oss 150 kroner!
EU, Den europeiske union, oppfører seg nå som et imperium i terminalfasen. Ikke bare har unionen en mislykket energipolitikk som har ført til massiv av-industrialisering, men den sakker akterut etter alle normale kriterier. De tre store økonomiene i EU pluss Storbritannia er nå inne i en vedvarende stagnasjon og ingenting tyder på at det blir bedre innen rimelig tid.
Det er da imperiet griper etter det siste halmstrået: Krig. Det er ikke noe samfunnsområde EU satser så mye på som krig, og da helt spesielt krigen i Ukraina som allerede har fortært kapital og produktivkrefter på en måte som aldri har skjedd i unionens historie.
På EU-kommisjonens side er det faktisk en satsing på det noen analytikere kaller «militær keynesianisme» – tanken om at økt forsvarsutgifter kan virke som en finanspolitisk stimulans, og skape økonomisk vekst gjennom jobbskaping, industriinvesteringer og teknologioverføring, på samme måte som klassisk keynesiansk offentlig pengebruk på infrastruktur eller velferd.
Ursula von der Leyen og Kommisjonen har argumentert for å øke de samlede forsvarsbudsjettene i EU, med anslag om at en gjennomsnittlig økning på 1,5% av BNP kan frigjøre opptil 650–800 milliarder euro innen 2028, med potensielle multiplikatoreffekter på BNP-veksten. Dette inkluderer tiltak som felles anskaffelse av våpen og finansiering av den europeiske forsvarsindustrien, fremstilt som en vei til strategisk autonomi samtidig som det stimulerer stagnerende økonomier etter covid og energikrisa.
Tilhengere av den militære keynesianismen hevder at forsvarsinvesteringer kan gi økonomisk avkastning – for eksempel anslår Goldman Sachs at hver euro brukt på forsvar i Europa genererer ca. 0,50 euro i direkte vekst, pluss indirekte fordeler i produksjon og forskning og utvikling.
Tysklands nylige grunnlovsendringer som åpner for ubegrensede militærutgifter, er et tydelig eksempel på denne trenden, men det har utløst debatter om finansiell bærekraft og økt ulikhet.
Kritikere, blant dem økonomer som Yanis Varoufakis, advarer om at denne dreininga mot «militær keynesianisme» risikerer å bli en ny form for innstramming: Prioritering av våpen fremfor sosial utbygging, økende gjeld uten brede fordeler, og til slutt svekking av Europa ved å omdirigere ressurser fra klima, infrastruktur eller velferd.
«Fredsprosjektet» som ble et krigsprosjekt
Ventotene-manifestet (offisielt «For et fritt og forent Europa. Utkast til et manifest»), skrevet i 1941 av Altiero Spinelli, Ernesto Rossi og Eugenio Colorni mens de satt fengslet på øya Ventotene under fascistregimet, regnes som et av de mest visjonære og ideologiske grunnlagsdokumentene for den europeiske integrasjonen. Det er ofte kalt en «grunnlovside» for EU-ideen, og det inspirerte sterkt den europeiske føderalistbevegelsen etter krigen. Manifestet argumenterte for en fullstendig føderal europeisk stat for å bryte med nasjonalstatenes absolutt suverenitet, som forfatterne så som roten til totalitarisme og krig. Det ble smuglet ut og spredt i motstandsbevegelsen, og la grunnlaget for Movimento Federalista Europeo.
I Schuman-erklæringa fra 9. mai 1950 foreslo den franske utenriksministeren Robert Schuman (inspirert av Jean Monnet) å legge kull- og stålproduksjonen under en felles overnasjonal myndighet for å gjøre krig mellom Frankrike og Tyskland «ikke bare utenkelig, men materielt umulig». Dette førte til opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) i 1951/1952 med de seks grunnleggerlandene (Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg). EKSF var starten på den gradvise integrasjonsprosessen som senere ble EEC (1957), EC og til slutt EU (1993).
Så hele grunnideen bak EU-prosjektet var nettopp å forhindre en ny storkrig i Europa. Etter to verdenskriger på få tiår, med millioner av døde, var målet å binde landene økonomisk og politisk sammen så tett at krig ble umulig.
Nå er denne integrasjonen kommet så langt at EU-kommisjonen overkjører nasjonalstatene og tar opp fellesgjeld, noe som har vært et fy-fy-ord fra Tysklands side i alle år.
