oss 150 kroner!
Etter Debatten eksploderte reaksjonene. Avbrytelsen som skulle stoppe et spørsmål, endte i stedet med å åpne øynene for hundretusener. Folk kjente igjen noe de lenge har merket: Et mediesystem som styrer rammene for offentligheten langt mer enn det informerer.
Av Susanne Heart, 9. desember 2025.
Da Debatten tok meg av luften 18. november, trodde nok NRK at saken skulle dø der. Det motsatte skjedde. Reaksjonene, delingene og engasjementet som fulgte, avslørte noe langt større enn en avbrutt replikk. Det handlet om en voksende mistillit til et mediesystem som styrer rammene langt mer enn folk flest har vært klar over.
Det som skjedde etter sending, både telefonsamtalen fra NRK, intervjuet i Dagen og strømmen av reaksjoner i sosiale medier, gjorde mekanismene enda tydeligere.
Telefonsamtalen med NRK: Skadebegrensning i sanntid
Dagen etter Debatten ringte redaksjonsmedarbeideren jeg hadde hatt kontakt med i forkant av programmet. Stemmen hans var forsiktig. Det var tydelig at NRK ikke var særlig fornøyd med sprengkraften saken hadde fått.
På telefonen min blinket det konstant. Notifikasjonene fra Facebook gikk så raskt at appen ikke klarte å laste dem inn. Jeg måtte bare gi opp å følge med. Det eneste som var helt tydelig, var at kritikken rettet seg mot NRK, ikke mot meg.
Han spurte rolig: «Hvordan synes du det gikk?»
Jeg svarte like ærlig som jeg følte det: Jeg syntes egentlig det gikk ganske bra. Ikke fordi jeg ble avbrutt, men fordi selve situasjonen demonstrerte det jeg har forsøkt å si i årevis, at etablerte medier programmerer virkeligheten gjennom regi, filtrering og synsing, i stedet for å gi publikum rådata, kunnskap og reell innsikt. Den formuleringen falt ikke i god jord. Det merket jeg fort.
Dagen før hadde han gjentatt flere ganger at jeg ikke måtte bruke eksempelet med NRKs egen sak om overdødelighet. Begrunnelsen var at NRKs Falkenberg Mikkelsen «ikke hadde tid til å forberede seg», og at spørsmålet var «for komplisert». Jeg hadde sendt inn eksempelet da jeg ble bedt om å finne en konkret sak bare to timer før sending, og fikk beskjed halvannen time før at det «kom for sent» og ikke kunne brukes.
Men da Solvang i studio ba meg direkte om et konkret eksempel, valgte jeg å bruke det likevel. Det var det eneste eksempelet som faktisk var gjennomtenkt og forberedt, nettopp fordi NRK selv hadde bedt meg finne det.
I samtalen dagen etter nevnte han at saken nå hadde «eksplodert i sosiale medier». Det var ikke sagt med glede. Det lå i luften at dette var noe NRK helst skulle sluppet.
Jeg svarte at det tvert imot var et godt tegn. At det betydde at temaet hadde truffet en nerve. At folk er opptatt av mediekritikk, åpenhet og faktiske tall om overdødelighet, ikke bare synsing og dramaturgi.
Han svarte litt unnvikende at «saken ikke var helt riktig fremstilt» i noen av innleggene som hadde gått viralt. Jeg spurte om han siktet til innlegget til Kjetil Tveit. Det gjorde han. Så kom spørsmålet: Om jeg hadde forsøkt å be Kjetil «tone seg ned».
Innlegget som gikk viralt
Kjetil hadde ringt meg etter Debatten, stilt noen spørsmål og skrev så et innlegg som fikk enorm spredning. Mange liker stilen hans. Han er direkte, logisk og god til å sette informasjon sammen på en måte som får folk til å se mønstre de ellers ikke ser.
I den første versjonen av bildet som fulgte innlegget, sto det at jeg hadde «forbud» mot å stille spørsmålet. Da jeg så det, ringte jeg ham selv og ba ham endre til «fikk beskjed om», fordi jeg ville at formuleringen skulle være korrekt. Det var den eneste justeringen jeg ba om.
Dette fortalte jeg NRK. Og jeg la til noe som var viktig for meg:
«Kjetil skriver på sin måte. Folk liker det. Det er ikke min oppgave å tone ham ned».
Redaksjonsmedarbeideren var fortsatt tydelig misfornøyd. Han gjentok: «Det var jo ikke dette vi ble enige om».
Men det han kalte en enighet, var i realiteten en instruks. Jeg minnet ham på hva som faktisk hadde skjedd. Han hadde bedt meg finne et eksempel på en sak jeg mente ikke var godt nok dekket av etablerte medier. Jeg leverte. Redaksjonen avviste det. Og da Solvang likevel etterspurte et eksempel på direkten, brukte jeg det.
Til slutt sa jeg:
«Dere burde nå heller være åpne om hvordan regi faktisk fungerer i Debatten, og være ærlige om hvorfor dere ikke ønsker å gå dypere inn i overdødelighetssaken. Ikke forsøk skadebegrensning. Åpne opp heller.»
