oss 150 kroner!
Oppsplittingen av prisområdet i Nord-Norge (NO4) drives frem av store klimatiltak, som elektrifiseringen av Melkøya. Beslutningen om å elektrifisere Melkøya – som er hovedårsaken til presset for å splitte prisområde NO4 – er en direkte konsekvens av at Norge har koblet seg til EUs miljø-og klimapolitikk gjennom EØS-avtalen.
Når store mengder strøm tas ut til industri, oppstår det «flaskehalser» i nettet.
Statnett må derfor skille ut områder for å styre strømflyten teknisk korrekt. Dette for å sikre at prisene gir riktige signaler om hvor det trengs mer kraftproduksjon eller mer nettutbygging.
Les: Nytt strømforslag er en sikker vei til avfolking av Finnmark
Oppsplittingen er altså Statnett sitt svar på en kraftig ubalanse skapt av klimatiltak (elektrifisering), utført innenfor de markedstekniske rammene som EØS-avtalen og EUs energisamarbeid krever.
Et eget prisområde for Finnmark og Troms vil reflektere at det er for lite strøm der.
Dette vil sannsynligvis føre til høyere strømpriser, noe som er ment å stimulere til utbygging av mer kraft (f.eks. vindkraft).
Det vil samtidig svekker industriens konkurransekraft.
EUs regler for «flytbasert markedskobling» tvinger Norge til å splitte prisområder på en måte som tjener det europeiske markedet mer enn norske strømkunder.
Nord-Norge har historisk hatt lave strømpriser.
Det har vært en kompensasjon for lange avstander og tøft klima.
Et eget prisområde i nord vil føre til en «strømpris-eksplosjon», som vil gjøre det ulønnsomt å etablere ny industri der.
De eksisterende hjørnesteinsbedrifter må mest sannsynlig legge ned eller flyttes.
Den store fordelen regionen har for å tiltrekke seg folk og arbeidskraft blir med dette borte.
Byråkrater i Statnett og NVE, samt markedsregler i EU/EØS, får slik overkjøre politiske mål om bosetting og utvikling i nord.
EUs fjerde energimarkedspakke vil forsterke den utviklingen vi ser i Nord-Norge, ved å flytte mer myndighet over prisområder og nettstyring fra nasjonale politikere til uavhengige organer og EU-regelverket.
Med energimarkedspakke 4 kommer et sterkere krav om at prisområder følger nettet, der prisområder skal reflektere faktiske fysiske begrensninger (flaskehalser) i strømnettet.
Energimarkedspakke 4 gjør flaskehalser til et rent teknisk og markedsmessig anliggende.
Det blir juridisk umulig å bruke politiske vedtak for å holde strømprisen lik over hele landet dersom det finnes fysiske begrensninger i nettet.
Hvis det f.eks er en varig flaskehals mellom Troms og Nordland, pålegger regelverket at dette skal synliggjøres i markedet gjennom ulike priser.
Det blir juridisk umulig for den norske regjeringen å gripe inn politisk for å «tvinge» like priser i nord, dersom Statnett og de europeiske samarbeidsorganene mener nettet er overbelastet.
Beslutninger om hvordan kapasiteten i strømnettet skal beregnes, vil i større grad tas av uavhengige tekniske organer (som ACER på EU-nivå og RME i Norge).
(RME står for Reguleringsmyndigheten for energi, et uavhengig forvaltningsorgan under Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) som regulerer det norske kraft- og gassmarkedet for å sikre effektive priser, god drift og rettferdige vilkår for forbrukere, med hovedoppgave å regulere nettselskapenes inntekter og vilkår. RME ble opprettet i 2019 og er politisk uavhengig. Red.)
Beslutninger om å splitte prisområder vil defineres som «tekniske beslutninger», der distriktspolitiske hensyn taper mot markedstekniske regler.
Flytbasert markedskobling blir standard (innført i Norden i 2024/2025).
Dette systemet er designet for å skvise mest mulig kapasitet ut av nettet for å fremme fri flyt mellom land.
Dette systemet fungerer best når prisområdene er små og presise.
Energipakke 4 vil derfor øke presset på å splitte store prisområder (som dagens NO4) i mindre biter.
Via pakken kommer også krav om 70-prosentregelen, der 70 % av nettkapasiteten alltid skal være tilgjengelig for handel med naboland.
For Nord-Norge sin del betyr dette at man ikke kan «holde igjen» strøm lokalt for å sikre lave priser til egen industri dersom det er behov for kraften i Sverige eller Finland.
Pakken vil gjøre det norske kraftsystemet til en enda mer integrert del av det europeiske maskineriet, hvor teknisk effektivitet og grensekryssende handel prioriteres høyere enn nasjonale ønsker om politisk bestemte strømpriser i enkelte regioner.
Makta flyttes fra folkevalgte til markedsmekanismer.
Oppsplittingen blir «spikeren i kista» for næringslivet i nord, der tekniske markedsregler får trumfe nasjonal distrikts- og industripolitikk.
Det er et demokratisk problem.
Oppsplittingen er altså en teknisk løsning på en kraftmangel skapt av klimavedtak, gjennomført for å tilfredsstille EØS-avtalens krav til et fungerende kraftmarked.
Uten EØS ville ikke Norge vært bundet av EUs energimarkedspakker eller ACERs regelverk.
Regjeringen kunne i teorien bestemt at Nord-Norge skal forbli ett prisområde (NO4) av distriktspolitiske hensyn, selv om det finnes tekniske flaskehalser i nettet.
Man ville ikke hatt det juridiske presset fra EU om å splitte områder for å fremme markedseffektivitet.
Norge kunne ha begrenset krafteksporten for å sikre lave priser til egen industri, uten å risikere søksmål eller sanksjoner fra EU for brudd på reglene om fri flyt av varer.
Uten EØS ville ikke Norge vært formelt forpliktet til EUs klimamål eller kvotesystem (ETS).
Stortinget ville hatt full makt over energipolitikken og ressursforvaltningen uten innblanding fra EU-byråkratiet.
Uten EØS ville Norge hatt nasjonal kontroll der det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett ble ivaretatt.
Siri Hermo
