oss 150 kroner!
USAs ambassadør Thomas Rose sitt ferske utspill om polsk uskyld og jødiske erstatningskrav har utløst ny debatt om Holocaust, nasjonal minnekultur og grensene for historisk ansvar.
Av Bjørn Joachimsen
“For years Poland was slandered for sharing responsibility for the barbaric crimes committed by the Germans. It is historically false and scandalous. Thousands of Poles died saving Jews (…)” sa USAs ambassadør i Polen, Thomas Rose, i en tale som sirkulerte på sosiale medier i november 2025.¹ Uttalelsen har bidratt til å gjenåpne en opphetet debatt om nasjonal skyld, historisk ansvar og minnekultur — samtidig som forskere peker på omfattende dokumentasjon av lokal medvirkning fra enkelte polakker.
Medvirkning fra polske borgere under Holocaust
Historikeren Jan Grabowski dokumenterer i Hunt for the Jews (“Judenjagd: Polowanie na Żydów 1942–1945”) hvordan nazistenes organiserte jakt på skjulte jøder involverte lokale polakker, frivillige og polske politistyrker under tysk administrasjon.² Mange av jødene som forsøkte å skjule seg, ble angitt av naboer eller lokale informanter. Barbara Engelking har undersøkt overlevelsesstrategiene blant jøder som forsøkte å gjemme seg “på den ariske siden” — i ikke-jødiske områder — og dokumenterer at flertallet ikke overlevde fordi de ble angitt eller oppdaget.³⁴
Funnene har vært sterkt omstridt i Polen. Politikere, nasjonalistiske historikere og deler av offentligheten har anklaget Grabowski og Engelking for å “beskylde hele det polske folket”, noe som resulterte i rettssaker om ærekrenkelse. Høyesterett fastslo senere viktigheten av akademisk frihet og kildebasert forskning.⁵
Jødiske erstatningskrav mot Polen
Etter Holocaust har ulike jødiske organisasjoner og etterkommere fremmet krav om erstatning for eiendommer og verdigjenstander som ble konfiskert under både nazistisk okkupasjon og den etterfølgende kommunistiske perioden. De mest sentrale aktørene er World Jewish Restitution Organization (WJRO) og Conference on Jewish Material Claims Against Germany. Enkelte beregninger anslår at globale krav kan løpe opp i flere milliarder dollar.⁶
Mange hevder at Polen i dag, som rettsetterfølger etter etterkrigsstaten, har et ansvar for å sikre rettigheter for overlevende og arvinger. Polske myndigheter avviser dette og peker på at eiendomsoverdragelser skjedde under okkupasjon og i kaotiske etterkrigsår, noe som gjør rettslig eller moralsk ansvar svært komplisert.⁷
USA advarer mot kollektiv skyld
Thomas Rose hevdet at narrativer om polsk medansvar utgjør en «grotesk falskhet og en blodbeskyldning» mot det polske folk, og at Polen var det eneste okkuperte landet i Europa uten en kollaborerende regjering. Han fremholdt at polske myndigheter i eksil og den underjordiske staten tidlig forsøkte å advare verden om nazistenes forbrytelser. Rose understreket at mange polakker risikerte livet for å hjelpe jøder, og at å tillegge Polen kollektiv skyld for nazistenes forbrytelser er «moralsk skandaløst».¹
(Kilde: video publisert av “British Poles”, 22. november 2025.)
Akademisk debatt: Norman Davies og historikerstriden
Den britiske historikeren Norman Davies — internasjonalt anerkjent spesialist på polsk historie — har i flere tiår advart mot det han kaller “selektiv historisk reduksjon”, der Polen fremstilles ensidig som antisemittisk eller medvirkende til nazistenes forbrytelser. Davies understreker at Polen var et okkupert land uten kollaborasjonsregjering, og at polakker flest levde under ekstrem terror fra tyske myndigheter.
Han mener moderne debatter ofte skaper et feilaktig inntrykk av at polakkene var medgjørlige aktører i nazistenes prosjekt, når landet i virkeligheten ble utsatt for en brutal germaniserings- og utslettelsespolitikk.
Samtidig anerkjenner Davies at polsk-jødiske relasjoner var komplekse, og at antisemittiske holdninger eksisterte blant deler av befolkningen både før og under krigen. Men dette innebærer ikke, påpeker han, at Polen som stat eller nasjon kan tilskrives ansvar for Holocaust.
Davies’ perspektiv står i kontrast til forskere som Jan Grabowski og Barbara Engelking, som dokumenterer konkrete tilfeller av lokal medvirkning under “Judenjagd”. Der Grabowski og Engelking fremhever handlingene til enkeltpersoner og lokale nettverk, legger Davies vekt på fraværet av polsk statlig suverenitet, strukturelle vilkår under okkupasjonen og det han ser som politisering av historien.
Denne forskningskonflikten viser at debatten om polsk ansvar ikke bare handler om moral og politikk, men om metode: Skal Holocaust-forskning primært belyse lokale hendelser og individuelle aktører, eller brede nasjonale strukturer og politiske forhold? Spørsmålet er sentralt i den moderne historiografiske striden om Polen.
Rettslig, politisk og moralsk ansvar
Spørsmålet om hvorvidt dagens polske stat kan holdes juridisk ansvarlig for handlinger begått av polske borgere under nazi-okkuperasjonen berører flere sentrale regler i internasjonal rett.
