oss 150 kroner!
Som veteran fra konflikt og krigssoner kjenner jeg igjen når ledere bruker frykt for å styre en befolkning. I Norge skjer det nå i full offentlighet. Statsministeren og utenriksministeren spiller på uro for å presse landet inn i en langt mer militant kurs enn det norske folk noen gang har ønsket. Det er en oppskrift jeg kjenner altfor godt fra steder der frykt gradvis ble en del av den politiske hverdagen.
Når landets øverste ledelse snakker om farer og usikkerhet, er det ikke lenger informasjon. Det er påvirkning. Ordene deres er ikke nøkterne vurderinger, men strategiske virkemidler. Og frykten de skaper forsvinner ikke når kamera slås av. Den flytter seg inn i samfunnet. Den forsterker splittelse. Den skaper mistenksomhet. Den gjør mennesker hardere mot hverandre.
Frykten forsterkes ytterligere av at Norge nå markerer avstand til Trumps fredsplan. I stedet for å bruke situasjonen til å roe ned et allerede spent geopolitisk bilde, brukes den som påskudd for mer opprustning og nye militære forpliktelser. Frykten skrus enda et hakk opp hver gang regjeringen velger konfrontasjon fremfor diplomati.
Dette er politisk styrt uro. En metode der befolkningen skal føle at faren stadig kommer nærmere, at vi må ruste opp, gi mer penger, tåle mer press. Men den som virkelig kjenner krig, vet at trygghet aldri bygges på frykt. Frykt gjør mennesker ukritiske. Frykt gjør samfunn sårbare. Frykt gjør det lettere å få gjennom en politikk som aldri ville blitt akseptert i fredelige tider.
Det er heller ikke tilfeldig at velferd kuttes samtidig som forsvarsbudsjettene øker. Når befolkningen er redde nok, kommer protestene sjeldnere. Når folk begynner å tro at krigen står rett rundt hjørnet, blir spørsmål om helse, omsorg og sosial trygghet skjøvet til side. Det skapes en situasjon der folk flest tvinges til å akseptere at deres egen trygghet i hverdagen må vike for en militær agenda styrt utenfra.
Det skremmer meg hvordan ordbruken til regjeringen påvirker samfunnet. Polariseringen øker. Mennesker som stiller spørsmål ved opprustning eller NATO-linjen stemples raskt som naive eller illojale. Debatten hardner til. Tilliten synker. Og tilliten er det første et samfunn mister når frykten får dominere. Deretter mister man samholdet. Så mister man dømmekraften.
Denne utviklingen er langt mer alvorlig enn de fleste forstår. Når frykt blir brukt som et styringsverktøy, forvandler politikken seg. Den blir mer aggressiv. Mindre åpen. Mindre demokratisk. Det begynner med retorikk. Deretter kommer handlingene. Og plutselig er landet dratt inn i økonomiske, militære og politiske bindinger som befolkningen aldri har bedt om og aldri har stemt for.
Statsministeren og utenriksministeren bruker frykt på en måte som bekymrer meg dypt. Ikke fordi Norge faktisk står overfor en akutt trussel, men fordi de forsøker å få oss til å tro at vi gjør det. Det er et farlig spill med befolkningens følelser, og det undergraver den tryggheten et demokratisk samfunn skal bygge på.
Som veteran har jeg erfart hva frykt gjør med mennesker, og hva frykt gjør med samfunn som mister sin trygghet. Derfor advarer jeg mot den kursen som nå velges. Norge trenger ledere som bygger stabilitet, ikke uro. Norge trenger diplomati, ikke dramatikk. Norge trenger trygghet i hverdagen, ikke frykt som politisk drivstoff.
Når frykt blir verktøyet, blir resultatet aldri fred. Det blir feilbeslutninger, mer spenning, mer polarisering og et folk som gradvis mister evnen til å se hva som egentlig skjer.
Dan Viggo Bergtun
Veteran og tidligere tillitsmann for veteraner fra mange nasjoner. Tidligere president og FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF). Nå Honorary medlem i WVF. Bergtun kjenner FN-systemet fra innsiden gjennom mange år med internasjonalt samarbeid, og har tjenestegjort i FN-operasjoner i Midtøsten. Han har arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter og for fred mellom nasjoner siden 1978.
