oss 150 kroner!
Dagens spinkle moralske påskudd er kampen mot narkotika, men det virkelige målet er å styrte en suveren regjering, og skadene som følger er det venezuelanske folkets lidelser. Hvis dette høres kjent ut, er det fordi det er kjent.
Av Jeffrey D. Sachs og Sybil Fares
Common Dreams, Other News, 5. november 2025
USA børster støv av sin gamle strategibok for regimeendring i Venezuela. Selv om slagordet har skiftet fra «å gjenopprette demokratiet» til å «bekjempe narkoterrorister», forblir målet det samme, målet er kontroll over Venezuelas olje. Metodene som følges av USA er kjente: Sanksjoner som kveler økonomien, trusler om bruk av makt og en dusør på 50 millioner dollar på Venezuelas president Nicolás Maduro, som om dette var det ville vesten.
USA er avhengig av krig. Med omdøpingen til krigsdepartementet ble det foreslått et Pentagon–budsjett på $ 1.01 billioner, og med mer enn 750 militærbaser i rundt 80 land, er ikke dette en nasjon som søker fred. De siste to tiårene har Venezuela vært et vedvarende mål for USAs regimeendring. Motivet, som er tydelig lagt frem av presidenten Donald Trump, er de omtrent 300 milliarder fatene med oljereserver under Orinoco-beltet, de største petroleumsreservene på planeten.
I 2023 har Trump åpent uttalt: «Da jeg dro, var Venezuela klar til å kollapse. Vi ville ha overtatt den, vi ville ha fått all den oljen … men nå kjøper vi olje fra Venezuela, så vi gjør en diktator veldig rik». Hans ord avslører den underliggende logikken i USAs utenrikspolitikk – som er en fullstendig ignorering av suverenitet og i stedet favoriserer ran av andre lands ressurser.
Det som pågår idag er en typisk USA-ledet operasjon for regimeendring, ikledd språket til anti-narkotika. USA har samlet tusenvis av soldater, krigsskip og fly i Det karibiske hav og Stillehavet. Presidenten har skrytt av å ha autorisert CIA til å utføre hemmelige operasjoner inne i Venezuela.
26. oktober 2025 gikk Senator Lindsey Graham (RSC) på nasjonal TV for å forsvare USAs siste militære angrep på venezuelanske fartøy og for å si at angrep på landområder inne i Venezuela og Colombia er en «reell mulighet». Floridas Senator Rick Scott, funderte i den samme nyhetsrunden, at hvis han var Nicolás Maduro, ville han «dra til Russland eller Kina akkurat nå». Disse senatorene tar sikte på å normalisere ideen om at Washington bestemmer hvem som styrer Venezuela og hva som skjer med oljen. Husk at Graham jobber på samme måten for at USA kjemper mot Russland i Ukraina, for å sikre de 10 billioner dollar i mineralrikdom, som Graham så tåpelig hevder er tilgjengelig for USA å få tak i.
Trumps trekk er heller ikke en ny historie vis-à-vis Venezuela. I mer enn 20 år har påfølgende amerikanske administrasjoner forsøkt å underkaste Venezuelas innenrikspolitikk, viljen til Washington. I april 2002 avsatte et kortvarig militærkupp daværende president Hugo Chávez. CIA kjente detaljene i kuppet på forhånd, og USA anerkjente umiddelbart den nye regjeringen. Til slutt tok Chávez tilbake makten. Likevel avsluttet ikke USA sin støtte til regimeendring.
I mars 2015 kodifiserte Barack Obama en bemerkelsesverdig juridisk fiksjon. Obama signerte Utøvende ordre 13692, som erklærte Venezuelas interne politiske situasjon som en «uvanlig og ekstraordinær trussel» mot USAs nasjonale sikkerhet, for å utløse amerikanske økonomiske sanksjoner. Dette trekket beredte scenen for eskalerende tvang fra USAs side. Det hvite hus har siden den gang opprettholdt påstanden om en amerikansk «nasjonal nødssituasjon». Trump la til stadig mer drakoniske økonomiske sanksjoner i løpet av sin første periode. Forbløffende nok erklærte Trump i januar 2019 Juan Guaidó, den gang en opposisjonsfigur, for å være Venezuelas «midlertidige president», som om Trump ganske enkelt kunne utnevne en ny venezuelansk president. Denne tragikomedien i USA falt til slutt i stykker i 2023, da USA droppet dette mislykkede og latterlige forsøket.