Et viktig utgangspunkt er arbeidet til juristen Rafał Lemkin — selv polsk og jødisk — som utviklet begrepet «folkemord» og var hovedarkitekt bak Folkemordkonvensjonen av 1948. Konvensjonen pålegger stater plikt til å forebygge og straffeforfølge folkemord, men etablerer ikke retroaktivt statlig ansvar for handlinger begått før konvensjonen trådte i kraft, og heller ikke ansvar for forbrytelser begått av borgere i en situasjon hvor staten manglet suverenitet, slik tilfellet var for Polen under tysk okkupasjon.⁸
Innen internasjonal strafferett er ansvar primært knyttet til individer, ikke stater. Internasjonale tribunaler — fra Nürnberg til ICC — dømmer personer, ikke land, for forbrytelser mot menneskeheten. Det har aldri vært reist sak mot Polen som stat for Holocaust, og ingen internasjonal domstol har vurdert Polen som juridisk aktør i folkemordet.¹¹
Videre gjelder i internasjonal sedvanerett at en stat bare kan holdes ansvarlig for handlinger utført av dens organer eller representanter, eller aktører som de facto handler på statens vegne. Under den tyske okkupasjonen eksisterte hverken polske statlige institusjoner, polsk suverenitet eller en polsk administrasjon som samarbeidet med okkupasjonsmakten.
Noen jurister har likevel argumentert for at dagens polske stat har en politisk eller moralsk forpliktelse til å adressere historisk urett, særlig når forskningen dokumenterer lokal medvirkning. Dette handler ikke om juridisk skyld, men om statens rolle i minnepolitikk, undervisning og historiekultur.
Polske myndigheter viser på sin side til at enhver form for statlig ansvar forutsetter statlig kontroll eller deltakelse, noe som åpenbart ikke forelå. Mange polske jurister fremhever at å etablere statlig ansvar ville stride mot både internasjonale konvensjoner og praksis fra sammenlignbare historiske tilfeller.
Samtidig har internasjonale juristorganisasjoner — særlig International Association of Jewish Lawyers and Jurists — uttrykt bekymring for at polsk lovgivning, spesielt artikkel 55a i IPN-loven, kan begrense akademisk frihet og ytringsfrihet ved å kriminalisere historieforskning som peker på lokal medvirkning. Kritikken handler ikke om statlig ansvar i 1940-årene, men om dagens rammer for forskningsfrihet.
Polen ikke kan gis juridisk skyld for Holocaust; individer — ikke stater — kan holdes ansvarlige; dagens polske lovgivning reiser spørsmål om ytringsfrihet; og debatten om moralsk og politisk ansvar må skilles fra juridisk ansvar.
Ytringsfrihet og historisk diskurs
Artikkel 55a i IPN-loven er sterkt omstridt. Jurister og forskere mener den kan brukes som et politisk verktøy for å kontrollere historien. Den straffer “grovt å bagatellisere de faktiske gjerningsmenns ansvar” — en formulering som kan gi juridisk risiko selv for dokumentert forskning.
Rettstidsskrifter som Columbia Undergraduate Law Review og Polish Yearbook of International Law uttrykker bekymring for at loven kan føre til selvsensur. Ordo Iuris, på sin side, hevder loven beskytter Polen mot falske anklager.
Hvorfor ble Yad Vashems uttalelse omstridt?
Yad Vashem er Israels statlige institusjon for forskning, minne og undervisning om Holocaust. En X-melding fra Yad Vashem lød:
“Poland was the first country where Jews were forced to wear a distinctive badge in order to isolate them from the surrounding population.”
Polske myndigheter oppfattet formuleringen som tvetydig, siden meldingen ikke eksplisitt fastslo at det var tyske okkupasjonsmyndigheter som innførte merket. Yad Vashem presiserte senere dette.
Politisert dialog
De siste dagers hendelser — Rose-talen og Yad Vashem-kontroversen — viser hvor dypt og politisert spørsmålet om polsk medansvar er. Debatten handler ikke lenger bare om fortiden: den handler om identitet, statlig legitimitet, historiekultur og diplomati. Når historien brukes politisk, blir kampen om sannheten like intens som den er viktig. Ingen side kan lenger hevde eierskap til hele fortellingen — og uten forskningsbasert dialog risikerer debatten å bli mer ideologisk enn historisk.
Referanser
¹ British Poles, Facebook-video med opptak av Thomas Rose sin tale, publisert 22. november 2025. Brukerlevert kilde, ikke uavhengig verifisert. https://www.facebook.com/watch/?v=1510706340152075
² Jan Grabowski, Hunt for the Jews: Betrayal and Murder in German-Occupied Poland (Bloomington: Indiana University Press, 2013).
³ Barbara Engelking, Such a Beautiful Sunny Day: Jews Seeking Refuge in the Polish Countryside, 1942–1945 (Warszawa: Centrum Badań nad Zagładą Żydów, 2011).
⁴ United States Holocaust Memorial Museum, dokumentasjon om jøders skjul og overlevelsesstrategier (US Holocaust Memorial Museum Archives).
⁵ Polsk Høyesterett (Sąd Najwyższy), avgjørelse i saken mot Engelking og Grabowski, 2021.
⁶ World Jewish Restitution Organization (WJRO), pressemeldinger og årsrapporter 2015–2024; Claims Conference, “Restitution Issues in Eastern Europe.”
⁷ Polens utenriksdepartement (MSZ), offisielle uttalelser om eiendomsrestitusjon, 2019 og 2021.
⁸ FN, Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide (1948); ICJ-dokumenter om jurisdiksjon under Genocide-konvensjonen, 2022–2024.
⁹ Act on the Institute of National Remembrance (IPN), Artikkel 55a, Polen, 2018.
¹⁰ International Association of Jewish Lawyers and Jurists (IJL), uttalelser om IPN-loven og akademisk frihet, 2018–2023.
¹¹ Oktawian Kuc, The Polish Judiciary and Post-War Trials: The Supreme National Tribunal (London: Routledge, 2020).
