde båret hovedbyrden i å beseire Hitler – med 27 millioner falne – og at Russlands sikkerhetsbekymringer knyttet til tysk opprustning var helt reelle. Europa burde ha internalisert lærdommen om at varig fred krevde eksplisitt tilpasning til det som var kjernen i Russlands sikkerhetsbekymring, fremfor alt å forhindre et remilitarisert Tyskland som igjen kunne true Europas østlige sletter.
I formelle diplomatiske termer ble denne lærdommen i utgangspunktet akseptert. I Jalta og, mer avgjørende, i Potsdam sommeren 1945, oppnådde de seirende allierte en klar enighet om de grunnleggende prinsippene for etterkrigstidens Tyskland: Demilitarisering, avnazifisering, demokratisering, avkartellisering og krigserstatninger. Tyskland skulle behandles som en samlet økonomisk enhet; dens væpnede styrker skulle demonteres; og dens fremtidige politiske orientering skulle bestemmes uten opprustning eller forpliktelser til allianser.
For Sovjetunionen var disse prinsippene ikke abstrakte; de var eksistensielle. To ganger i løpet av tretti år hadde Tyskland invadert Russland og påført ødeleggelser i et omfang uten sidestykke i europeisk historie. Sovjetiske tap under andre verdenskrig ga Moskva et sikkerhetsperspektiv som ikke kan forstås uten å anerkjenne dette traumet. Nøytralitet og permanent demilitarisering av Tyskland var ikke forhandlingskort; de var minimumsbetingelsene for en stabil etterkrigsorden, sett fra sovjetisk ståsted.
På Potsdam-konferansen i juli 1945 ble disse bekymringene formelt anerkjent. De allierte ble enige om at Tyskland ikke skulle få lov til å gjenopprette militærmakten. Språket på konferansen var eksplisitt: Tyskland skulle forhindres i å «noen gang igjen true sine naboer eller verdensfreden». Sovjetunionen aksepterte den midlertidige delingen av Tyskland i okkupasjonssoner, nettopp fordi denne delingen ble fremstilt som en administrativ nødvendighet, ikke en permanent geopolitisk løsning.
Likevel begynte vestmaktene nesten umiddelbart å tolke – og deretter stillferdig demontere – disse forpliktelsene. Skiftet skjedde fordi amerikanske og britiske strategiske prioriteringer endret seg. Som Melvyn Leffler viser i A Prepoverance of Power (1992), begynte amerikanske planleggere raskt å se gjenoppretting av tysk økonomi og en politisk allianse med Vesten, som viktigere enn å opprettholde et demilitarisert Tyskland akseptabelt for Moskva. Sovjetunionen, som en gang var en uunnværlig alliert, ble omformet til en potensiell motstander, hvis innflytelse i Europa måtte begrenses.
Denne reorienteringen gikk forut for enhver formell militær krise under den kalde krigen. Lenge før Berlin-blokaden, begynte vestlig politikk å konsolidere de vestlige sonene økonomisk og politisk. Opprettelsen av Bizonen i 1947, etterfulgt av Trizonen, motsa direkte Potsdam-prinsippet, om at Tyskland skulle behandles som en samlet økonomisk enhet. Innføringen av en egen valuta i de vestlige sonene i 1948 var ikke en teknisk justering; det var en avgjørende politisk handling som gjorde den tyske delingen funksjonelt irreversibel. Fra Moskvas perspektiv var disse tiltakene ensidige revisjoner av etterkrigsavtalen.
Den sovjetiske responsen – Berlin-blokaden – har ofte blitt fremstilt som åpningssalven i Den kalde krigens aggresjon. Likevel fremstår den i sammenheng, mindre som et forsøk på å ta Vest-Berlin, enn som et tvangsforsøk på å tvinge fram en tilbakevending til firemakts-styre og forhindre konsolideringen av en egen vesttysk stat. Uansett om man vurderer blokaden som klok eller ikke, var logikken forankret i frykten for at rammeverket fra Potsdam-konferansen ble demontert av Vesten, uten forhandling. Selv om luftbroen løste den umiddelbare krisen, tok den ikke tak i det underliggende problemet: Vesten forlot avtalen om et samlet, demilitarisert Tyskland.
Det avgjørende bruddet kom med starten av Koreakrigen i 1950. Konflikten ble i Washington tolket, ikke som en regional krig med spesifikke årsaker, men som bevis på en monolittisk global kommunistisk offensiv. Denne reduksjonistiske tolkningen fikk dype konsekvenser for Europa. Den ga den sterke politiske begrunnelsen for vesttysk opprustning – noe som eksplisitt hadde blitt utelukket bare noen år tidligere. Logikken ble nå formulert i skarpe termer: Uten tysk militær deltakelse kunne Vest-Europa ikke forsvares.
Dette øyeblikket var et vendepunkt. Remilitariseringen av Vest-Tyskland ble ikke tvunget frem av sovjetiske handlinger i Europa; den var et strategisk valg tatt av USA og dets allierte, som svar på en globalisert ramme fra den kalde krigen USA hadde bygget. Storbritannia og Frankrike, til tross for dype historiske bekymringer for tysk makt, ga etter for amerikansk press. Da det foreslåtte europeiske forsvarsfellesskapet – et middel for å kontrollere tysk opprustning – kollapset, ble løsningen enda mer betydningsfull: Vest-Tysklands tilslutning til NATO i 1955.
Fra sovjetisk perspektiv representerte dette det endelige sammenbruddet i avtalen fra Potsdam-konferansen. Tyskland var ikke lenger nøytralt. Det var ikke lenger demilitarisert. Det var nå innlemmet i en militærallianse eksplisitt rettet mot Sovjetunionen. Dette var nettopp utfallet som sovjetiske ledere hadde forsøkt å forhindre siden 1945, og som Potsdamavtalen var ment å forhindre.
Det er viktig å understreke denne sekvensen, da den ofte misforstås eller blir vridd på. Delingen og remilitariseringen av Tyskland var ikke et resultat av russiske handlinger. Da Stalin i 1952 kom med sitt tilbud om tysk gjenforening basert på nøytralitet, hadde de vestlige maktene allerede satt Tyskland på en vei mot integrasjon i en militærallianse og opprustning. Stalin-notatet var ikke et forsøk på å avspore et nøytralt Tyskland. Notatet var et seriøst, dokumentert og til slutt avvist forsøk på å reversere en prosess som allerede var i gang.
Sett i dette lyset fremstår den tidlige avtalen under den kalde krigen, ikke som et uunngåelig svar på sovjetisk stahet, men som nok et tilfelle der Europa og USA valgte å underordne russiske sikkerhetsbekymringer NATO-alliansens arkitektur. Tysklands nøytralitet ble ikke avvist fordi det var uholdbart; den ble avvist fordi den var i konflikt med en vestlig strategisk visjon som prioriterte blokksamhold og amerikansk lederskap, fremfor en inkluderende europeisk sikkerhetsorden.
Kostnadene ved dette valget var enorme og varige. Delingen av Tyskland ble den sentrale bruddlinjen i den kalde krigen. Europa ble permanent militarisert, og atomvåpen ble utplassert over hele kontinentet. Europeisk sikkerhet ble eksternalisert til Washington, med all den avhengigheten og tapet av strategisk autonomi det medførte. Videre ble den sovjetiske overbevisningen om at Vesten ville tolke avtaler som det passet, nok en gang styrket.
Denne konteksten er uunnværlig for å forstå Stalin-notatet i 1952. Det var ikke et «lyn fra klar himmel», heller ikke et kynisk trekk løsrevet fra tidligere historie. Det var et viktig svar på en etterkrigsavtale som allerede var brutt – et nytt forsøk, som så mange før og etter, på å sikre fred gjennom nøytralitet, bare for å se dette tilbudet avvist av Vesten.
1952: Avvisningen av tysk gjenforening
Det er verdt å undersøke Stalin-notatet nærmere. Stalins oppfordring om et gjenforent og nøytralt Tyskland var verken tvetydig, forsiktig eller uoppriktig. Som Rolf Steininger entydig har vist i The German Question: The Stalin Note of 1952 and the Problem of Reunification (1990), foreslo Stalin tysk gjenforening på betingelser av permanent nøytralitet, frie valg, tilbaketrekning av okkupasjonsstyrker og en fredsavtale garantert av stormaktene. Dette var ikke en propagandagest; det var et strategisk tilbud forankret i en genuin sovjetisk frykt for tysk opprustning og utvidelse av NATO.