«Krig er veien til fred»
Og hva er det som driver «fredsprosjektet» EU til å krysse denne røde linja? Jo, som alle vet, og som vi nettopp fikk illustrert på en så avslørende måte: Det som skal samle unionen framover er krig, krig mot Russland i Ukraina.
18.–19. desember 2025 ble EU-lederne enige om å låne ut 90 milliarder euro til Ukraina for 2026–2027. Dette finansieres gjennom felles opptak av gjeld på kapitalmarkedene, backet av EU-budsjettet (joint borrowing). Pengene kan brukes både til budsjettstøtte og militære behov, altså direkte til Ukrainas forsvar mot Russland. Ukraina skal i prinsippet betale tilbake bare hvis Russland betaler erstatninger – ellers er det i praksis en gave. Eller man kan si det slik at vedtaket binder EU til å gjøre sitt ytterste for å påføre Russland et nederlag slik at de kan tvinge Russland til å betale krigserstatninger. Det er riktignok ingen som tror at EU vil klare det nå som amerikanerne trekker seg ut når de ikke klarte det da USA satt i førersetet.
Ursula von der Leyens plan fra mars 2025 sikter mot å mobilisere opptil 800 milliarder euro i forsvarsinvesteringer frem til 2030. Hoveddelen (ca. 650 milliarder) kommer fra nasjonale budsjetter, muliggjort ved å aktivere en «unntaksbestemmelse» i stabilitetspakten som tillater ekstra gjeldsopptak nasjonalt for forsvar (opptil 1,5% av BNP per år i 2025–2028). I tillegg er det SAFE-instrumentet (Security Action for Europe): EU opptar 150 milliarder euro i lån på markedet og låner dem videre til medlemslandene for felles anskaffelser av våpen, luftvern, droner osv., med krav om at det meste kjøpes europeisk.
Samme Ursula von der Leyen var som kjent en katastrofe som tysk forsvarsminister med utbredt korrupsjon og kaos i Bundeswehr. Hun ble faktisk sparket sidelengs ut av tysk politikk til jobben som president i EU-kommisjonen for å stanse skandalen.
Nå jobber hun heltid for å skape en hundre ganger større skandale på europeisk nivå.
Europa har dystre erfaringer med «militær keynesianisme»
Politikken med å skape vekst gjennom militarisering har vært forsøkt før i Europa.
Da Hitler tok makta i 1933, var arbeidsløsheten på rundt 30–34%. Innen 1936–1939 var den nesten eliminert (offisielt under 2%). Industriproduksjonen vokste kraftig, og BNP økte med ca. 55% fra 1933 til 1937. Naziregimet prioriterte massive investeringer i Wehrmacht, Luftwaffe og våpenproduksjon fra dag én. Militærutgifter steg fra 1–3% av BNP i 1933 til 10% i 1936 og opptil 75% under krigen. Dette skapte millioner av jobber i industri, bygging og relaterte sektorer, finansiert gjennom underskuddsbudsjettering.
Denne oppgangen var reell, sjøl om naziregimet helt opplagt jukset med tall, men den var fundamentalt drevet av opprustning og uholdbar. Den førte til råvaremangel, forbruksrasjonering (folk fikk jobber, men mindre mat og varer) høy gjeld og en økonomi rettet mot krig, ikke velferd.
Vi ser allerede hvordan EU av i dag forsømmer sivil oppbygging og velferd. Nå som krigen skal prioriteres enda høyere vil utslagene bli enda sterkere. Medlemslandene vil bli tvunget til å slakte sivile programmer for å betale rentene på de obligasjonslånene som unionen nå skal ta opp.
Et annet problem med våpenproduksjon som driver av vekst er at våpnene ikke produseres for lager. For å holde pyramidespillet i gang må våpnene brukes.
«Fredsprosjektet» er altså blitt avhengig av krig for å ikke gå i oppløsning.
I The lasting economic scars of war skriver Efraim Benmelech og Joao Monteiro:
«Politiske lærdommer: De sanne kostnadene ved krig
Hovedkonklusjonen er denne: kostnadene ved krig er ikke midlertidige forstyrrelser; de er store, vedvarende og flerdimensjonale. Kriger ødelegger ikke bare kapital og infrastruktur; de undergraver selve det økonomiske og monetære grunnlaget som moderne økonomier hviler på».
Les vår serie om EUs kommende sammenbrudd.
