Polens gigantkrav om krigserstatninger fra Tyskland: En konflikt som splitter EU

30. november 2025

polen krever 1,3 tbillioner — Polsk statsbesøk i Berlin.

Polens krav om 1,3 billioner dollar (1300 milliarder $) i krigserstatninger løfter en gammel konflikt inn i dagens maktspill mellom Warszawa og Berlin foran toppmøtet 1. desember.

Av Bjørn Joachimsen

Når Polens krav om krigserstatninger fra Tyskland, anslått til 1,3 billioner dollar – over 200 prosent av Tysklands statsbudsjett – igjen dominerer diplomatiske møteagendaer, har det utviklet seg til en konflikt som splitter EU. Mens land i Øst- og Sentral-Europa sympatiserer med Polens historiske argumenter, frykter vestlige medlemsland at kravet skal åpne en ny æra av økonomiske og politiske oppgjør. Foran toppmøtet i Berlin 1. desember står to av EUs viktigste land på hver sin side av en sak som unionen verken kan løse eller ignorere.¹

Revitalisering av Polens krav

Polens moderne krav om krigserstatninger ble revitalisert i 2022, da PiS-regjeringen publiserte en omfattende rapport som beregnet Polens krigs- og okkupasjonsskader til 6,22 billioner zloty – rundt 1,3 billioner dollar.² Rapporten ble fulgt av en diplomatisk note til Berlin med formelle krav om kompensasjon, restitusjon av kulturgjenstander og støtteordninger for gjenlevende ofre.³

(Prawo i Sprawiedliwość (PiS): Partiet for lov og rettferdighet er et polsk konservativt og nasjonalistisk parti, med sterke anti EU-holdninger. Partiet ble etablert i 2001 av tvillingene Lech Kaczyński og Jarosław Kaczyński og har siden 2003 vært ledet av Jarosław Kaczyński. Han ble 3. juli 2021 gjenvalgt som partileder for en ny fem årsperiode. Samtidig varslet Kaczyński at dette blir hans siste periode som partileder. Wikipedia.)

Kravet kom til tross for den omstridte 1953-erklæringen, hvor den kommunistiske regjeringen erklærte at Polen avsto fra fremtidige erstatningskrav.⁴ Tyskland betrakter denne erklæringen som juridisk bindende, mens polske myndigheter hevder at den ble påtvunget av Sovjet og mangler demokratisk legitimitet.

Denne revitaliseringen markerte begynnelsen på en ny fase i polsk-tyske relasjoner – en fase preget av historisk revisjon, politisk mobilisering og et voksende sprik mellom Øst- og Vest-Europa.

En konflikt som splitter EU

Kravet om krigserstatninger skaper en dyp og varig splittelse i EU, ikke bare fordi det utfordrer den tysk-polske relasjonen, men fordi det reaktiverer gamle politiske og geografiske skillelinjer. Forholdet mellom Polen og Tyskland har lenge vært en av bærebjelkene i europeisk integrasjon. Når denne relasjonen er frostet, får det direkte konsekvenser for unionens arbeid. Alt fra budsjettforhandlinger til energipolitikk, migrasjon og sanksjonsregimer påvirkes.

Striden forsterker også det gamle Øst–Vest-skille i unionen. Mange land i Sentral- og Øst-Europa identifiserer seg sterkt med Polens historiske perspektiv, preget av erfaringer med både tysk og russisk dominans. I disse landene blir Polens krav sett som et legitimt uttrykk for kampen om historisk anerkjennelse. Vestlige EU-land betrakter derimot kravet som en trussel mot den europeiske orden og frykter at en innrømmelse til Polen vil åpne et farlig presedensfelt. Dersom Polen kan kreve erstatninger 80 år etter krigen, hvorfor skulle ikke Hellas gjøre det samme?

Samtidig har EU ingen institusjonell mekanisme for å håndtere slike historiske krav. Unionen kan ikke pålegge Tyskland å betale, og kan heller ikke støtte Polen uten å åpne for tilsvarende krav fra andre land. Dermed havner EU i en situasjon der enhver reaksjon – også passivitet – bidrar til konflikt. Dette gjør krigserstatningssaken til et politisk minefelt, og forklarer hvorfor den splitter unionen dypere enn mange andre konflikter de siste tiårene.

PiS-linjen: Maksimalisme og moralsk absoluttisme

Under PiS-regjeringen ble krigserstatningskravet løftet til en identitetspolitisk bærebjelke. PiS kombinerte historisk minnepolitikk med geopolitisk posisjonering og brukte kravet som et verktøy mot både Tyskland og EU. For partiet er ikke erstatningskravene et forhandlingspunkt, men en moralsk nødvendighet og et symbol på Polens historiske lidelser.

President Karol Nawrocki uttrykte dette tydelig:

“As Polish president, I unequivocally demand war reparations from the German state — for justice, for memory, for the common good.”⁵

For Nawrocki og PiS handler kravet om mer enn økonomi. Det er en videreføring av partiets prosjekt om å reposisjonere Polen som en historisk og politisk stormakt i regionen – et land som krever respekt for sine lidelser og sin suverenitet.

Tusk-regjeringen: Realisme og diplomati

Donald Tusk representerer en helt annen linje. Han anerkjenner de enorme polske tapene, men peker samtidig på at kravet er juridisk dødt og diplomatisk farlig.⁶

“There is no amount of money that would compensate for what happened during the war. And in the formal, legal sense, the issue of war reparations is closed from Germany’s point of view.”⁶

Tusk ønsker derfor å flytte debatten mot politikkområder der reell fremgang er mulig: støtte til gjenlevende, restitusjon av kunstverk som fortsatt befinner seg i Tyskland, samt nye samarbeidsprosjekter innen minnekultur og historieforskning.

Innenrikspolitisk er dette krevende. Et flertall av polakker støtter fortsatt kravet, og PiS anklager Tusk for å “underkaste seg Berlin”.⁷ Dermed blir kravet også et innenrikspolitisk maktspill som polariserer polsk politikk ytterligere.

Økonomiske og juridiske realiteter

Selv om Polen har et sterkt moralsk argument, er kravet økonomisk og juridisk umulig å innfri. Summen overstiger Tysklands budsjett med over 200 prosent, og en utbetaling ville kreve enorme kutt i velferd, grunnlovsendringer og massiv gjeldsopptakelse. Dette ville destabilisere både Tyskland og eurosonen.

Juridisk hviler Tysklands avvisning på tre pilarer: 1953-erklæringen, To-pluss-fire-avtalen fra 1990, og prinsippet om endelighet i folkeretten. Folkerettslig finnes det ingen kanal som lar Polen reise kravet på nytt.

Polens moralske argument

Historikere peker likevel på at Polen har et sterkt moralsk krav. Landet led tap som er uten sidestykke i Europa: seks millioner mennesker drept, hele byer ødelagt, systematisk etnisk utrydning og massiv plyndring av kulturarv.

Den britisk-polske historikeren Norman Davies har påpekt dette i tiår:

“Poland suffered losses unparalleled in Europe — but the world has never fully acknowledged the scale of that destruction.”⁸

For Davies er problemet ikke juridisk, men kulturelt og moralsk: Vesten har aldri fullt ut forstått Polens rolle i krigen og omfanget av landets lidelser.

Krigserstatningene i dagens geopolitiske landskap

Striden om krigserstatninger kan ikke forstås isolert; den er vevd inn i andre konfliktområder mellom Polen og Tyskland. Polske myndigheter kritiserer Tysklands energipolitikk og tidligere avhengighet av russisk gass som en strategisk blindvei. Forskjeller i trusselvurderinger overfor Russland forsterker uenigheten ytterligere.

I NATO sammenheng mener Polen at Tyskland beveger seg for sakte i sin militære opprustning, mens Tyskland mener Polen undervurderer utfordringene knyttet til omleggingen av Bundeswehr.

I tillegg gir tysk innenrikspolitikk næring til konflikten. Anti-polsk retorikk fra AfD brukes aktivt i polsk debatt som bevis for at Tyskland fortsatt ikke har tatt et tilstrekkelig oppgjør med sin historie.⁹ Dermed er krigserstatningene ikke bare en historisk konflikt, men også et uttrykk for større geopolitiske og ideologiske brytninger i Europa.

Tysklands reaksjon

Kansler Friedrich Merz uttrykker tydelig Tysklands juridiske posisjon:

“For Germany, the issue of wartime reparations has been legally resolved once and for all.”⁹

Likevel er Tyskland villig til å samarbeide om symbolpolitikk, som minnesmerker, historiske institusjoner og støtte til gjenlevende – så lenge dette ikke formuleres som “krigserstatninger”. Berlin signaliserer dermed at det er rom for dialog, men ikke i form av økonomiske overføringer.

Erstatning utelukket i Berlin

Selv om Polen og Tyskland ikke vil komme nærmere en løsning på krigserstatningsspørsmålet, kan møtet gi resultater på andre områder. Det mest sannsynlige utfallet er et utvidet samarbeid om kulturell restitusjon, støtte til gjenlevende ofre og styrket historisk forskning. Et permanent minnesmerke i Berlin for polske ofre står også høyt på dagsordenen.

Derimot er enhver form for økonomisk kompensasjon utelukket. Det samme gjelder folkerettslige prosesser eller nye bilaterale forhandlinger om krigserstatninger.

Maktspill i EU

Kravet om krigserstatninger fra Tyskland er økonomisk og juridisk urealistisk, men det forsvinner ikke – fordi det ikke handler om penger alene. Det handler om historie, identitet og en kamp om definisjonsmakt i EU. I et Europa som igjen er preget av krig, geopolitiske forskyvninger og voksende rivalisering, brukes fortidens traumer som politiske verktøy i samtidens maktspill.

Når Tusk og Merz møtes i Berlin 1. desember, handler saken ikke bare om andre verdenskrig – men om hvem som skal prege Europas politiske kurs i de tiårene som kommer.