Steiningers forskning i arkivene er ødeleggende for den vanlige vestlige fortellingen. Særlig avgjørende er det hemmelige memorandumet fra 1955, av Sir Ivone Kirkpatrick, hvor han rapporterer den tyske ambassadørens innrømmelse av at kansler Adenauer visste at Stalin-notatet var ekte. Adenauer avviste det uansett. Han fryktet ikke sovjetisk vond tro, men tysk demokrati. Han fryktet at en fremtidig tysk regjering kunne velge nøytralitet og forsoning med Moskva, noe som ville undergrave Vest-Tysklands integrering i vestblokken.
I bunn og grunn ble fred og gjenforening avvist av Vesten, ikke fordi de var umulige, men fordi de var politisk upraktiske for det vestlige alliansesystemet. Fordi nøytralitet truet NATOs fremvoksende arkitektur, måtte den avvises som en «felle».
Europeiske eliter ble ikke bare tvunget til atlantisk tilpasning; de omfavnet det aktivt. Kansler Adenauers avvisning av tysk nøytralitet var ikke en isolert handling av respekt for Washington, men reflekterte en bredere konsensus blant vesteuropeiske eliter, som foretrakk amerikansk veiledning fremfor strategisk autonomi og et samlet Europa. Nøytralitet truet ikke bare NATOs arkitektur, men også etterkrigstidens politiske orden, der disse elitene hentet sikkerhet, legitimitet og økonomisk gjenoppbygging gjennom amerikansk lederskap. Et nøytralt Tyskland ville krevd at europeiske stater forhandlet direkte med Moskva som likeverdige, i stedet for å operere innenfor en USA-ledet ramme som skjermet dem fra slikt engasjement. I denne sammenhengen var Europas avvisning av nøytralitet også en avvisning av ansvar: Atlantismen tilbød sikkerhet uten byrden ved diplomatisk sameksistens med Russland, selv til prisen av Europas permanente deling og militarisering av kontinentet.
I mars 1954 søkte Sovjetunionen om medlemskap i NATO, med argumentet om at NATO dermed ville bli en institusjon for europeisk kollektiv sikkerhet. USA og dets allierte avviste umiddelbart søknaden med begrunnelse i at det ville svekke alliansen og forhindre Tysklands medlemskap i NATO. USA og dets allierte, inkludert Vest-Tyskland selv, avviste nok en gang ideen om et nøytralt, demilitarisert Tyskland og et europeisk sikkerhetssystem bygget på kollektiv sikkerhet i stedet for militære blokker.
Den østerrikske statstraktaten av 1955 avslørte ytterligere kynismen i denne logikken. Østerrike aksepterte nøytralitet, sovjetiske tropper trakk seg tilbake, og landet ble stabilt og velstående. De forutsagte geopolitiske «dominobrikkene» falt ikke. Den østerrikske modellen viser at det som ble oppnådd der kunne ha blitt oppnådd i Tyskland, og potensielt avsluttet den kalde krigen flere tiår tidligere. Skillet mellom Østerrike og Tyskland lå ikke i gjennomførbarhet, men i strategisk preferanse. Europa aksepterte nøytralitet i Østerrike, hvor den ikke truet den USA-ledede hegemoniske ordenen, men avviste den i Tyskland, hvor den gjorde det.
Konsekvensene av disse avgjørelsene var enorme og varige. Tyskland forble delt i nesten fire tiår. Kontinentet ble militarisert langs en forkastningslinje gjennom sentrum, og atomvåpen ble utplassert på europeisk jord. Europeisk sikkerhet ble avhengig av amerikansk makt og amerikanske strategiske prioriteringer, noe som igjen gjorde kontinentet til hovedarenaen for stormaktenes konfrontasjon.
I 1955 var mønsteret godt etablert. Europa ville bare akseptere fred med Russland når det sømløst tilpasset seg den USA-ledede, vestlige strategiske arkitekturen. Når fred krevde ekte tilpasning til russiske sikkerhetsinteresser – tysk nøytralitet, ikke tilknytning til militærallianser, demilitarisering eller delte garantier – ble den systematisk avvist. Konsekvensene av dette avslaget skulle folde seg ut over de påfølgende tiårene.
Del 4 (kommer): Den 30 år lange avvisningen av russiske sikkerhetsbekymringer
Denne artikkelen er hentet fra Horizons:
European Russophobia and Europe’s Rejection of Peace: A Two-Century Failure – CIRSD
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
De foregående to delene finner du her:
