Bovaer-satsingen: Da kunnskapen stoppet – og ansvaret forsvant

13. desember 2025

Bovaer (3-NOP) er blitt løftet frem som et av de mest sentrale klimatiltakene i norsk husdyrpolitikk. Metanhemmende fôrtilsetning presenteres som et nødvendig grep for å redusere utslipp fra drøvtyggere – og dermed som en forutsetning for videre norsk kjøtt- og melkeproduksjon.

Men bak politiske målformuleringer og prosjektbeskrivelser skjuler det seg et grunnleggende spørsmål:

Hvem har faktisk gjort den uavhengige, faglige vurderingen av dette tiltaket under norske forhold?

En dokumentert gjennomgang av skriftlig dialog med NIBIO – Norsk institutt for bioøkonomiforskning viser at svaret ikke er det offentlige har gitt inntrykk av.

Et statlig fagorgan – med full kompetanse

NIBIO er statens sentrale forskningsinstitutt for bioøkonomi og landbruk. I skriftlige svar bekrefter instituttet at det i perioden 2014–2027 har gjennomført en rekke forskningsprosjekter knyttet til:

– metanreduksjon fra drøvtyggere,
– fôrtilsetninger og diettsammensetning,
– drøvtyggerfysiologi og metabolisme,
– sau, ammeku og melkeku og
– norske drifts- og beiteforhold.

Prosjektene omfatter blant annet alger, biochar, beitesystemer og klimagassutslipp, og resultatene er offentlig publisert der prosjekter er avsluttet[1].

Dette slår fast ett avgjørende forhold:

Metanhemming ligger midt i NIBIOs faglige kjerneområde.

MetanHUB – partner uten ansvar

NIBIO bekrefter samtidig at instituttet er prosjektpartner i MetanHUB, det nasjonale prosjektet som skal bygge kunnskap, teste og legge til rette for «trygg implementering» av metanhemmere i norsk husdyrproduksjon[2].

Samtidig presiserer NIBIO skriftlig at: – instituttet ikke selv tester Bovaer:

– Bovaer-utprøving ikke er NIBIOs oppgave i prosjektet.
– Norge i hovedsak forholder seg til utenlandske studier.

Resultatet er et paradoks:

NIBIO deltar i prosjektet som legitimerer satsingen, men fraskriver seg ansvar for vurdering av det mest politisk prioriterte tiltaket i prosjektet.

Den avgjørende faglige vurderingen – som aldri ble fulgt opp

Det mest sentrale funnet i dialogen med NIBIO gjelder hvorfor instituttet ikke har gjennomført egne forsøk med Bovaer.

Begrunnelsen er ikke primært teknisk, men faglig:

> «Grunnet anbefaling om hyppig tildeling av Bovaer for maksimal effekt anser vi Bovaer som mindre aktuell for bruk i norske saue- og ammeku-produksjoner.»[3]

Dette innebærer at NIBIO selv erkjenner at: – Bovaer forutsetter driftsformer som ikke harmonerer med norsk husdyrproduksjon – tiltaket vurderes som lite egnet for sentrale deler av norsk landbruk.

Likevel har denne vurderingen: – ikke resultert i egne norske studier – ikke blitt kommunisert som faglig forbehold til forvaltning eller næring og heller ikke blitt gjort kjent for offentligheten.

Taushet om kjente risikofunn

Samtidig har NIBIO valgt å ikke ta stilling til dokumenterte funn i internasjonal forskning, blant annet fra Aarhus Universitet (2022–2023), som viser:

– 13–14 % redusert tørrstoffopptak,
– stressindikatorer og endret atferd,
– metabolske belastninger, inkludert risiko for ketoacidose og
– eksplisitte anbefalinger om forsiktighet og videre studier[4][5].

NIBIO bekrefter at:

– instituttet kjenner til internasjonal forskning.
– Bovaer er omtalt i presentasjoner.
– Det finnes over 100 studier globalt.

Likevel foreligger:

– ingen egne risikovurderinger,
– ingen interne fagnotater,
– ingen faglige innspill til Mattilsynet, Landbruks- og matdepartementet eller TINE[3].

Monopol og marked – et blindfelt

Bovaer er per i dag:

– Det eneste godkjente metanhemmende fôrtilskuddet i EU/EØS (forordning (EU) 2022/565)[6],
– beskyttet av regulatorisk godkjenning og
– knyttet til DSM-Firmenich, som i 2024 varslet salg av Animal Nutrition & Health-divisjonen til eksterne investorer[7]

På spørsmål om konsekvenser av:

– regulatorisk monopol,
– eierskapsendringer,
– pågående antitrust-etterforskninger internasjonalt og
– langsiktige virkninger for norsk husdyrsektor,

svarer NIBIO at instituttet ikke har vurdert dette og ikke har prosjektaktivitet på området[3].

Dermed finnes det ingen statlig faginstans som vurderer hvordan biologisk inngrep, markedsmakt og klimapolitikk virker sammen.

Et systemisk ansvarsvakuum

NIBIOs egne, skriftlige svar dokumenterer at:

– instituttet har tung fagkompetanse,
– instituttet er prosjektpartner i MetanHUB
– instituttet har vurdert Bovaer som lite egnet for deler av norsk drift og
– instituttet har valgt å ikke forske videre, ikke vurdere risiko og ikke gi faglige råd.

Ingen andre statlige aktører har overtatt dette ansvaret.

Resultatet er at politiske beslutninger legitimeres med «forskningen», samtidig som den nasjonale faginstansen bevisst avstår fra å levere selvstendig vurdering.

Konklusjon: Når kunnskapen stanser, men tiltaket ruller videre

Bovaer-satsingen i Norge lider ikke først og fremst av mangel på data. Den lider av mangel på faglig eierskap.

Denne gjennomgangen viser hvordan et statlig kunnskapsorgan har valgt å avgrense sin rolle i møte med et politisk prioritert klimatiltak – og hvordan konsekvensene av dette i praksis overlates til bønder, dyr og ettertid.

Det er ikke bare et spørsmål om metan.

Det er et spørsmål om hvordan kunnskap brukes, unnlates – og hvem som tar ansvar når biologiske inngrep gjøres til politikk.