Samtalen ebbet ut derfra. Han virket ikke fornøyd. Og vi avsluttet.
Dagen-intervjuet: NRKs versjon
Kort tid etter publiserte Dagen intervjuet «Kuttet på direkten: Folk bør vite at Debatten er styrt. Jeg var litt ulydig».
I saken hevdet NRK at alt skyldtes en «misforståelse», at Solvang trodde jeg kritiserte FHI og derfor stoppet meg. Det samsvarer verken med det jeg sa i studio, eller med samtalene i forkant. Jeg kritiserte NRK for hvordan de hadde dekket overdødelighet, og for at de valgte å presentere spekulasjoner og ekspertmeninger som om det var fakta, i stedet for å be om de rådataene som kunne gitt publikum innsikt.
For mange fremsto NRKs forklaring i Dagen som et forsøk på å glatte over det egentlige problemet, nemlig regi, filtrering og kontroll.
Tallene taler for seg selv. Innlegget jeg publiserte etter Debatten ble sett av nesten en halv million mennesker, med høyt engasjement på tvers av aldersgrupper. Det viste at kritikken mot NRK ikke kom fra en liten og forutsigbar krets, men fra en bred og sammensatt offentlighet. Slik spredning skjer ikke av seg selv. Det skjer når noe treffer en nerve. Det som skjedde i Debatten var ikke bare et “øyeblikk på TV”. Det var et øyeblikk der folk kjente igjen noe de lenge har merket: et mediesystem som styrer, filtrerer og regisserer mer enn det informerer.
En glitch i matrixen
Det som skjedde denne kvelden, var mer enn en avbrytelse. Det var et lite brudd i systemet, et øyeblikk der fasaden sprakk og kulissene åpnet seg. Seerne fikk se hvordan såkalte «frie debatter» faktisk styres.
Reaksjonene etterpå gjorde det tydelig. Hundrevis av meldinger tikket inn. Kommentarfeltene kokte. Analyser og innlegg ble delt i et omfang som overrasket selv meg. Kritikken mot NRKs håndtering var bred, og stadig flere begynte å bruke språket programmering versus informering. Det var åpenbart at folk oppfattet øyeblikket som mer enn en klein situasjon på direkten. De så en systemfeil.
Media programmerer, og folk merker det
I forkant av Debatten skrev jeg artikkelen «Redaktørstyrt eller styrte redaktører», der jeg beskrev hvordan norske medier ikke lenger speiler virkeligheten, men regisserer den. Etter sendingen publiserte jeg «Hva som faktisk skjedde i forkant av Debatten», fordi det som skjedde bak kulissene bekreftet nøyaktig det jeg hadde advart mot. Deretter skrev jeg Her er spørsmålet NRK Debatten ikke ville ha. I tillegg skrev jeg artikkelen «Media må våkne!» for snart fem år siden i Dagbladet. Den er enda aktuell.
Mediene informerer ikke lenger. De programmerer hva folk skal mene. Rådata og kunnskap holdes tilbake. Ekspertuttalelser og modeller brukes i stedet for fakta. Kritiske spørsmål stanses. Narrativet beskyttes.
Hendelsen på Debatten ble et levende eksempel på nettopp dette. I forkant hadde NRK gitt meg klare føringer, bedt meg finne et eksempel, avvist eksempelet da jeg sendte det inn, instruert meg i hvilken rolle jeg skulle ha, forsøkt å kontrollere innholdet og deretter ringt dagen etter for å dempe skadevirkningene. Likevel ble alt dette synlig for publikum da Solvang ba meg om et konkret eksempel på direkten. I det øyeblikket falt regien, og mekanismene bak programmeringen kom til syne.
Det er nå medie-opprydningen begynner
Etter Debatten ble jeg kontaktet av flere mindre aviser, magasiner og podkaster. Men ingen av de store redaksjonene tok kontakt. Det er i seg selv et godt spørsmål å stille, særlig når engasjementet i befolkningen var så massivt og reaksjonene så tydelige.
Debatten handlet i bunn og grunn ikke om overdødelighet. Den handlet om mediekultur. Overdødeligheten ble bare øyeblikket som avslørte kulturen.
Det som skjedde, var en glitch. Et kort øyeblikk der det ble synlig at rammene for offentlig samtale er langt trangere enn slik de presenteres.
Det som skjedde åpner nå rommet for en nødvendig opprydning. Jeg vil derfor starte en serie der jeg løfter frem konkrete eksempler på hvordan etablerte medier programmerer i stedet for å informere, og hvordan viktige tall, fakta og sammenhenger holdes ute av offentligheten. Har du informasjon eller erfaringer som bør løftes frem, hører jeg gjerne fra deg.
For spørsmålet som nå står igjen, er større enn både programmet og saken:
Har vi redaktørstyrte medier, eller har vi styrte redaktører?
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Susanne Heart.
Les også:
