oss 150 kroner!
USA hevder nå å ha «offentliggjort» Epstein-dokumentene. Det er ordet som brukes av myndighetene selv. I realiteten er det vi har fått, et kontrollert dokumentdump: Juridisk avgrenset, teknisk svekket og politisk styrt. Resultatet er ikke sannhet, men iscenesatt åpenhet – designet for å roe opinionen, ikke for å avdekke makt.
Dette er ikke slurv. Det er metode.
U.S. Department of Justice åpner sitt såkalte Epstein Library med en ansvarsfraskrivelse som burde fått varsellampene til å blinke. Departementet skriver at de har gjort «rimelige anstrengelser» for å redigere materialet, men erkjenner samtidig at arkivet likevel kan inneholde ikke-offentlig personidentifiserbar informasjon og seksuelt sensitivt innhold. Publikum bes om å varsle DOJ dersom noe «ikke burde vært publisert».
https://www.justice.gov/epstein
Når staten ber borgerne fungere som korrekturlesere for sin egen etterforskning, er det ikke transparens. Det er ansvarsfraskrivelse. Og når den samme staten samtidig holder tilbake sentrale deler av materialet, er det heller ikke beskyttelse av ofre. Det er beskyttelse av makt.
Ja, det er publisert flylogger, kontaktbøker, lister og bilder. Men nesten alt som gir faktisk mening, er sladdet: navn, relasjoner, kontekst og tidslinjer. Kontaktbøkene ligger ute i kraftig redigert form, ribbet for informasjon som kunne forklart hvem som hadde hvilke roller i nettverket.
https://www.justice.gov/epstein/doj-disclosures
Flylogger er offentliggjort, men uten full passasjerkontekst og uten metadata som muliggjør reell kryssanalyse. Bilder publiseres av mektige menn tett på unge kvinner, men kvinnenes ansikter er skjult og sammenhengen fjernet. Samtidig viser kongressmateriale eksplisitte referanser til Lolita-symbolikk, kjent fra Epsteins privatfly og interne notater.
Dette er ikke tilfeldig sensur. Det er selektiv åpenhet.
Alt begrunnes med «hensyn til ofrene». Det høres moralsk riktig ut, men mønsteret er avslørende. Ofrenes identitet skjules – og samtidig skjules også systemet som muliggjorde overgrepene. I dokumentene brukes formuleringen «Redacted to protect potential victim information» også der det i praksis er institusjoner, nettverk og infrastrukturer som blir usynliggjort.
https://www.justice.gov/epstein
Ofrene brukes som moralsk skjold for å slippe å ansvarliggjøre makt. Reell rettferdighet forutsetter ikke bare anonymitet, men åpenhet om hvem som tilrettela, hvem som visste – og hvem som valgte å se en annen vei.
Dekningen følger samme mønster. Enkeltnavn trekkes frem: Clinton. Gates. Andre kjente figurer. Bilder publiseres. Sitatene sirkulerer. Men strukturen bak forsvinner. Hoteller, flyoperatører, advokatfirmaer, medisinske kontakter og diplomatiske forbindelser finnes i materialet – men fragmentert, sladdet eller teknisk utilgjengelig.
DOJ deler selv arkivet inn i flere kategorier med ulike redigeringsregimer: rettsdokumenter, DOJ-disclosures, FOIA-materiale og kongress-frigivelser.
(FOIA-materiale refererer til dokumenter og informasjon som er tilgjengelig via USAs Freedom of Information Act (FOIA), en føderal lov som gir publikum rett til å be om innsyn i registre hos føderale myndigheter, med unntak for sensitive data som nasjonal sikkerhet eller personvern, og gjør det mulig for borgere å holde myndighetene ansvarlige og informert. Red.)
https://www.justice.gov/epstein
Resultatet er et arkiv som er juridisk fragmentert og analytisk uoversiktlig. Et arkiv som kan vises frem, men vanskelig undersøkes. Ideelt for tåkelegging.
At dette også skjer gjennom teknikk, er ingen bagatell. DOJ advarer selv om at søkefunksjonen er mangelfull, blant annet fordi mange dokumenter er håndskrevne eller i formater som ikke lar seg indeksere.
https://www.justice.gov/epstein
Manglende søkbarhet betyr at nettverksanalyse blir vanskelig, tidslinjer ikke kan rekonstrueres, og relasjoner ikke kan kartlegges systematisk. Når dokumenter publiseres på en måte som aktivt hindrer analyse, er det funksjonell sensur – også uten svart tusj.
Alt dette skjer til tross for at Epstein Files Transparency Act (H.R. 4405) ble vedtatt nettopp for å tvinge frem reell åpenhet.
https://www.congress.gov/bill/119th-congress/house-bill/4405
Likevel erkjenner DOJ selv at flere dokumenter finnes, men ennå ikke er publisert:
> «This site will be updated if additional documents are identified for release».
Ingen ny frist. Ingen garanti. Ingen forklaring.
Dette er juridisk etterlevelse i navnet – ikke i ånden.
Hvis dette bare handlet om å beskytte ofre, kunne man anonymisert ofre og samtidig synliggjort systemene. Hvis dette bare handlet om personvern, kunne man bevart kontekst uten identifiserende detaljer. Men det skjer ikke.
Det ubehagelige spørsmålet står derfor igjen: Hvem beskyttes når helheten holdes skjult?
Så lenge det spørsmålet ikke besvares, er Epstein Library ikke et sannhetsarkiv. Det er et maktarkiv – nøye redigert for å bevare stillheten der den betyr mest.
Historien lærer oss én ting: Når staten kontrollerer sannheten, er det aldri ofrene som sitter igjen med makten.