USA starter nå et nytt kapittel med ressursgrabbing. Trump har lenge vært høylytt om å «beholde oljen». I 2019, når Syria ble diskutert, sa president Trump, «Vi beholder oljen, vi har oljen, oljen er sikker, vi etterlot tropper bare for oljen». For de som er i tvil, er USAs tropper i dag fortsatt nordøst i Syria og okkuperer oljefeltene. Tidligere, i 2016 sa Trump om Iraks olje: «Jeg sa dette konstant og konsekvent til alle som ville lytte, jeg sa behold oljen, behold oljen, behold oljen, ikke la noen andre få den».
Nå, med nye militære angrep på venezuelanske fartøyer og åpent snakk om angrep på landområdene, påberoper administrasjonen seg anti-narkotika for å rettferdiggjøre regimeendring. Artikkel 2(4) i FN-pakten forbyr imidlertid uttrykkelig «trussel om eller bruk av makt mot enhver stats territorielle integritet eller politiske uavhengighet». Ingen amerikansk teori om «kartellkriger» kan over hodet rettferdiggjøre tvangsmessig regimeendring.
Allerede før de militære angrepene har USAs tvangssanksjoner fungert som motoren i beleiringen. Obama bygde rammeverket til sanksjonene i 2015, og Trump brukte det ytterligere som våpen for å velte Maduro. Påstanden var at «maksimalt press» ville styrke venezuelanere. I praksis har sanksjonene forårsaket omfattende lidelser. Økonom og anerkjent sanksjonsekspert Francisco Rodríguez, fant i sine studier av «Menneskelige konsekvenser av økonomiske sanksjoner», at resultatet av de tvangsmessige amerikanske tiltakene har vært en katastrofal nedgang i Venezuelas levestandard, sterkt forverret helse og ernæring og alvorlig skade på sårbare befolkninger.
Det spinkle moralske påskuddet i dag er kampen mot narkotika, men det virkelige målet er å styrte en suveren regjering, og skadene som følger er det venezuelanske folkets lidelser. Hvis dette høres kjent ut, er det fordi det er velkjent. USA har gjentatte ganger gjennomført operasjoner for regimeendring i jakten på olje, uran, bananplantasjer, rørledningsruter og andre ressurser: Iran (1953), Guatemala (1954), Kongo (1960), Chile (1973), Irak (2003), Haiti (2004), Syria (2011), Libya (2011) og Ukraina (2014) – bare for å nevne noen slike tilfeller. Nå er Venezuela på blokken.
I sin strålende bok Skjult regimeskifte (2017), beskriver professor Lindsay O’Rourke intrigene i detalj, tilbakeslagene og katastrofene fra ikke mindre enn 64 av USAs hemmelige operasjoner for regimeendring, i årene 1947-1989! Hun satte søkelys på denne tidligere perioden fordi mange nøkkeldokumenter for den epoken nå har blitt avklassifisert. Tragisk nok fortsetter mønsteret i en amerikansk utenrikspolitikk, basert på skjulte (og ikke så skjulte) operasjoner for regimeendring, den dag i dag.
Den amerikanske regjeringens oppfordringer om eskalering gjenspeiler en hensynsløs ignorering av Venezuelas suverenitet, internasjonal lov og menneskeliv. En krig mot Venezuela vil være en krig som amerikanerne ikke ønsker, mot et land som ikke har truet eller angrepet USA, og på et juridisk grunnlag som ville ført til stryk for en førsteårs jusstudent. Å bombe fartøyer, havner, raffinerier eller soldater er ikke en demonstrasjon av styrke. Det er selve symbolet på gangstervirksomhet.
Denne artikkelen er hentet fra Other News:
Venezuela’s Oil, US-led Regime Change, and America’s Gangster Politics
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Jeffrey D. Sachs, professor og direktør for Center for Sustainable Development ved Columbia University.
Sybil Fares, seniorrådgiver for Midtøsten og Afrika for FNs nettverk for bærekraftige utviklingsløsninger.
Se også:
